Den dagen jorda ikke gikk under

Fra Vinje tirsdag 18. desember.

Jorda gikk ikke under i dag. De som tok det mest med ro, var Maya-indianerne selv. For dem begynner en ny kalender nå, en som etter sigende har godhet mellom mennesker som et viktig innhold.

Ja, takk. Vi kjøper den.

Noen stoppet bakingen i 11-12-tida for å lytte etter undergangen. Andre spiste sjokolade på jobb, hadde glemt det bort - eller kanskje ruslet ned i kjelleren og allierte seg med nødprovianten, mens livet passerte revy. Norgesglasset på P1 telte ned våre siste minutter mens de spilte Van Halens noe frenetiske "Jump", som fyller 30 år akkurat i dag.

Selv skulle jeg stikke en kjapp tur bort på Rema, for å handle i lunsjen. Hvorfor gjorde jeg det? Det er som å be om undergangen.

Nei takk, vi kjøper søtten meg ikke den , på en måte. Men vi gjør det likevel. Står i kø. Svetter oppover i vinterjakkene  våre. Klør i nakken. Koker i skoene. Lengter hjem til Ole Edvard Antonsens stille trompetklang.

Betalingsterminalene har selvsagt gått i stå. Det er 3 millarderdagen vi snakker om her. Folk trasker rundt, glassaktige i blikket, med trillevognene fulle av mat de aldri kommer til å orke å spise opp. Ikke bare trasker de. De kjører på hverandre med de rullende mordvåpnene, sier ikke unnskyld, viker ikke for motgående trafikk, klasker nevene i norvegiaoster og lammeruller, i strømpegodt og doruller.  Jeg skal ete deg levende, ditt krek, om du små mye som rører skivene med gravlaks jeg skulle ha!

Slik går dagen. Og bakom synger Christer Sjögren.

Jeg tror Märtha skulle ha vært der og satt englevinger på oss alle der på Rema 1000, Falkum, en halvtime før  jorda skulle gå under 21.12.12. Da hadde vi i hvert fall fått noe å smile av til hverandre.

Da jeg kommer til kassa, står en av de som har meldeplikt hos politiet kl 12 foran meg. Han får ikke betalt med reserveløsningen en gang. Han får verken handlet eller rekker meldeplikten sin. Samtidig avgjør Høyesterett at Mahdi og Verona, to av Norges over 400 asylbarn, ikke får bli i Norge.  Om følelsen av undergang  ikke kom for oss alle, kom den for noen denne fredags formidddagen. Og her laller vi i kassakøene, slitne, mens det egentlige slitet er helt andre steder.

Måtte julefreden komme, tross alt.

Det har vært et år for forandringer. Med mangt et mageknip underveis.

Slik år er.

Vi føler oss så heldige! Og vet, så gamle er vi, – at lykke kun er små øyeblikk av gangen. I sekundene  da du ser den blå timen utfolde seg  over snøfonnene. Lys. Mennesker du setter pris på. Nye mennesker du får lov til å møte.  De gode samtalene. Måltidene.

I årets julekort har jeg skrevet:

"Måtte julen deres bli god, måtte det nye året bringe fred og helse til dem som ikke opplever det – glede og arbeidslyst for oss alle sammen. Så kan kanskje felles nyttårsforsett være: Se mer til hverandre."

Se hverandre.  Det hadde vært fint.

God jul fra Anne