«Det jeg tror har skjedd er at da jeg så Pracon, så .. Ut ifra de fordommene og de assosiasjoner man kan få, er det noen typer som ser litt mer venstreorientert ut enn andre: Men han så veldig høyreorientert ut, og da jeg så ham, så jeg egentlig meg selv på mange måter. Jeg vet at jeg selv ser ganske høyreorientert ut. Jeg tror nok det var det som var årsaken til at jeg kanskje ikke fyrte av noe skudd mot ham. At det skjedde instinktivt, altså»
Ordene falt i Oslo tingrett mandag Anders Behring Breivik fortalte uoppfordret om møtet med skiensgutten Adrian Pracon (nå 23) på Utøya 22. juli. Senere ble Adrian skutt likevel, men reddet seg ved å spille død blant de døde vennene sine. Han var en av de første som rapporterte til omverdenen hvilket helvete som var i ferd med utspille seg på Utøya.
Hvor mange ganger har vi andre sagt til hverandre etterpå: Så fint de tar det! De står rakrygget mot rasisme og fordommer, velger å møte med kjærlighet og mer solidaritet – og ikke hat.
I løpet av noen dager ble hele budskapet med 1. mai levende igjen. Det er ikke bare paroler og snakk, men praktisk arbeid for fred og forståelse. Det er en bragd at nåtidens unge, født to tiår etter at innholdet i 1. mai i det hele tatt var noe tema, kan vise ideologien i praksis. Vi har vel egentlig ikke lært bort så mye om det, vi som er foreldrene deres. Det må vi innrømme.
Vi handler hagemøbler på 1. mai nå.
Det er bare det, at vi står foran 600 unge mennesker som dro på sommerleir en vanlig uke i juli, og møtt det svarteste av det svarte, en virkelighet som overgår alt de har sett på dataspill og film. De har venner og familie som også er berørt. 69 unge kom aldri hjem fra sommerleiren. I denne verden av dyp sorg og vantro skal en høre en tiltalt snakke om sine ideologier, tankespinn og utfall, som det skulle være den enkleste sak av verden. Tilbake står en hel ungdomsgenerasjon, sønderknust.
Vi vet ikke hvilken effekt dette vil få over tid, når lysene på arenaen er slukket, men vi vet at mange sliter tungt. Det er bare så fordømt urettferdig at de som står der, på trappene til livet skal loppes for alle illusjoner, slik de er blitt nå.
Det er neppe tilfeldig at helseutdanning og læreryrket opplever voldsom økning akkurat i år. Det er trygge yrker.
«Håper i hvert fall at livet mitt vil normalisere seg over tid, og at jeg på sikt klarer å få et normalt søvnmønster igjen,» sa Adrian Pracon mandag.
Han er glad for at han ble reddet, men han er ikke glad.
De tar det fint. Hvilket valg har de, da – annet enn å rette ryggen og fortsette livet. Det hjelper ikke å legge seg ned å skrike, knuse, slå og banne, eller gå løs på andre.
En ting vet vi: Vi må være der for dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar