Kåpe, hatt og sennepsgult doproblem

Kjeledress i sennep, 1972.

For ikke så lenge siden skulle foreldrene mine flytte fra noe stort til noe litt mindre. Med en gang åpenbarte seg problemet: Hva skulle man gjøre med 1349 bøker? Og hvordan skulle man forsikre seg om at ikke feil bøker havner på feil sted? Det er ikke bare, bare å sette seg ned og bla. Ikke bra å gjøre det inne, heller - siden du sannsynligvis får astmaanfall før du kommer til bok 25.

Heldigvis finnes det smarte steder som Gjerpen IFs Antikvariat, som åpnet klubbhuset for den nedsunkne stasjonsvogna  med de mange tusen millioner ord. Ut kom de, fra kasser og bæreposer, Grimberg og Moberg, De Fire Store, de fire litt mindre, og på døra-kjøpte bokverker som Hjemmets konversasjonsleksikon, hundrevis av krim som alle hadde ordet "døden" i tittelen -  og enda mer av dem som til en hver tid har preget norske hjem: Seriene fra bladforlagene og bokklubbene, Hjemmets bokklubb, de Norske Bokklubbene og et ymse samling Det Beste-greier. Og bakom synger skogene og foran synger Dompapen.

Kunne nesten ha gått i dag

To av de som ble reddet og tatt inn i arvingenes hjem var "Jeg vet en vind" fra Erik Bye - og tro det eller ei: "Lettsydde klær" - utgitt av Husmorforlaget i 1972.  "Jeg vet en vind" er visesamlingen til den gamle høvdingen. Der satt lillesøs og jeg og sang av hjertens fryd. Selv om vi de gang - knapt lesekyndige - ikke helt skjønte innholdet i setningen : "... men kan jeg få være en ekte gast, som lander i natt og gjør tampen fast".

"Lettsydde klær" er med slike mønstre, vet dere, som man skal kopiere over på matpapir, klippe til og legge på stoffet, feste med knappenåler og klippe vei. Ut fra det (samt en symaskin) skal det trylles fram de lekreste drakter. Uten at jeg kan sy. Jeg hater å sy.

Vel var mamma håndarbeidslærer(-inne) på den tiden. (Dette var før 1975) Vi fikk ikke så mye hjemmesydd, for det hadde hun (heldigvis) ikke tid til. Men jeg så andre i flokken min led seg gjennom deres mødres hjemmesydde skibukser og spenserkjoler, tunikaer og foldeskjørt. Tror jeg fikk meg en turkis buksedress en gang, men det var nok alt.
Det finnes heldigvis ikke bilder av det.
Dermed ble "Lettsydde klær" liggende i hylla, vernet mot papirinnsamlinger, nabolagets loppemarkeder og andre potensielle farer. Det går jo ikke an å kaste en slik perle.

Bokens eneste fargebilde er av buksedressen i frotte, som du ser på siden her. Se nøye. Aner vi et problem?
Vi lurer rett og slett på hvordan den vakre kvinnen må slite når hun skal på WC? En ting er at dressen er hel, type catsuit. Det andre er at sikksakksnoren i front, må plukkes helt ut for å la seg åpne. Dårlig mage har lite for seg i slik dress.

Retro kaller vi slikt. Moten går i sirkler, og den senepsgule ser da ikke helt gal ut?
 Heldigvis blir moten aldri helt lik. Som den kåpen og hatten her. Skrekk. Jeg hadde sett ut som Romeo Klive på rømmen, hadde jeg hatt sånne klær (og sånn sveis)
50 is the new 60, sier vi nå. Det er ikke så rart, i grunnen. Den gangen var det visst omvendt.