Det verste er at nå begynner herreekviperingene å bli utsolgt for grå slips.
Og hva så? Dette er ikke vanlig krim. I utgangspunktet heller ikke vanlig kjærlighet. Modne og umodne kvinner over den ganske verden sitter nå fordypet i trilogien, som rett og slett har islett av porno, av sadomasochisme, for den saks skyld. Domenet som til en hver tid har tilhørt mannen i det synlige landskapet – er nå blitt damefryd. Hva gjør man med slikt? Helst ikke som den britiske, sjalu kjæresten som tømte en flaske HP-saus i hodet på dama fordi hun ikke klarte å rive seg løs fra den bedårende, uskyldsrene Anastasia Steele og hennes forfører Christian Grey. Han dominant og hun underdanig.
Undertegnede fikk lese i fred på engelsk i sommer, men nå er min liste over dem som skal låne dem lang. Du blir smittet, skriver anmelderne. Det kan hende. Men av hva? Fordi det er flaut? Fordi det er spennende? Nytt? Romantisk? Tar 30 millioner kvinner feil?
Litteraturstudenten Anastasia Steele skal intervjue den unge forretningsmannen Christian Grey og de faller pladask. Men Grey har historikk, preferanser og kontrakter Ana ikke er forberedt på.
Hun bindes snart fast til sengen med et grått slips. Derfor nevnte slipseffekt.
Vi lesere trekkes inn i en verden som til nå har vært forbeholdt de stuerene pornoklassikerne, som «Historien om O», «Fanny Hill» og «Lolita».
Bøkene heter av uviss grunn «Fifty Shades» også på norsk, (femti avskygninger) Som i mange andre bøker skrevet om kvinner og for kvinner, ender man opp i en slags runddans for å frelse og normalisere. Ingenting er i orden før alt er vanlig, fint, rikt og pent – og det blir vi litt lei av.
Det verste er nok sporene av action. Ingen venter seg verken biljakter eller helikopterstyrt i kjærlighetsromaner. Vi tviler ikke på at den engelske (kvinnelige) forfatteren E. L. James har ønsket seg amerikansk film.
Derfor får man fort et «Hva så?» når bøkene er slukt. Den blir et følelseslivets da Vinci-koden, for å holde seg til bokverdenen. Alt løses så perfekt – og ender vel egentlig mest opp som halvdum underholdning.
«Fifty Shades of Grey» har flyttet en eneste grense noen ørsmå millimetere. Den handler om kvinnelig begjær er like ok, beskrivelig og snakkbart som mannlig, og at all denne sanseligheten trygt kan stå i bokhylla – uten at det blir flaut.
Eller: De blir ikke stående i hylla, for der har noen allerede lånt dem.
