Den dagen jorda ikke gikk under

Fra Vinje tirsdag 18. desember.

Jorda gikk ikke under i dag. De som tok det mest med ro, var Maya-indianerne selv. For dem begynner en ny kalender nå, en som etter sigende har godhet mellom mennesker som et viktig innhold.

Ja, takk. Vi kjøper den.

Noen stoppet bakingen i 11-12-tida for å lytte etter undergangen. Andre spiste sjokolade på jobb, hadde glemt det bort - eller kanskje ruslet ned i kjelleren og allierte seg med nødprovianten, mens livet passerte revy. Norgesglasset på P1 telte ned våre siste minutter mens de spilte Van Halens noe frenetiske "Jump", som fyller 30 år akkurat i dag.

Selv skulle jeg stikke en kjapp tur bort på Rema, for å handle i lunsjen. Hvorfor gjorde jeg det? Det er som å be om undergangen.

Nei takk, vi kjøper søtten meg ikke den , på en måte. Men vi gjør det likevel. Står i kø. Svetter oppover i vinterjakkene  våre. Klør i nakken. Koker i skoene. Lengter hjem til Ole Edvard Antonsens stille trompetklang.

Betalingsterminalene har selvsagt gått i stå. Det er 3 millarderdagen vi snakker om her. Folk trasker rundt, glassaktige i blikket, med trillevognene fulle av mat de aldri kommer til å orke å spise opp. Ikke bare trasker de. De kjører på hverandre med de rullende mordvåpnene, sier ikke unnskyld, viker ikke for motgående trafikk, klasker nevene i norvegiaoster og lammeruller, i strømpegodt og doruller.  Jeg skal ete deg levende, ditt krek, om du små mye som rører skivene med gravlaks jeg skulle ha!

Slik går dagen. Og bakom synger Christer Sjögren.

Jeg tror Märtha skulle ha vært der og satt englevinger på oss alle der på Rema 1000, Falkum, en halvtime før  jorda skulle gå under 21.12.12. Da hadde vi i hvert fall fått noe å smile av til hverandre.

Da jeg kommer til kassa, står en av de som har meldeplikt hos politiet kl 12 foran meg. Han får ikke betalt med reserveløsningen en gang. Han får verken handlet eller rekker meldeplikten sin. Samtidig avgjør Høyesterett at Mahdi og Verona, to av Norges over 400 asylbarn, ikke får bli i Norge.  Om følelsen av undergang  ikke kom for oss alle, kom den for noen denne fredags formidddagen. Og her laller vi i kassakøene, slitne, mens det egentlige slitet er helt andre steder.

Måtte julefreden komme, tross alt.

Det har vært et år for forandringer. Med mangt et mageknip underveis.

Slik år er.

Vi føler oss så heldige! Og vet, så gamle er vi, – at lykke kun er små øyeblikk av gangen. I sekundene  da du ser den blå timen utfolde seg  over snøfonnene. Lys. Mennesker du setter pris på. Nye mennesker du får lov til å møte.  De gode samtalene. Måltidene.

I årets julekort har jeg skrevet:

"Måtte julen deres bli god, måtte det nye året bringe fred og helse til dem som ikke opplever det – glede og arbeidslyst for oss alle sammen. Så kan kanskje felles nyttårsforsett være: Se mer til hverandre."

Se hverandre.  Det hadde vært fint.

God jul fra Anne

Ved vintersolverv

Vinteren krabber under huden og gjør det vondt å gå. Kjøre bil. Komme seg dit en vil. Men så er den der, og er ikke så ille likevel. 17 kuldegrader på en uoppvarmet hytte en fredagskveld? Pyttsann. Vi lærer å leve vinteren nok den gang. Når sola snur om en uke, snur den til det lyse. Hvor godt er ikke det? Vi spikker flis, setter alle ovner til og tenker nesten ikke på varmekabler og Ring Hytta Varm i det hele tatt. Bøtta med vann vi forlot sist er gått over til isklump, og har kulerund bunn.

Vinteren kaster ikke bare skygger. Den leverer månelys, panoramaer av ild på himmelen, av pastell, kaskader av snøfnugg som glitrer, skare som knaser blått, skispor. I dalen er det kanskje grått, men se opp på nuten! Der bryner sola seg på Sandsetnåse, som om det er påske.

 

I elveråkene bobler det her og der, mellom magre bjørkelegger er det harespor. Tre dompaper kvitrer mellom granene på Knutstaul, som om de var bestilt fra et julekortfirma. Du og jeg og dompapen.

Brage borer hodet ned i nysnøen, ruller rundt som i det reneste spa. Stormer av gårde over en snølagt setervoll. For tykkpelsede hunder er vinteren den egentlige sommeren.

 

Vi er veldig ute når vi er ute. Hver rose på kinnet er en hedersbevisning. Tjukke votter og lua på nesa. Belønningen er å tørke frosne støvelbein foran peisen etterpå. Finne ro og bake serinakaker her i stedet for hjemme. Hente inn en liten granbusk å pynte. Lys på bordet. Ingenting er mer fredfylt enn førjul uten stress. Finne glede i å bruke tid, la disse lange, mørke kveldene få et innhold. Det hyggelige innholdet kan være hva som helst. Bake. Vaske. Snakke. Lese. Gå tur. En god film.

