Fornuft (og en hel del) følelser

Vi skal på hytta. For så vidt skal vi alltid dit, men nå er det jo ferie. Uplettede uker med sol på tærne  og fisk i garnet. Kreps i teina. Kanskje. Eller i hvert fall på fiskemottaket.
Fanken, hvor bra det er med ferie. Selv om jeg alltid minner min kjære på den sommeren det regnet tre uker i strekk, vi hadde ullsokker på beina og bilen hadde innsjø under pedalene- fordi steinsprutgutta ikke hadde tettet fontruta godt nok.
Samt, selvsagt - at jeg gjør ham oppmerksom på at dette paradiset er reine helvete på holmen når sydvesten står som en sentrifuge rundt hushjørnene. Likevel er det morgebad, ute-reiseradio og terrassevin jeg tenker på når jeg stuer nedi kjoler, løse skjorter, shortser - og lar sokkene bli igjen i skuffen. Sokker er noe herk. En tjukk genser er bra, den du drar over shortsen på kjølige kvelder. Regndressen er der også, men den får du jo neppe bruk for.

Bra er det at vi begynte med en huskeliste tidlig i uke 28. Tre krepseteiner, Brage golden retriever, to huskatter, (brødre) ved navn Kåre og Marianne. Det blir til sammen seks -  bur. Vi ser ut som en minkfarm i Nissedal på flukt fra aktivistene.
Klær, mat, stor parasoll, utepotteplantene som ikke skal tørke inn som følge av hjemmeblivende ungdoms manglende grønne lanker. Badetøy, badesko, joggesko, lesestoff, dvd'er, pc, vinen vi har samlet til en deilig anledning. Eller to. Eller tre.
Alt, alt skal inn i familiens kasseaktige stasjonsvogn, som en gang ble kjøpt for å få plass til nevnte retriever, nå fire år.
Kanskje klarer vi å gli av gårde en av de neste dagene, baktunge, svette (og trolig lykkelige) - på ferie i Norge. Med blomsterampelen på fanget og toalettveska på dashbordet.
 Jada, vi har sikkert glemt noe.

Følelsen sier at det blir sommer. Noe annet ville være fælt å tenke. Det ville være grusomt å vite at mens jeg tilbrakte mine dager på kontoret, var det selve livet som kom og forsvant på utsiden av vinduet. Den skarve lille sommeren som vi har gjort oss så avhengige av. Vitaminene som skal fylle porene den dagen vinterdekkene skal på igjen.
Vinteren blir ikke bedre med årene. Den blir verre og verre, oftere og oftere, glattere, våtere, eklere.

Kjære Yr. Ikke tull mer. Gi oss mer sommer. Fråtsende, livsbejaende sommer! Jeg lover å komme meg gjennom Jo Nesbøs samlede kakerlakker, gjenferd og snømenn - bare jeg får sitte i fred der ute under solhatten. Helst ikke med solhatt innabords. Den er et tegn på at snørra renner.
Takk.

Villblomstsommeren

Sandsetdalen, Tinn, juni 2013

Aldri har smørblomstene vært større. Eller gulere. Aldri har blåklokkene nikket mer med hodene i vinden, storkenebbene skiftet mer farge. Lilla, blå. Små føtter har løpt bare gjennom jonsokblom og prestekrager, funnet markjordbær i skråningen. Vi satte opp indianertelt midt i herligheten, og lekte Målestråle, Falk og Sølvpilen. Bandt kranser til håret og plukket buketter til bestemor i svette barnehender. Det var alltid fint vær.
Selvsagt var det alltid fint vær.
Kanskje har du ligget på ryggen og mønstret sola med et strå i munnen og lest en bok langt borte fra maset? Det summer av sommer, av fluer, av spillende gresshopper. Sommeren som ikke koster noe, som bare er der. Som sjelevarmer, som duftende vitamin før høsten trekker sceneteppet ned.

Tenk at noe som er så selvfølgelig plutselig er truet?
Villenga er det. Den er ikke lønnsom nok.
Ljåslått og hesjer har forlengst måtte vike for siloer, plastballer, kunstgjødsel og slåmaskiner. Ingen venter vel at bonden skal snu og gå bakover i tid for at romantikken skal leve  videre? Alle som har vært med på slåtten vet hvor drepende kjedelig (og slitsom) den var. Hvert år, hver eneste sommer. Alltid vekket av en bestefar som bannet over slåmaskina. Inn med frokost og ut med  riva. Ingen tenkte på å hoppe i det fæle høyet etterpå. Det eneste som sto i hodene våre var å komme oss til nærmeste bekk for å få svømt av seg høyfrø og jord, for etterpå å storme ned Liheia til Løvlund for å kjøpe is. Så høyballene er dere vel unt, kjære bønder. Slåmaskiner og siloer, også. Skulle bare mangle.
Jeg rykker da ikke tilbake til manuell skrivemaskin jeg, heller.
Kulturlandskapssenteret er bekymret. Den gamle slåtteenga, den som ble slått med ljå og seint på sommeren, er i ferd med å forsvinne. Gresset vinner når kunstgjødsel blir tilsatt for å skaffe bedre for.
Husdyrholdet i Telemark har gått ned, og dermed behovet for høy. Vollene gror igjen med busk og kratt.Uslåtte setervoller mister blomsterprakten om ikke de ikke blir slått sent på sommeren, slik at blomstene lettere kan frø seg.

Næringssituasjonen i en slåtteeng er slik, at hvis ingenting blir tilført, får ikke det dominerende og storvokste artene anledning til å ta plassen fra de små. Artsrikdom i enga gir også artsrikdom til insekter, som sommerfuglene. Slik henger naturen sammen.

Vi har en jobb å gjøre. Redde de engene som reddes kan, slik at barna og barnebarna våre kan kjenne det samme som oss. Fargene, luktene. Barbeinte i sommerenga.