Livets små veivalg

Været var slik vi drømmer om. Sola lagde varmegrader i lufta. De første sildringene i takrenna. Vi kunne lene oss mot varm hyttevegg, skru på radioen og løfte haka, klemme igjen øynene. Slik var det denne ene dagen sist helg, og det var fremdeles februar. Kalde februar, som likevel har noe i luften sin som minner om vår.

I denne verden av puddersnø og harespor var også vår kjære hund, en velvoksen hanngolden. Han satt der så strak på hjørnet og speidet utover. Plutselig forsvant han. – Brage! Ropte jeg. Men nei. Da jeg rundet hyttehjørnet så jeg hunden – og grunnen til at han hadde gått. Der, på setra langt der borte, var en schæfertispe. Hun lekte så fredelig med eierne sine, som kjørte på akebrett og ski.

I neste øyeblikk bega han seg ut i snøhavet. Skritt for skritt, seigt og tungt, plumpet helt til magen for hver gang, Jeg ropte. Han enset meg ikke. Jeg ropte igjen. Han dukket under restene av sauegjerdet mellom de to setrene. Ferden fortsatte. Jeg tryglet og lokket. Men nei. Han ga seg ikke.

Vel borte hos naboen ble han møtt av en tirade fra den unge hundedamen, som slett ikke ville bli forstyrret. Bare eierne kom bort, klappet og synes at han var pen, flink og modig. Lenge satt han og mønstret sin utvalgte, uten at hun brydde seg det døtt.
Da var det bare å snu og tråkke tilbake. Denne gangen fulgte han sine egne spor. Også den lille uventede svingen han fikk på midten.

Det er ikke så lett å være hundemann når våren kommer. (Sikkert ikke vanlig mann, heller.)
Overalt er det løpetid. Familiens beste venn sitter der trofastere enn ellers og ser på utgangsdøra hjemme i Skien. Om blikk ikke bare kunne drepe, men åpne dører! På morgenen piper han rundt sengene, overklar for en tur ut i luktparadiset, som småveiene på Einaren er om dagen. Disse små duftvisittkortene som andre hunder legger igjen, er som Varden er for oss andre på morgenkvisten: De feiteste nyhetene.

Men kjærligheten er som vi vet tålmodig. Den utholder det meste. Ikke minst er levende vesener – både på to og fire bein – i stand til å tråkke ganske langt for å få det som vi vil. Men – som i Brages tilfelle: på vei til Knutstaul en solskinnsdag i vinter, – var ikke veien rett fram. Den var både tung og vanskelig og med uventede hindringer og omveier før han nådde målet.
Målet, ja. Det var nok ikke så sødmefylt som han hadde drømt om. Da var det bare å løfte fire labber og en rufsete hale og stabbe samme veien tilbake. Like blid.
Sånn er i grunn livet. Verken veien eller målet blir alltid slik vi tror.

I andre enden ventet en mamma med tørket griseøre i premie fordi han var så flink å gå tilbake. Selvsagt også fordi hun slapp å hive seg på skia for å huke tak i ham. Dessuten har både vi og haren fått en komplett vinteråpen vei til naboen.