Mulig kan vi romantikere være vonde å leve med. Vi drømmer og mimrer, røres av de underligste ting. En gjenglemt ting i skapet fra barndommen, en julepynt som minner deg om noe, en hund med snuten full av snø. Kanskje finner hun ikke de største opplevelsene blant feiringer og merkedager, men i hverdagen?  Hverdagsromantikeren er en heldig fant, siden det er i overkant flest av dem. Når selveste jula kommer, er hun egentlig ferdig med å ha det kjempefint. Nå har hun det bare fint, og kan ta ned juletreet 3. juledag.

Magien er i forventningene, den. Freden bor i ryggraden, og utløses med trasking langs snølagt grusvei mens du småsnakker med bikkja. Gjerne om de viktige ting i livet, siden du alltid får rett. Hunder er enige dyr. Det er derfor de er så fine.

De gamle kakeoppskriftene ligger på kjøkkenbenken. Skaphyllene har fått årets vask. I bakgrunnen synger Frank Sinatra. Livet synger bittelitt med. I hvert fall akkurat nå. Nå, før jul.

Det er for så vidt nok, det.

 

Takke så pent for maten

Går det an å glemme den første gangen du presterte ditt første helt hjemmelagede måltid? Det som oppsto fordi du kanskje hadde dårlig råd, svart samvittighet for at du aldri laget noe selv, eller fordi du hadde fått Ingrid Espelis Hovigs rutete kokebok til jul? Den første skåla med hjemmerørte jordbær, omeletten som faktisk ble høy? Løken og potetene som reddet deg når studielånet rant tomt. Premieren på brun saus, eller den aller første gang du stekte juleribbe – og fikk til Svoren? Svoren, dette svennestykket på møblert hjem. På ribba, som er det billigste stykke mat du kan kjøpe. Ah, stolthet!

Selvlagd er nesten alltid vellagd. Det synes pus, også.

Vi strevde i husstelltimene i ubrukelige forklær vi hadde sydd selv. Fru Onstad med hvitt skaut formanet oss til husmoderlig orden, til tross for at gutta bakte viskelær inn i bollene og dama tvang oss til å gå ut å plukke brennesle til neslesuppe. Den hvite sausen fikk gule klumper, den, men hvit saus var det likevel. Så fant vi ut da i våre fattige etableringsår at den hjemmelagede maten var billigere enn den ferdiglagede, og etter hvert ble den god – til tross for at hendelige uhell faktisk hendte.
Ikke bare drikker vi mye. Vi spiser mye, også – og veldig mye av dette høyst menneskelige, daglige inntak er feil.
Så rart. Jo mer penger vi har, jo dårligere spiser vi – så ille at selveste Eyvind Hellstrøm dukker ned i folkedypet og drar suppeposene og fjordlendingene ut av skapdypene. Selv vi matfriker blir litt sure.

Litt grandiosa og pulverisert tacotid må en da kunne unne seg der på dørstokken mellom arbeid og organisert fritid, da maten skal inntas stående, gående, løpende. Ja, hvorfor ellers sitter folk og vagler på barkrakker i fancykjøkkenene sine. Det er for at det skal være mer effektivt å forlate det fort. Med müsliyoghurt i munnviken. For vi skal jo rekke selve livet der ute, selv om vi vet at hjemmelagd ikke nødvendigvis er treiglagd.
Ingen dannet mann er mer taper enn han som står bak kona når Hellstrøm rydder hjemme og aldri har tatt i en kokkekniv. En japansk en. En som kan hakke, kutte og dele de fire store (grønnsakene) for at kraften skal bli god. Uten kraft og årgangsdrikke, duger kokken selvsagt ikke.

Midt oppe i dette skjer en underlig segregering. De som gladelig spiser av de 50 millioner frossenpizzaene som blir laget i Norge pr år, og de som ikke spiser frossenpizza (annet enn når ingen andre ser det) Sistnevnte dyrker selv, graver og røker, stapper og leter etter eksklusiviteter – mens de hyler mot fullmånen og dømmer norske bønder til evig fortapelse fordi de må betale mer for franske oster. Selv om de elsker å oppsøke Mathallen i Oslo, eplefest i Sauherad eller Mersmak i Skien, der alle de forhatte bøndene har sine bord med kortreist mat.

Kortreist fra Gvarv

Den norske maten som vi elsker og sjelden hater. Den skal liksom ikke koste noe. Men ellers skal den være både eksklusiv og deilig, økologisk velsmakende. I mellomtiden er det stadig færre små kortreiste sauer som beiter fjellangs. Det er ikke gaupa som truer dem mest.
Det er vi folk som ikke skjønner bæ’et.
Uansett hvor lite, mye, elsklusivt eller feil vi spiser – mat er et tema  som aldri stopper. Noen liker bønnespira og andre liker kua, den tredje lever greit på saus fra Toro. Så har vi godt av å vite hva vi stapper i kjeften, og skal helst lese innholdsdeklarasjonen først. Det er mye dritt der ute.

Kanskje vi skal være like opptatt av hva vi kler innsiden med, som utsiden. Nytt skjørt til jul kan like gjerne bli nytt kjøtt til jul.  Det trenger ikke være gåselever.  Bare noe som du vet hva er satt sammen av. Enkelt og greit. Osten kan du jo raspe selv.

Da er den til og med ost.

PS: Greit nok at det er noen palmeblader i bibelhistorien. Men palmeolje i ferdigkjøpt pepperkakedeig kan vi klare oss uten til jul. Takk som byr. Vi rører det sammen selv.