Hun er forelska i Rjukan

Jeg har aldri vært så glad i barndomsbyen min som denne lørdagen, da jeg fikk være konferansier under framtidsseminaret og den store Rjukanfesten. Ingen sutret, alle smilte!

Her er innledningen min:

En gang strakk verden seg fra muren mot Sam Eydesgate, der vi løp opp bratte Tveitolia til huset til Johansen, Torp og Johnsen. Eller forventningsfullt forbi Rjukan mineralvannfabrikk der Nils Leidals gamle T-ford ble lastet med trekasser med  selters og pærebrus. Leidals Brus i alle Hus. Var Halvor i godt humør, kunne få vi en feilvare på deling, for å smake. Av og til smakte det en blanding av pære og cola. Men det gjorde ikke no.

Takk til Rune Bråthen for bilde av Karl Nilsen, eller Kalle.

 

Hadde vi penger, sneik vi oss ned til Kalle. Der stod han bak disken med salti og rustne spiker, Marve kokosboller, vaskebøtter, kneippbrød , Sølvpilen og Hjerterevyen. Han hadde alltid tid til å vente på hva vi skulle bruke det svette pengestykket inni håndflata til. Kanskje til en solo med bilde av Dag Fornæs og Berit Mørdre Lammedal på korken ? Som vi kunne få pappa til å slå en spiker gjennom, slik at vi kunne stikke sugerør i? Eller bruspulver!

 Vi lurte på hvorfor Kalle ikke hadde hår, hvor doen hans var – og om det var kommet noen nye godterier i det siste? Det hadde gjerne det, for Kalle fulgte med, han. Også om mamma lå foran oss i bakken hjem.

En gang var verden trygg, og den var enkel. Når gutta i lia hadde lagd miniskibakke bak husa, var det bare å holde beksømstøvlesporene langt vekk. Ellers fikk vi dem etter oss med skrik og eder, med snøballer og isklumper. Da laget vi oss i stedet snøborg med stearinlysstumper til å lyse opp. Om sommeren laget vi kjepphester av kosteskaft og kapp fra sleivfabrikken i Tessungdalen, alpegarn til man og møysommelig flettede bånd til seletøy. Vi skremte vettet at både fru Eggen, Brynestad og Vaagen når vi kom gallopperende på stokker ned Postkassebakken. Noen gikk i Framlaget, det fikk jeg ikke lov til. Andre gikk i søndagsskolen, det fikk jeg heller ikke lov til, og alle dro de på Hydrostranda om sommeren, og det kunne jeg heller ikke. Fordi pappa ikke var på Hydro, vel.

Denne verden skulle vare evig. Ingenting skulle true den. Helt til vi ble store nok til å forstå at den eneste sannhet ved å ha et eget sykehus eller en nasjonal bedrift er at det bare er en eviglang kamp for at noen ikke skal stikke av med den. Da var det bare å tilkalle nasjonalt media, tenkte jeg. I 1975. Uten at det hjalp noe særlig. Men jeg kom på Norges eneste TV med mine bekymringer, 13 år gammel etter å ha skrevet protestbrev.

Verden forandrer seg. Verden  forandrer oss. Kalle er ikke der. Det uler ikke lenger halv fire, avløst av en sykkelhær ned Sam Eydesgate med matbokser på bagasjebrettet, etterfulgt av en hær unger som må rekke middag.

Mange ler av Rjukan. Grøsser også av hvor trangt det er. Men bare le og grøss. Ikke et sted i Norge er vakrere bygningsmessig planlagt og utført. Har de Nordens Fujijama, Gaustatoppen? Galskapens bygg Krossobanen som skaffet oss unger friluftsbarnehage 50 år før resten av verden synes det var en revolusjonerende ide? Vemork med aksjoner og krigsdrama, arbeiderkultur og slående arkitektur og landskap. Hardangervidda som et drømmeland få andre kan vise til? Sportsaktiviteter for absolutt alle smaker, også de som synes det er gøy å hoppe hundre meter ned i et høl med en strikk i ryggen? Eller henge i en istapp?

Og det viktigste av alt, hvilket sted har et folk åpnere og mer godlynte, vant til å kjempe vant til å feste, så hardt at det førte til interpellasjon i Stortinget om "de lovløse tilstande i Vestfjorddalen "-  etter at de hadde funnet en mann med innvollene ut?

Velkommen til Rjukanseminar og fest. La det ikke ende med interpellasjon i Stortinget.

 til slutt:

Ingen sutret om alt som ikke ble gjort. I stedet åpenbarte det seg en gjeng klar til å brette opp ermene og gyve løs på framtida, hjelpe hverandre opp og fram og ikke være misunnelige. Ikke minst ga denne dagen ryggdekning for kommunen og politikerne til å ta sjanser, være kreative, hjelpe folk som vil i gang, bruke seg selv og sin befolkning – i stedet for innkjøpte konsulenter,  samtidig våge å prioritere. Rjukanfolk og tinndøler har en grunnholdning til seg selv og kommunen sin som overgår nesten alle andre i Telemark. De vil aldri gi opp! De skal! Se hva Ingebjørg Håvardsrud  ikke bare foreteller om – men hun gjør noe med det! Se på unggutta: Hvilke tanker har ikke rørt seg i hodene deres underveis mens de laget foredraget sitt?

Jeg har aldri vært så rørt for og glad i Rjukan som jeg var på lørdag – langt inn I hjerterota forelsket i min nygamle barndomsby !

Jeg tror at det bør lages en ny samling om et år. Innen den tid har en liten idegruppe under næringsrådet jobbet med ideene -  og gått ut og invitert folk til å komme med innspill. Ut fra hva som kommer ut av dette bør det lages et nytt treff, der disse ideene blir presentert. Pluss fest. Pluss kulturinnslag, en skueplass for tinnkulturen!

Grunnen til at jeg mener at det bør skje noe om ett år , er at mange ville ønske å SE at noe skjer. Samtidig vil nok de som ikke fikk det med seg i år, strømme til. Jeg tror det rykter seg at dette var en bra fest, verdt å være med på!