tirsdag 4. desember 2012

Takke så pent for maten

Går det an å glemme den første gangen du presterte ditt første helt hjemmelagede måltid? Det som oppsto fordi du kanskje hadde dårlig råd, svart samvittighet for at du aldri laget noe selv, eller fordi du hadde fått Ingrid Espelis Hovigs rutete kokebok til jul? Den første skåla med hjemmerørte jordbær, omeletten som faktisk ble høy? Løken og potetene som reddet deg når studielånet rant tomt. Premieren på brun saus, eller den aller første gang du stekte juleribbe – og fikk til Svoren? Svoren, dette svennestykket på møblert hjem. På ribba, som er det billigste stykke mat du kan kjøpe. Ah, stolthet!

Selvlagd er nesten alltid vellagd. Det synes pus, også.
Vi strevde i husstelltimene i ubrukelige forklær vi hadde sydd selv. Fru Onstad med hvitt skaut formanet oss til husmoderlig orden, til tross for at gutta bakte viskelær inn i bollene og dama tvang oss til å gå ut å plukke brennesle til neslesuppe. Den hvite sausen fikk gule klumper, den, men hvit saus var det likevel. Så fant vi ut da i våre fattige etableringsår at den hjemmelagede maten var billigere enn den ferdiglagede, og etter hvert ble den god – til tross for at hendelige uhell faktisk hendte.
Ikke bare drikker vi mye. Vi spiser mye, også – og veldig mye av dette høyst menneskelige, daglige inntak er feil.
Så rart. Jo mer penger vi har, jo dårligere spiser vi – så ille at selveste Eyvind Hellstrøm dukker ned i folkedypet og drar suppeposene og fjordlendingene ut av skapdypene. Selv vi matfriker blir litt sure.

Litt grandiosa og pulverisert tacotid må en da kunne unne seg der på dørstokken mellom arbeid og organisert fritid, da maten skal inntas stående, gående, løpende. Ja, hvorfor ellers sitter folk og vagler på barkrakker i fancykjøkkenene sine. Det er for at det skal være mer effektivt å forlate det fort. Med müsliyoghurt i munnviken. For vi skal jo rekke selve livet der ute, selv om vi vet at hjemmelagd ikke nødvendigvis er treiglagd.
Ingen dannet mann er mer taper enn han som står bak kona når Hellstrøm rydder hjemme og aldri har tatt i en kokkekniv. En japansk en. En som kan hakke, kutte og dele de fire store (grønnsakene) for at kraften skal bli god. Uten kraft og årgangsdrikke, duger kokken selvsagt ikke.

Midt oppe i dette skjer en underlig segregering. De som gladelig spiser av de 50 millioner frossenpizzaene som blir laget i Norge pr år, og de som ikke spiser frossenpizza (annet enn når ingen andre ser det) Sistnevnte dyrker selv, graver og røker, stapper og leter etter eksklusiviteter – mens de hyler mot fullmånen og dømmer norske bønder til evig fortapelse fordi de må betale mer for franske oster. Selv om de elsker å oppsøke Mathallen i Oslo, eplefest i Sauherad eller Mersmak i Skien, der alle de forhatte bøndene har sine bord med kortreist mat.
Kortreist fra Gvarv

Den norske maten som vi elsker og sjelden hater. Den skal liksom ikke koste noe. Men ellers skal den være både eksklusiv og deilig, økologisk velsmakende. I mellomtiden er det stadig færre små kortreiste sauer som beiter fjellangs. Det er ikke gaupa som truer dem mest.
Det er vi folk som ikke skjønner bæ’et.
Uansett hvor lite, mye, elsklusivt eller feil vi spiser – mat er et tema  som aldri stopper. Noen liker bønnespira og andre liker kua, den tredje lever greit på saus fra Toro. Så har vi godt av å vite hva vi stapper i kjeften, og skal helst lese innholdsdeklarasjonen først. Det er mye dritt der ute.

Kanskje vi skal være like opptatt av hva vi kler innsiden med, som utsiden. Nytt skjørt til jul kan like gjerne bli nytt kjøtt til jul.  Det trenger ikke være gåselever.  Bare noe som du vet hva er satt sammen av. Enkelt og greit. Osten kan du jo raspe selv.
Da er den til og med ost.
PS: Greit nok at det er noen palmeblader i bibelhistorien. Men palmeolje i ferdigkjøpt pepperkakedeig kan vi klare oss uten til jul. Takk som byr. Vi rører det sammen selv.
 

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar