fredag 18. desember 2015

God jul i stua

Sandsetdalen


Vinduer er fine.
Ikke bare fordi du har noe å titte gjennom, lufte fra, pusse på - men fordi de gir en slags miniramme rundt det du har. Kanskje historien din, også.
Dette er gangvinduet på fjellet. En gammel fjøslampe, en hjemmelaget nylonstrømpegris, et lite juletre - og et vindu som både er dårlig sparklet og malt. Der innerst er minstens gamle jernseng med mammas heklede sengeteppe. Øverst er refleksen fra et fjell. Endelig et hvitt fjell å se.


Snart jul. Denne rare tilstanden av ro og uro. Mørket som omfavner kveldene. Levende lys. Varme i ovnen. (Avbrutt av The Kardashians på TV) Uroen for at du ikke har ordnet alt, over at noe ikke blir som før, over alt som er vondt eller urettferdig. Utilstrekkelighet. Du trodde at du kunne seile ufortrødent inn i julen uten en eneste anstrengelse, men neida. Den kommer uansett, og den koster. Penger er kanskje den minste av kostnadene, der du virvles inn i drømmen om den julen som var, om nyttåret som skal gjøre deg raus og god.
Vestre Sandøya i Tvedestrand.


Det er mørkt, men det er lys i horisonten. Kveldsmørket kommer krypende, sola leker med fargene. Sjelden har vi hatt vakrere himmelskue enn i høst. Hvor mange av tankene har ikke blitt sendt ut til denne horisonten i sommer (når det ikke blåste og regnet oppover, da). Hva bringer framtida? Får vi lov til å være friske? Når kommer vendepunktene?
Jeg lurer på hvordan det ser ut der ute nå. Julestille. Tidevann. Bølgeskvulp. En  fugl som strekker vingene og ligger på vinden. Skoddene har permittert utsikten. Hytta har mistet øynene. (Men vinduene må byttes likevel)


Det er mørkt, men jeg håper det er lys i horisonten. At de som kom hit skal få det bra. At de som er igjen skal få hjelp og demokrati. At vi for Guds skyld må forstå at vi snart lever i 2016, tusenvis av år etter tullete hærførere med hår på brøstet og kniv i hjertet. Mennesket har teknologi til å dra til Mars, men vi har ikke skjønt det med raushet og respekt for andres liv, tro og meninger.



Skoene hjemme i gangen en gang
Hjem til jul. Unge som fyller gangen med sko, og huset med glede. Ansikter som får deg til å huske lillejulaftene etter at de hadde lagt seg, hektisk løpende for å pynte hele huset og treet, henge opp strømper  og gjøre klart til at dyner og trøtte pysjekropper kunne krype sammen i sofaen og se Julemorgen. For å se forventningen lyse i øynene av julemirakelet som åpenbare seg på andre siden av soveromsdøra. Barnas farmor sa en gang: tenk om jeg bare kunne få oppleve en eneste slik dag om igjen. Skal ikke be om mer. Bare en!
Men de er her nå. De er store, sterke flinke voksne, forbi det som en gang var ditt ansvar. Det er godt, også - å se at de klarer seg selv. Selv om de aldri slutter å være barna dine.


"Sjå mor, der kjæm'n. Er'n itte stor?" Sa nisseungene om Snikker Andersen.
Like stor som jula. Takk for jula. Takk for at det finnes en tid for glede, raushet, deling, samvær, kjærlighet, med en målstrek som er klokka 17.00 den 24. desember. Men det er jo rart at verdiene sjeldent varer helt til påske?




RIP Marianne. (Foto: Fredrik Pedersen, Varden)
Takk familie, gode venner og kolleger for alle de flotte stundene gjennom året. Festene, reisene, arbeidsøktene. Takk, takk for utfordringer, lykkestreif, usikkerhet, opp- og nedturer. Uenighet, men sjelden uvilje. Fellesskap.
Hverdagene er selve livet.
Takk for universet, verden, Europa, Norden, Norge, for Einaren, Rjukan, Sandøya og Sandsetdalen.  Litteraturhuset i Skien. Statens Strikkeforening. Einaren strikkeklubb. Bjørkhaugbakkens Skrekk Strikkeforening. For Brage hund og Kåre katt.  For russekullet på Rjukan 1981, journalisthøgskolekullet -87, fortsatt gode venner.
Takk for at vi fikk beholde hankatt Marianne (den eneste som malte når jeg strikket) i 10 år før (et tårevått) farvel på bursdagen min i oktober. Jeg hadde nesen min i pelsen din da du trakk pusten for siste gang. Og takket for at du var du.




En stor takk for at det fortsatt finnes godt ullgarn, tjukke bøker, mye natur, god mat, deilig vin og uendelig lange samtaler.
Og noen vinduer å titte gjennom.
(Bare noe av det koster penger)


God jul!




.
Blåtime før jul










tirsdag 31. mars 2015

Der tiden står helt stille

Her har noen ledd, de har grått, jobbet så svettet har silt. De har melket kyr, badet i åa og tygget på et gresstrå på setervollen en lat sommerkveld.
Lengtet hjem, eller pustet lettet ut for at sommeren er her, og endelig er jeg på fjellet igjen.


En dag har de reist. Gummistøvlene og flatbrødet ble igjen.
Det ble ikke noe neste gang. Det ble stille. Helt stille. Tiden stoppet.


 Noen har holdt i den mugga og skjenket melk til en tørst, liten kar. Gardina har vært ny, blitt vasket og strøket. Flatbrødbitene har gått ned sammen med fersk suppe. Praten har gått livlig rundt et bord, den lille bua har sydet av sommerlig seterliv. 

 En dag var det ikke stas lenger, ikke lønnsomt. Kuene forsvant med melkekvotene, sauene ble sendt lenger opp på fjellet på beite. Budeiene vendte hjem til gårdene og så på tv om kveldene i stedet for å kinne smør.
Men hvis jeg kjenner etter kan jeg huske den syrlige lukten av melk, den skarpe eimen av tjærebredde tømmervegger. Gome som lokket på kyra, bjellene som kimet. Kile'båne!


På denne plassen er naturen alene igjen. Sakte, sakte tar den tilbake alt det den en gang lånte ut.







"Så var det slutt. Ein sommar var gått, og dagen komen da vi skulle heim att alle. Forutan sol låg fjellet, sløkt og grått, og bjørka let det siste lauvet falle.

Vi hadde gjort oss ferdige og tok på veg, den lange veg til dals ned gjennom glisne lier. Det skrall i steinet veg av harde hesteskosteg.

No kjem vi ikkje att på lange tider.

Eg reiv i farten nokre blåbær opp og åt.
Enn lever i meg som ei beisk-sval kjelle den smak av frosne bær og tappert nedsvelgd gråt, den siste smak av sommaren i fjellet."

 Halldis Moren Vesaas