Der tiden står helt stille

Her har noen ledd, de har grått, jobbet så svettet har silt. De har melket kyr, badet i åa og tygget på et gresstrå på setervollen en lat sommerkveld.
Lengtet hjem, eller pustet lettet ut for at sommeren er her, og endelig er jeg på fjellet igjen.

En dag har de reist. Gummistøvlene og flatbrødet ble igjen.

Det ble ikke noe neste gang. Det ble stille. Helt stille. Tiden stoppet.

 Noen har holdt i den mugga og skjenket melk til en tørst, liten kar. Gardina har vært ny, blitt vasket og strøket. Flatbrødbitene har gått ned sammen med fersk suppe. Praten har gått livlig rundt et bord, den lille bua har sydet av sommerlig seterliv. 

 En dag var det ikke stas lenger, ikke lønnsomt. Kuene forsvant med melkekvotene, sauene ble sendt lenger opp på fjellet på beite. Budeiene vendte hjem til gårdene og så på tv om kveldene i stedet for å kinne smør.

Men hvis jeg kjenner etter kan jeg huske den syrlige lukten av melk, den skarpe eimen av tjærebredde tømmervegger. Gome som lokket på kyra, bjellene som kimet. Kile'båne!

På denne plassen er naturen alene igjen. Sakte, sakte tar den tilbake alt det den en gang lånte ut.

"Så var det slutt. Ein sommar var gått, og dagen komen da vi skulle heim att alle. Forutan sol låg fjellet, sløkt og grått, og bjørka let det siste lauvet falle.

Vi hadde gjort oss ferdige og tok på veg, den lange veg til dals ned gjennom glisne lier. Det skrall i steinet veg av harde hesteskosteg.

No kjem vi ikkje att på lange tider.

Eg reiv i farten nokre blåbær opp og åt.
Enn lever i meg som ei beisk-sval kjelle den smak av frosne bær og tappert nedsvelgd gråt, den siste smak av sommaren i fjellet."

 Halldis Moren Vesaas