Himmelen i Lakkskoen

Heldigvis og takk. Det står der ennå. På sosiale medier er det, også

Kanskje var jeg fem den første gangen? Til den lille kioskaktige, gulgrønne filialen på  Bjørkhaug, siden det praktfulle rommet i Lakkskoen. Lukten av vaskemidler i steingangen, knirkingen i de tunge, gråhvite svingdørene. Åpenbaringen av de høye, mørke hyllene med alle hemmelighetene. Spionromaner, biografier om store menn og kvinner. Kvinnesak! Sex? Alt vi ungene ikke skulle vite noe om, men som vi selvsagt kunne redegjøre grundig for. Vi turte ikke ta på dem. Det skulle komme seinere. Vi måtte inn neste svingdør.

Bibliotekarer med oppskjørtet permanenthår og briller nederst på nesen. Stempelet som traff bakre perm med lapp og uglemønster.  25 JAN 72. Den lille lomma til kartotekkortet. Lånekortet jeg til slutt ikke trengte, fordi både jeg og bibliotekaren kunne det utenat. K 1439. Tror det var noe sånt. Kanskje hadde boka vinrød bibliotekinnbinding,  kanskje grønn, kanskje blå. Men gullskrift på ryggen var det. Til utlån i tre – 3- uker. Etter det vanket det overdagspenger. 25 øre pr dag. Det kunne bli dyrt, så mange bøker vi fikk låne på en gang.

Det er et raust sted, biblioteket.

Lukten av varmt støv, våt ull. Stillhet. Raslende aviser på lesesalen enda et par svingdører lenger borte. Folk som konsentrerte seg. Barn som ikke turte å hoste en gang, fordi de hadde lært at på biblioteket er vi stille som ei mus. Akkurat som når vi hørte på Barnetimen for de minste kl 17 hver lørdag.

Vi hørte hjemme ved de lave bordene og de høye vinduene på barneavdelingen. Der kunne vi pusle og lese, snakke og le.  Der var Evy Bøgenæs og Enid Blyton i samme seksjon. GGG og GGP. Hardyguttene og Detektiv Nancy Drew.  Noen leste visst Bobseybarna, Lykkebarna og Gulltopp, også. Alt var lov, og vi slukte det. Hva annet kunne vi når barneprogrammene i radio og tv var mangelvare, og hyttehelgkveldene besto av endeløse opphold i sofakroken? Fanta med sugerør, Rustne spiker,  bruspulver, Salti - og bøker. Flette-Mette og Den Lange Melkeveien, Fem på Eventyr, Robinson Crusoe, Den Ensomme Vaktpost, Stompa og Toya, da. Toya, som ble tv-serie der deler ble spilt inn på Rjukan. 

Snart gårt jeg fra plater til bøker. 1964

Den første bibliotekboka jeg elsket var «Per Pusling flytter inn». Den tyvtittet jeg i lenge etter at kvise- og slengbuksetiden hadde tvunget meg over til Ung i Dag i ungdomsavdelingen.

 «Der bøkene stod i rad og række med guld i ryggen», utbrøt noen i ren hengivenhet.  Lørdag den 7. november  1914, klokka fem på ettermiddagen. Stedet var Folkets Hus. Lokalet var fylt av damehatter og rallarbarter, av funksjonærer og fagforeningsfolk. Ute var det 99 år før solspeilet.  Inne var gleden til å ta og føle på.

Rjukan hadde fått sitt første bibliotek. Og verden sin første verdenskrig.

Helt siden 1908 under de store streikene hadde det blitt klaget. Hvordan kunne man få opplyst arbeiderne når det ikke var noe bibliotek?

Siden skulle det vise seg at de første magre bind av fagbøker, romaner og fortellinger skulle vokse seg til en av de tre største samlinger av arbeiderlitteratur i hele verden.

Vi hadde ikke bare Verdensteatret på Rjukan. Litt Verdensbibliotek, også.

«En visdomskilde, hvor enhver kundskapstørstig  kan bli tilfredsstillet» uttrykte styreformann Jacob Eikefjord i sin første årsmelding.

Noen gikk så langt som å si at det ikke var værendes på Rjukan uten biblioteket.

Nei, kanskje ikke. Men for meg, som ikke hang i ribbeveggene hele tiden, var det ofte å slenge seg på den gule og røde Bybussen og gå av foran butikken til pappa, stikke innom fiskekroker og slalåmski og si hei – for å forsvinne over gata. De mørke vinterettermiddagene var best. Snøen kunne dale i svære filler under lyktestolpene på torvet. Den blå timen var boktimen. Posen som ble med hjem var tung. Ingen lykke var større enn den som var å få låne en ny bok først. Og bli bortevekk i den.

