Kåpe, hatt og sennepsgult doproblem

Kjeledress i sennep, 1972.

For ikke så lenge siden skulle foreldrene mine flytte fra noe stort til noe litt mindre. Med en gang åpenbarte seg problemet: Hva skulle man gjøre med 1349 bøker? Og hvordan skulle man forsikre seg om at ikke feil bøker havner på feil sted? Det er ikke bare, bare å sette seg ned og bla. Ikke bra å gjøre det inne, heller - siden du sannsynligvis får astmaanfall før du kommer til bok 25.

Heldigvis finnes det smarte steder som Gjerpen IFs Antikvariat, som åpnet klubbhuset for den nedsunkne stasjonsvogna  med de mange tusen millioner ord. Ut kom de, fra kasser og bæreposer, Grimberg og Moberg, De Fire Store, de fire litt mindre, og på døra-kjøpte bokverker som Hjemmets konversasjonsleksikon, hundrevis av krim som alle hadde ordet "døden" i tittelen -  og enda mer av dem som til en hver tid har preget norske hjem: Seriene fra bladforlagene og bokklubbene, Hjemmets bokklubb, de Norske Bokklubbene og et ymse samling Det Beste-greier. Og bakom synger skogene og foran synger Dompapen.

Kunne nesten ha gått i dag

To av de som ble reddet og tatt inn i arvingenes hjem var "Jeg vet en vind" fra Erik Bye - og tro det eller ei: "Lettsydde klær" - utgitt av Husmorforlaget i 1972.  "Jeg vet en vind" er visesamlingen til den gamle høvdingen. Der satt lillesøs og jeg og sang av hjertens fryd. Selv om vi de gang - knapt lesekyndige - ikke helt skjønte innholdet i setningen : "... men kan jeg få være en ekte gast, som lander i natt og gjør tampen fast".

"Lettsydde klær" er med slike mønstre, vet dere, som man skal kopiere over på matpapir, klippe til og legge på stoffet, feste med knappenåler og klippe vei. Ut fra det (samt en symaskin) skal det trylles fram de lekreste drakter. Uten at jeg kan sy. Jeg hater å sy.

Vel var mamma håndarbeidslærer(-inne) på den tiden. (Dette var før 1975) Vi fikk ikke så mye hjemmesydd, for det hadde hun (heldigvis) ikke tid til. Men jeg så andre i flokken min led seg gjennom deres mødres hjemmesydde skibukser og spenserkjoler, tunikaer og foldeskjørt. Tror jeg fikk meg en turkis buksedress en gang, men det var nok alt.
Det finnes heldigvis ikke bilder av det.
Dermed ble "Lettsydde klær" liggende i hylla, vernet mot papirinnsamlinger, nabolagets loppemarkeder og andre potensielle farer. Det går jo ikke an å kaste en slik perle.

Bokens eneste fargebilde er av buksedressen i frotte, som du ser på siden her. Se nøye. Aner vi et problem?
Vi lurer rett og slett på hvordan den vakre kvinnen må slite når hun skal på WC? En ting er at dressen er hel, type catsuit. Det andre er at sikksakksnoren i front, må plukkes helt ut for å la seg åpne. Dårlig mage har lite for seg i slik dress.

Retro kaller vi slikt. Moten går i sirkler, og den senepsgule ser da ikke helt gal ut?
 Heldigvis blir moten aldri helt lik. Som den kåpen og hatten her. Skrekk. Jeg hadde sett ut som Romeo Klive på rømmen, hadde jeg hatt sånne klær (og sånn sveis)
50 is the new 60, sier vi nå. Det er ikke så rart, i grunnen. Den gangen var det visst omvendt.

Verdens aller lykkeligste land

Stine og Eirik, Utvika 2013

The 2013 World Happiness Report er her. Den plasserer (selvsagt) Norge på topp sammen med Danmark, Nederland og Sveits. Sverige litt lenger bak, og USA som nr 17. Målingen kom mandag, samme dag som vi stemte oss fram til et annerledes sammensatt storting. Mange sa: Det er på tide med en forandring nå, nå etter alle disse årene. Forandring fryder, selv i land som slipper å styrte en diktator.

Men vi telte og filosoferte over konsekvenser av ulike partisammensetninger, satt utenlandsk presse og så inn på oss. Flere spurte: Krangler de om penger til velferd? Kan de ikke bare kjøpe den? Dere har jo råd, mens resten av Europa svetter.
Da det var sagt, kom meldingen fra Barentshavet om nok et gedigent oljefunn, verdens nordligste. Det suste i statskassa. Pling!

World Happiness Report kan fortelle at de med dårligst uttellingpå lykkestatistikken er land som Tsjad og Egypt. Neppe overraskende. Men hør her: Det er ikke nødvendigvis bare krig og sult som får folk til å henge med leppa. Det er friheten til å ta viktige veivalg i sitt eget liv, mener rapportørene.

Kanskje er det derfor vi ikke alltid føler oss like bra i verdens lykkeligste, rikeste land?  Aldri har vi vært så mye syke og uføre som nå.
Er vi pakket inn i selvtilfredshet så stram at vi glemmer å puste? La oss utfordre. Skjønne at noen til en hver tid, også i dette landet, står på baksiden av glansbildet?
Da DDR ble oppløst, møtte østtyskerne et polert vest de ikke nådde opp i.
"Det var bedre før. Da var vi i alle fall like fattige alle sammen", sa østberlinerne da.
Antakelig har vi det så brillefint at vi kjøper i øst og vest uten å spørre hva meningen er med det.
Kunne jeg blitt gladere av å gjøre noe helt annet?
Hva slags samfunn vi vil ha, er kanskje vår tids aller største spørsmål.
Hva betyr det egentlig å lykkes?

Vi har marsjet ut i skogene i høst for å plukke sopp og bær.  Medlemstallene til Tustforeningen bare øker, pilegimsferdene har spredt seg fra Roma til Gvarv. Vi heier på hverandre på Facebook, baker og leser bøker om vedstabler. Vi savner en eller annen mening med alt dette greiene her. Noe å svette for, som ikke er på Elixia. Kanskje derfor førstesiden på årets Ikea-katalog var en lagerhylle med hjemmelaget syltetøy. Det opprinnelige, det som ikke handler om å ha penger eller ikke.

Slik går nu dagan, sier nordlendingene - og de går. Markante samfunnsstemmer som Erlend Loe og Henning Næss mener at vi hadde trengt en katastrofe for å våkne, eller svare på tomhet med hygge - som å steke vafler og gå på tur. Andre, som matspaltist Andreas Viestad svarer med at det bare er noe tøys -  du må gjøre opprør mot din egen tomhet, og delta i samfunnet.
Kanskje blir man dum av å ikke delta i samfunnsdebatten. Kjempe for noe.

Det er smart å bo i verdens lykkeligste, rikeste land. Men ingen trær vokser til himmels. Ingen takker deg til slutt for at du skalket alle luker ut mot verden og pusset ufortrødent videre på gullkalven din. Den kalven stikker neppe mulen mot kinnet ditt og gir deg et suss, slik kalver pleier å gjøre.

Innerst inne er noen av oss redde for at vi skal glemme hva vi følte for to år siden. Redselen, sjokket, sorgen som ble lettere å bære fordi vi sang samme sanger om å være tolerante, var et lite, truet land sammen - kunne bestemme oss for at alt det vonde i hvert fall skulle møtes med mer demokrati. Samhold.
Redselen er at vi ikke har lært noen ting. I verdens lykkeligste land.

Fornuft (og en hel del) følelser

Vi skal på hytta. For så vidt skal vi alltid dit, men nå er det jo ferie. Uplettede uker med sol på tærne  og fisk i garnet. Kreps i teina. Kanskje. Eller i hvert fall på fiskemottaket.
Fanken, hvor bra det er med ferie. Selv om jeg alltid minner min kjære på den sommeren det regnet tre uker i strekk, vi hadde ullsokker på beina og bilen hadde innsjø under pedalene- fordi steinsprutgutta ikke hadde tettet fontruta godt nok.
Samt, selvsagt - at jeg gjør ham oppmerksom på at dette paradiset er reine helvete på holmen når sydvesten står som en sentrifuge rundt hushjørnene. Likevel er det morgebad, ute-reiseradio og terrassevin jeg tenker på når jeg stuer nedi kjoler, løse skjorter, shortser - og lar sokkene bli igjen i skuffen. Sokker er noe herk. En tjukk genser er bra, den du drar over shortsen på kjølige kvelder. Regndressen er der også, men den får du jo neppe bruk for.