En dag stoppet jeg etter den første svingdøra. Voksenavdelingen lå foran meg som et uoppdaget kontinent, jeg var Columbus og Jeanne d’Arc på en gang, klar for å erobre bokryggene.

Siden har jeg flyttet, men aldri mentalt. Til det Røde Bibliotek har jeg kommet med egne unger på slep så fort jeg har hatt sjans.  Her vokste mamma opp, på en måte.

Man har ikke sett et ordentlig bibliotek før man har sett det på Rjukan.

Denne uka er det 100. Måtte det få minst 100 til. I en verden der pengene rår, står biblioteket igjen som et lite tempel av rettferdighet, der du faktisk ikke trenger penger for å gjøre deg klokere.

Det var det de visste, de gamle kjempene som en gang sto i Folkets hus og kjælte med gullskriften på bokryggene. Makten ligger i kunnskapen. Og kjærligheten, styrken, motet finner du i ordene, i diktene, i romanene. Drømmene er mellom linjene.

Uten ville det ha vært fryktelig tomt.

En skulle vært ti år igjen med lånekort, bokpose og ullgenser, og en bybuss å klatre inn på. Klar for en stor verden fra en sofakrok  - på et bittelite og kjempestort sted på verdenskartet.

Gratulerer med dagen!

Vår til fjells

Det er noe evig vakkert med trær, kvist og gammelt treverk

Sommerfjøset Kristenbu, som snart segner sammen og takker for seg. Men se hva slags farger det bærer! De kan ikke males fra et spann.

 

Fjellnaturen er snill med trær og treverk. Denne gamle løeveggen hadde aldri stått der om det ikke var 900 meter over havet, i tørr, frisk fjelluft.  Og kanskje ikke uten bølgeblikket, som ikke akkurat er pent- men holder husene tette.  Bjørkestammene på fjellet er fri for mosebelegget som preger slektningene i byer med surere nedbør. Så er de til gjengjeld mange og skrantne - kanskje fordi sauene ikke lenger beiter i fjelldalene, og fordi forholdene er barske gjennom vintermånedene. Mest egnet for ved, med andre ord.
Og ved er det nok av i Telemark.
Fjellet lysner og fylles med varme. Det pipler og renner.
God påske!

Våren kommer sakte til naturens egen alle

 

Myse litt mot sola



Stein, snø, tre

Elva pipler og trygler om vår

 

Kanskje litt påskefred snart?

Bossefanten og jeg blir blide bare ved tanken. Sandsetdalen!

Det er alltid litt masete å være sånn rett på tampen til noe nytt. Som fredagen før du skal av gårde på påskeferie. Du skal handle og pakke, avslutte på jobben, ikke glemme, bare huske. Alle skal det. Alle skal kjøre, svinge, bremse og lirke bilene sine, ha parkeringslapper og trillevogner, kjøpe akkurat samme rødvin som deg på polet, de samme kyllingfiletene og stå i kassa samtidig. Det hjelper ikke at VG skriver om bakteriebomber i plukkegodtet. Vi plukker som gale, og rapper hverandre over fingrene med plastspadene. For det var min sure gelefisk.
Og så skal vi kjøpe planker. Lange, trykkimpregnerte planker som stikker ut fra bakluker og tilhengere. Terrassebyggerne har stått opp fra vinterdvalen, dere.

Jeg hater at alle andre også skal gjøre like slitsomme ting som meg!

De lange huskelistene henger som rullegardiner over brillekantene så vi verken ser motgående trafikk eller hælen som så tilfeldig sto foran handlevognhjulet.  Så husker du kanskje at det fremdeles ikke er vann på hytta, og at det fortsatt kan bli kaldt om nettene. Går det an å komme opp veien? Skal det virkelig regne på søndag?

Noen år har jeg tenkt at det er best å ikke skulle noe i det hele tatt. Men det er selvsagt bare til man får svettet seg på plass på ankomststedet, konstatert at verden sto til påske. At det går helt greit uten smør til landhandelen åpner i morgen, og at ja - du forsto ikke før det var for sent at det rene melet i posen står igjen i kjøkkenskapet hjemme, og at de eneste eggene du fikk med var oppskriften på Arne og Carlos tovede i ull. De klør i ganen, har jeg hørt. Bløtkokte på en rar måte.

Du kan glemme mye, altså - men ikke bøkene, vinen og strikketøyet. Og denne gangen blir det tre dager alene i fjellet for bare Bossefanten (bikkja) og meg før familien møtes til arbeid og mer påske en gang til uka.
Stillhet er av og til gull for sånne sosiale dyr som Bossefanten og jeg. Den første som blir lei er bikkja. Akkurat det, ja - det pleier å skje etter en halvtimes tid. Da sender jeg han bare et oppgitt blikk og et tørket griseøre.
God påske!

Vi får ikke glemme

Mars 2010: Fire norske tiendeklassinger leser foran en vegg i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

                                                        og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
                                                        Du må ikke tåle så inderlig vel
                                                        den urett som ikke rammer dig selv!

              Jeg roper med siste pust av min stemme:

                                                         Du har ikke lov til å gå der og glemme!

                                                         Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
                                                        De puster på hatets og ondskapens glør!
                                                        De liker å drepe, de frydes ved jammer,
                                                        de ønsker å se vår verden i flammer!
                                                        De ønsker å drukne oss alle i blod!
                                                         Tror du det ikke? Du vet det jo!

             I dag er det 9. april, den dagen demokratiet vårt ble satt på den hardeste prøve, i 1940. Akkurat det følte nok dikteren Arnulf Øverland da han skrev "Du må ikke sove" mens han satt fanget i Sachsenhausen. Hjemme hadde en totalitær makt tatt fra oss demokratiet vårt, vi ble straffet,fengslet og drept for det vi trodde på, eller bare fordi vi hadde en annen hudfarge eller religion.

Fangedrakter i Auschwitz ...og barn av vår tid som ser på

I år feirer vi at Grunnloven er 200 år, og spør oss om den har betydning lenger. Om vi kunne ha spurt Arnulf Øverland, hadde han ikke vært i tvil. Den er rammen for oss som demokrati, utgangspunktet for alle andre lover.
I dag skal jeg til bystyresalen i Skien hvor vi skal snakke om nettopp det med politikere, frivillige organisasjoner og andre. Det blir spennende.

                                           Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
                                           Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
                                           Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
                                           Du må ikke sove mer i natt!

Måtte vi aldri, aldri slutte å bry oss.

Koftedilledame

Fra opptakene til Norge Rundt i Brekkeparken i Skien

Hvis noen hadde sagt til meg for ti år siden at jeg skulle strikke i Norge Rundt, hadde jeg kikket dumt på dem. I hvert fall ledd. Men nå skjer det. Denne til nå relativt ukjente siden ved Spånem skulle ikke bare bestå av strikketøy på Facebooksiden min, men et innslag, ja på Norge Rundt.

Setesdalsgenser med dunanorakk fra 50-tallet signert Bredesen polar

Dere har sikkert lagt merke til den hurtig voksende Koftegruppa på Facebook? Sist jeg så hadde den passert 8000 medlemmer. Unge og gamle stiller spørsmål, finner oppskrifter og skaffer seg allianser over garnnøstene. Hva har dere på pinnene i dag da, jenter, spør de kanskje. Jeg er ikke helt der ennå, men jeg er blant dem som strikker, strikker og strikker. I sofaen, på trappa, når jeg er passasjer i bilen. Jeg har ikke gjort noe  nummer av det. Ikke før Facebook kom, og ikke før Koftegruppa kom. Så har nasjonens økende håndarbeidsglede ført til fellesskap, strikkekafeer og en strikkeklubb med venner som vil hverandre vel.

Fra venstre: nikkerstrømper i selbu- og telemarksmønster, en nordlandskofte, setesdalsgenser og Peer Spook-genseren fra Husflidens 90-årsjubileum i 1981. Foran Cortina-genseren fra OL i  1956. Den olivengrønne aner jeg ikke hva er.

Min store glede er kofter, gamle kofter og mønstre - og særlig de gamle skigenserne vi slet oss gjennom skiløypene i. Få klassebilder fra sekstitallet var uten vannkjemmet lugg og strikkegenser på. Ikke kaster jeg noe, lite er gitt bort. Moren min har strikket, jeg strikker. Jeg lyver neppe om det finnes 60 forskjellige plagg i hus og hytter hos oss. Alle har sin lille historie, har tilhørt en person, stammer fra en spesiell tid.  Felles for dem alle er at de representerer kvinners kulturhistorie, den som historiebøkene sjelden husker. Generasjoner med kvinner som etter en lang arbeidsdag har satt seg ned i halvmørket med sy- og strikketøy. Litt av lyst, men mest av nødvendighet. Koftene fikk mønster, for da ble de doble og varme. Når de var utslitte ble de rekket opp og gjort om til nye, til de helt gåene havnet som isolasjon i glisne husvegger eller ble karvet opp til ulldyner.

En gammel kofte med beisflekker på hytta. Koftegruppa på Facebook fant ut at dette er Helle-kofta.

Strikker du noe, tenker du automatisk mer på den personen du strikker til. Verden er full av vordende mammaer som har strikket 10.000 tanker og drømmer inn i det lille hentesettet til babyen sin.
Den montone løkkeleken med pinner kan minne litt om å traske på en ulendt sti. Det gir rytme, ro, tankespinn og kreativitet.  Ulla er sanselig. Den lukter naturen. Å skape noe er sanselig. Å få det til gir gledesbobler.
Så er det slik da, at du kan skravle, se på TV og strikke samtidig. Noen kan til og med gå og strikke (ikke jeg). Bare ikke mønsteret er for vanskelig, da.

Klapp meg i stedet, da!

Har du prøvd å forstyrre en som teller masker før? Gjerne har kommet 150 masker avgårde før du får det til å stokke seg for henne?  Kast deg øyeblikkelig ned og be om nåde.
Pinner stikker som kjent.

Forberedelser

Sørlandet for første gang i år. Skoddene skal ned, teppene ristes og krokene børstes for flasketroll, som vi kaller dem her nede. (Skrukketroll, har jeg også hørt) Bittesmå panserdyr med korte ben, som tydeligvis kommer inn om høsten for å dø, og som gjør det ganske trasig før vi blir kvitt dem. Tre av dem lå i tannbørstekoppen, som faktisk har stått i skapet hele vinteren.


Flasketroll ved to av dem

Klamme dyner må ristes og parafinovnen settes på fullt. Alt av elektronikk er pakket i plast, håndklærne er i sekker for at de ikke skulle bli musereir. Sofaputetrekk skal på og vannet kobles til. Hele denne svette løpingen har ett mål: Verandaen, myk kveldsluft,utsikt, ærfuglbobling og måkeskrik. Tanken på at alt ligger foran. Resten av våren, sommeren... lukten av hav og lyden av natur. Iskalde løpeturer over berget til utedoen, morgenbad bare badebrygga kommer tilbake. Den ble tatt av høststormene. Tut sa båten, og der for brygga.

I nordlandskofte på Sørlandet, 28. mars kl 21.

Når du kjenner den dypeste gleden er det kanskje når du aller minst venter det. Det kan være nok å sitte på en trapp å se bikkja tygge på en pinne. Eller at du ser at 10-kroners påskeliljene du plantet ut etter påsken i fjor, fordi du ikke hadde hjerte til å kaste - faktisk blomstrer i år, også. Kanskje som en liten takk for sist?

 

Søt kløe og sur svie

I dag har vi møtt våren på Mølen. Frisk, deilig vind, solgløtt og bølger. For Brage er havet paradis. Han bader, snuser og galopperer av gårde så eieren (jeg) blir som et slips i lenka, sikkert til alles latter. Vi har nok ikke vært de beste oppdragene, bekjenner vi nå...

Midtveis møtte vi en ung labradoodle-gutt som ville leke. Det gikk fint til eieren sa: " there's blood. It's your dog."

Det var den vårturen. Husets firbente golden

med blodig labb (heldigvis ikke putene under labben) ble fraktet til bilen, og blødde ut både pels og bur. Nå er såret renset og salvet etter alle kunstens regler. Bomull og plaster. Men da Brage skulle inn i stua hadde vi ikke annet valg enn å dra en hundebæsjpose over labben, som fra før av hadde mors Adidas-sokk på. Stakkars Brage, sjeldent har vi sett ham så skamfull (bare den gangen han måtte gå med lampeskjerm rundt halsen fordi han hadde sydd).

Nå sover han og drømmer om bedre tider. Vi krysser fingrene for at vi slipper dyrlegebesøk. Sånn går nu dagan her i - Heikleivveien Zoo.

Vår, vår, vår....

Knopper på Øitangen

Ingen tvil om prioriteten

Da jeg luftet Brage i morges, kom snøfnuggene. De forræderiske flakene som tar fra oss vårfølelsen. Takk og lov, mange timene tok det ikke før de måtte vike for lett skydekke og grønne plener. Sånn er mars. Igjen kom tanken  på hvitveis, på struttende knopper, lukt av mold, fjære, sjø, påskevegg og appelsiner.
 Jomfruland tidlig i mai, Telemarks stripe av en utpost mot havet. Det er selve vårstedet! Her var filminnspillingen av Kristin Lavransdatter. Her bor kunstnere, fiskere, bønder og en lydhør feriebefolkning sommerstid. Om to år har området utenfor her - Raet -  grusryggen som isbreene la bak seg - kanskje blitt nasjonalpark.

En seng av hvitveis

Under to tårn

Rullesteinslandet, en del av raet.

Repeatknapp i strikkekurven

Thereses genser

Gaustatoppen-inspirasjon, mann og hund

Noen av oss er liksom født i svart. En periode var det som å se pipa på innsiden når jeg kikket inn i klesskapet.  Jeg måtte dra alle genserne ut  for å finne ut hvilken jeg hadde tenkt å gå med. Ikke om det hadde spilt noen rolle. Tok jeg feil, var den jo svart - uansett.

Når jeg strikker er det litt annerledes. Det å kombinere fargene, og i særdeleshet finne bruk for noe restegarn i kassa, får hodet til å leke seg. Nå har jeg strikket denne gamle Dale-skigenseren tre ganger, og forskjellige ble de. Jeg må jo være plaget med alle de tre millioner andre genseroppskriftene som finnes...

Nesten ferdig kofte

Den første var den grå, og ble straks yndlingsplagg. Rundfellingen er snill med oss jenter, vi slipper svære kanter nede på armen som gjør ytterjakka vond å få på. Bredskuldret er jeg fra før, og verre blir det med isydde ermer. I tillegg er denne modellen god og varm (dobbelt) over skuldrene og litt luftigere resten. Man kan til og med jobbe på kontor i slik genser, og det gjør jeg jo ofte...
En gammel helle fra Gaustatoppen tenkte jeg på da jeg strikket den. Litt stein, litt snø, litt mose.

Den vinrøde ble julegave til Therese, samboeren til sønnen min. Hennes eneste bestilling var "jeg liker burgunder". Takknemlig bestilling, og takk - jeg slapp å strikke flere Skappel-gensere.

Så var det i gang igjen, denne gangen med kofteutgaven. Jordfarger! Vel, er fremdeles ikke sikker på om jeg kommer til å se ut som en karamellpudding med brunoststriper, men myk og god blir den - i ull/alpakka-blanding. Brunosten er jo utryddingstruet, så det får være min protest mot det.

Det blir neppe en fjerde samme på en stund. Nå går jeg løs på damenes VM i alpint-genser fra Bad Gastein i 1958. Lenge leve skigenseren, kvikklunsjen, appelsinen og hytteveggen så kan det være det samme med skia.
Det er jo vår!

 

Historietimer med mann i lusekofte

Helt uten anstrengelse satt vi som eleven foran salige Aristoteles og lot oss forføre -og føre. Av Frank Aarebrot. Av professoren (67) - denne bautaen av sammenlignende politikk og demokratiutvikling, som  småpludret seg gjennom 200 års norsk historie på 200 minutter. Avbrutt av to røykepauser og et par digresjoner. Som selvsagt ikke var digresjoner, men små historier som var med på å flette sammen dette sirlige mønsteret som heter demokratiet Norge, selv 200 år etter Eidsvoll.

 Ingen klagde. Ingen avbrøt. De som ikke hadde fått plass i det Akademiske Kvarter i Bergen, satt - 300 av dem - klemt sammen med storskjerm i huset ved siden av. Resten av oss måtte ty til tv og web. Vi skulle gjerne ha vært i lokalet. Vi skulle gjerne ha vært studenter igjen. Så godt det er å lære ting. Så lett det er å glemme dette med god fortellerkunst.

En god forteller følger ikke den rette linjen. Han analyserer, han beskriver små bilder og episoder. Han lar blikket hvile over forsamlingen og ikke over powerpoint eller notater. Han grøsser, humrer og ler. Men det viktigste av alt er at dette unikumet av en professor kan noe ikke mange andre får til: Han ser det store bildet, og ikke bare sitt eget lille domene. Av det gror det vyer og oversikt - og en fantastisk mulighet for oss som lytter å lære oss hvordan ting henger sammen.
Så NRK, om dere lager lydbok av disse to hundre minuttene skal jeg gladelig kjøpe den og ha den i øret når jeg lufter bikkja.
Dere som ikke har hørt dette flaggskipet av sakte-tv - finn snareste veien til nrk.no/tv før det  forsvinner derfra!