Bra er det at vi begynte med en huskeliste tidlig i uke 28. Tre krepseteiner, Brage golden retriever, to huskatter, (brødre) ved navn Kåre og Marianne. Det blir til sammen seks -  bur. Vi ser ut som en minkfarm i Nissedal på flukt fra aktivistene.
Klær, mat, stor parasoll, utepotteplantene som ikke skal tørke inn som følge av hjemmeblivende ungdoms manglende grønne lanker. Badetøy, badesko, joggesko, lesestoff, dvd'er, pc, vinen vi har samlet til en deilig anledning. Eller to. Eller tre.
Alt, alt skal inn i familiens kasseaktige stasjonsvogn, som en gang ble kjøpt for å få plass til nevnte retriever, nå fire år.
Kanskje klarer vi å gli av gårde en av de neste dagene, baktunge, svette (og trolig lykkelige) - på ferie i Norge. Med blomsterampelen på fanget og toalettveska på dashbordet.
 Jada, vi har sikkert glemt noe.

Følelsen sier at det blir sommer. Noe annet ville være fælt å tenke. Det ville være grusomt å vite at mens jeg tilbrakte mine dager på kontoret, var det selve livet som kom og forsvant på utsiden av vinduet. Den skarve lille sommeren som vi har gjort oss så avhengige av. Vitaminene som skal fylle porene den dagen vinterdekkene skal på igjen.
Vinteren blir ikke bedre med årene. Den blir verre og verre, oftere og oftere, glattere, våtere, eklere.

Kjære Yr. Ikke tull mer. Gi oss mer sommer. Fråtsende, livsbejaende sommer! Jeg lover å komme meg gjennom Jo Nesbøs samlede kakerlakker, gjenferd og snømenn - bare jeg får sitte i fred der ute under solhatten. Helst ikke med solhatt innabords. Den er et tegn på at snørra renner.
Takk.

Villblomstsommeren

Sandsetdalen, Tinn, juni 2013

Aldri har smørblomstene vært større. Eller gulere. Aldri har blåklokkene nikket mer med hodene i vinden, storkenebbene skiftet mer farge. Lilla, blå. Små føtter har løpt bare gjennom jonsokblom og prestekrager, funnet markjordbær i skråningen. Vi satte opp indianertelt midt i herligheten, og lekte Målestråle, Falk og Sølvpilen. Bandt kranser til håret og plukket buketter til bestemor i svette barnehender. Det var alltid fint vær.
Selvsagt var det alltid fint vær.
Kanskje har du ligget på ryggen og mønstret sola med et strå i munnen og lest en bok langt borte fra maset? Det summer av sommer, av fluer, av spillende gresshopper. Sommeren som ikke koster noe, som bare er der. Som sjelevarmer, som duftende vitamin før høsten trekker sceneteppet ned.

Tenk at noe som er så selvfølgelig plutselig er truet?
Villenga er det. Den er ikke lønnsom nok.
Ljåslått og hesjer har forlengst måtte vike for siloer, plastballer, kunstgjødsel og slåmaskiner. Ingen venter vel at bonden skal snu og gå bakover i tid for at romantikken skal leve  videre? Alle som har vært med på slåtten vet hvor drepende kjedelig (og slitsom) den var. Hvert år, hver eneste sommer. Alltid vekket av en bestefar som bannet over slåmaskina. Inn med frokost og ut med  riva. Ingen tenkte på å hoppe i det fæle høyet etterpå. Det eneste som sto i hodene våre var å komme oss til nærmeste bekk for å få svømt av seg høyfrø og jord, for etterpå å storme ned Liheia til Løvlund for å kjøpe is. Så høyballene er dere vel unt, kjære bønder. Slåmaskiner og siloer, også. Skulle bare mangle.
Jeg rykker da ikke tilbake til manuell skrivemaskin jeg, heller.
Kulturlandskapssenteret er bekymret. Den gamle slåtteenga, den som ble slått med ljå og seint på sommeren, er i ferd med å forsvinne. Gresset vinner når kunstgjødsel blir tilsatt for å skaffe bedre for.
Husdyrholdet i Telemark har gått ned, og dermed behovet for høy. Vollene gror igjen med busk og kratt.Uslåtte setervoller mister blomsterprakten om ikke de ikke blir slått sent på sommeren, slik at blomstene lettere kan frø seg.

Næringssituasjonen i en slåtteeng er slik, at hvis ingenting blir tilført, får ikke det dominerende og storvokste artene anledning til å ta plassen fra de små. Artsrikdom i enga gir også artsrikdom til insekter, som sommerfuglene. Slik henger naturen sammen.

Vi har en jobb å gjøre. Redde de engene som reddes kan, slik at barna og barnebarna våre kan kjenne det samme som oss. Fargene, luktene. Barbeinte i sommerenga.