Faksmile fra NRKs nettsider

Jeg strikket meg gjennom begivenhetene som en annen Hans Nielsen Hauge, og fastelavensbolledeigen ble til i Aarebrots røykepause. Det ble en hel arm og en reise på 200 år. Takk for turen!

 

Fred være med den

Hvis du luker bort de to siste bokstavene i fredag, får du fred. Det passer godt.

Noe helt eget er det ved denne dagen, som egentlig er en travel arbeidsdag, der en til syvende og sist stuper ned i en stol og avslutter uka. Med andre ord en vanlig hverdag.  Hva er det da som får skrittene til å bli lettere, blikket til å bli klarere, smilet løsere? Tanken på den lille dyrekjøpte frihetsfølelsen: nå er det hele gjort. Akkurat i dag føles helga lang. Jeg kan sove, lytte, lukte, bevege meg, få lange samtaler, gode måltider, lange bøker, ha masker som venter på å bli strikket. Kjenne smaken av rødvinen akkompagnert av vignetten til Nytt på Nytt, se rundt meg og konstatere at huset er vasket, bikkja matet og luftet. Katten maler ved føttene mine. Kanskje er det dette som er selve lykken, de små tingene som er i orden. På plass. Fred i sinnet. Fredag på kalenderen. Du føler at du har tid. Eier tid.

Fredag, sensommer, hytta, mannen hunden, vinen, gleden....og myggen

Det har vært mange fredager i livet mitt. De som ikke er typiske er liksom ikke ordentlige. Kanskje er jeg ferd med å synke ned i en «huset mitt, hytta mi, sofaen min, puta og dyna og senga mi»-tilværelse som til slutt får deg til å gro fast? Noe så skrekkelig. Men realistisk, ja jøss.

Bloggere opptar meg. Jeg prøver å knekke kodene deres. Hvorfor elsker noen Fotballfrue mens andre stortrives med Livs Lyst? Blir vi glade av dem? Eller misunnelige? Høyest på rankinglistene over antall lesere rager rosabloggerne, de som tegner bilder av seg selv som balanserte, vakre, velproposjonerte, selvforherligende livsnytere. I den andre enden finnes de som blogger om sin utilstrekkelighet, avfotograferer rot og uenighet. Begge beveger seg i ytterlighet av dem som er litt av alt. Det er flest av oss der. Men det ligger drømmer i denne hvitmøblerte, bollebakende yogaverdenen. Vi vil bittelittegrann dit.

De produserer fredag hver dag. Det er det de gjør. Nyvasket, nystrøket fredag. Alle regninger er betalt i de rosa drømmebloggene. Ingen støvdotter, bekymringer eller middagsrester, ingen er utrente eller forspiste. Vi vil ikke se festen deres. Vi vil se en lykkelig hverdag.

Bestemor var ingen rosablogger. Hun kom aldri til å vite hva en blogg er fra 1912 til 1996. Bergit og Knut bodde på en ganske liten gard øverst oppe i Liheia i Bø, der helgene ikke var lengre enn tida mellom dyrestellet søndag morgen til samme kveld. Likevel fant besteforeldrene mine øyeblikk av fred. Hun sydde bittesmå sting på Øst-Telemarkbunader i fleng i kroken sin ved vinduet med bena på en stol. Ved siden av sto radioen. I den andre enden satt bestefar med kikkerten og så utover bygda. Det sammenbrettede radio- og tvprogrammet  for hele uka og brillene i vinduskarmen. Hysj, sa han når det var værvarsel på radioen. Indre Agder og Telemark, Hardangervidda aust, fjelltraktane  i Telemark. Så leste han avisa fra A til Å, og fortalte henne hva han leste. Det var deres fred. Tida til å sette seg ned og tenke at nå er alt gjort for i dag. Brødet gjæret i det store brune fatet på benken, hesjene var hesjet. Rytme. Rutine. Det fremstår som enkelt.

Akkurat det vi leter etter alle sammen. Det ukompliserte. I hvert fall av og til.

Fredag hadde ikke vært fredag uten alle dagene i mellom. Da ville den ha mistet sin særegenhet.  Likevel er det kanskje noe å tenke på dette med ro. Fred. Kan jeg finne noen øyeblikk av den de andre dagene i uka, også? En time med pusling. En halvtime med ingenting?

I hvert fall er en ting sikkert:  Bruk tid på ting som gjør deg ordentlig glad. Lev med at det finnes svin i skogen. Så enkelt, og skikkelig vanskelig. En må jo lure på hvorfor.