God jul i stua

Sandsetdalen

Vinduer er fine.
Ikke bare fordi du har noe å titte gjennom, lufte fra, pusse på - men fordi de gir en slags miniramme rundt det du har. Kanskje historien din, også.
Dette er gangvinduet på fjellet. En gammel fjøslampe, en hjemmelaget nylonstrømpegris, et lite juletre - og et vindu som både er dårlig sparklet og malt. Der innerst er minstens gamle jernseng med mammas heklede sengeteppe. Øverst er refleksen fra et fjell. Endelig et hvitt fjell å se.


Snart jul. Denne rare tilstanden av ro og uro. Mørket som omfavner kveldene. Levende lys. Varme i ovnen. (Avbrutt av The Kardashians på TV) Uroen for at du ikke har ordnet alt, over at noe ikke blir som før, over alt som er vondt eller urettferdig. Utilstrekkelighet. Du trodde at du kunne seile ufortrødent inn i julen uten en eneste anstrengelse, men neida. Den kommer uansett, og den koster. Penger er kanskje den minste av kostnadene, der du virvles inn i drømmen om den julen som var, om nyttåret som skal gjøre deg raus og god.

Vestre Sandøya i Tvedestrand.

Det er mørkt, men det er lys i horisonten. Kveldsmørket kommer krypende, sola leker med fargene. Sjelden har vi hatt vakrere himmelskue enn i høst. Hvor mange av tankene har ikke blitt sendt ut til denne horisonten i sommer (når det ikke blåste og regnet oppover, da). Hva bringer framtida? Får vi lov til å være friske? Når kommer vendepunktene?
Jeg lurer på hvordan det ser ut der ute nå. Julestille. Tidevann. Bølgeskvulp. En  fugl som strekker vingene og ligger på vinden. Skoddene har permittert utsikten. Hytta har mistet øynene. (Men vinduene må byttes likevel)


Det er mørkt, men jeg håper det er lys i horisonten. At de som kom hit skal få det bra. At de som er igjen skal få hjelp og demokrati. At vi for Guds skyld må forstå at vi snart lever i 2016, tusenvis av år etter tullete hærførere med hår på brøstet og kniv i hjertet. Mennesket har teknologi til å dra til Mars, men vi har ikke skjønt det med raushet og respekt for andres liv, tro og meninger.

Skoene hjemme i gangen en gang

Hjem til jul. Unge som fyller gangen med sko, og huset med glede. Ansikter som får deg til å huske lillejulaftene etter at de hadde lagt seg, hektisk løpende for å pynte hele huset og treet, henge opp strømper  og gjøre klart til at dyner og trøtte pysjekropper kunne krype sammen i sofaen og se Julemorgen. For å se forventningen lyse i øynene av julemirakelet som åpenbare seg på andre siden av soveromsdøra. Barnas farmor sa en gang: tenk om jeg bare kunne få oppleve en eneste slik dag om igjen. Skal ikke be om mer. Bare en!
Men de er her nå. De er store, sterke flinke voksne, forbi det som en gang var ditt ansvar. Det er godt, også - å se at de klarer seg selv. Selv om de aldri slutter å være barna dine.


"Sjå mor, der kjæm'n. Er'n itte stor?" Sa nisseungene om Snikker Andersen.
Like stor som jula. Takk for jula. Takk for at det finnes en tid for glede, raushet, deling, samvær, kjærlighet, med en målstrek som er klokka 17.00 den 24. desember. Men det er jo rart at verdiene sjeldent varer helt til påske?

RIP Marianne. (Foto: Fredrik Pedersen, Varden)

Takk familie, gode venner og kolleger for alle de flotte stundene gjennom året. Festene, reisene, arbeidsøktene. Takk, takk for utfordringer, lykkestreif, usikkerhet, opp- og nedturer. Uenighet, men sjelden uvilje. Fellesskap.
Hverdagene er selve livet.
Takk for universet, verden, Europa, Norden, Norge, for Einaren, Rjukan, Sandøya og Sandsetdalen.  Litteraturhuset i Skien. Statens Strikkeforening. Einaren strikkeklubb. Bjørkhaugbakkens Skrekk Strikkeforening. For Brage hund og Kåre katt.  For russekullet på Rjukan 1981, journalisthøgskolekullet -87, fortsatt gode venner.
Takk for at vi fikk beholde hankatt Marianne (den eneste som malte når jeg strikket) i 10 år før (et tårevått) farvel på bursdagen min i oktober. Jeg hadde nesen min i pelsen din da du trakk pusten for siste gang. Og takket for at du var du.




En stor takk for at det fortsatt finnes godt ullgarn, tjukke bøker, mye natur, god mat, deilig vin og uendelig lange samtaler.
Og noen vinduer å titte gjennom.
(Bare noe av det koster penger)


God jul!




.

Blåtime før jul

Der tiden står helt stille

Her har noen ledd, de har grått, jobbet så svettet har silt. De har melket kyr, badet i åa og tygget på et gresstrå på setervollen en lat sommerkveld.
Lengtet hjem, eller pustet lettet ut for at sommeren er her, og endelig er jeg på fjellet igjen.

En dag har de reist. Gummistøvlene og flatbrødet ble igjen.

Det ble ikke noe neste gang. Det ble stille. Helt stille. Tiden stoppet.

 Noen har holdt i den mugga og skjenket melk til en tørst, liten kar. Gardina har vært ny, blitt vasket og strøket. Flatbrødbitene har gått ned sammen med fersk suppe. Praten har gått livlig rundt et bord, den lille bua har sydet av sommerlig seterliv. 

 En dag var det ikke stas lenger, ikke lønnsomt. Kuene forsvant med melkekvotene, sauene ble sendt lenger opp på fjellet på beite. Budeiene vendte hjem til gårdene og så på tv om kveldene i stedet for å kinne smør.

Men hvis jeg kjenner etter kan jeg huske den syrlige lukten av melk, den skarpe eimen av tjærebredde tømmervegger. Gome som lokket på kyra, bjellene som kimet. Kile'båne!

På denne plassen er naturen alene igjen. Sakte, sakte tar den tilbake alt det den en gang lånte ut.

"Så var det slutt. Ein sommar var gått, og dagen komen da vi skulle heim att alle. Forutan sol låg fjellet, sløkt og grått, og bjørka let det siste lauvet falle.

Vi hadde gjort oss ferdige og tok på veg, den lange veg til dals ned gjennom glisne lier. Det skrall i steinet veg av harde hesteskosteg.

No kjem vi ikkje att på lange tider.

Eg reiv i farten nokre blåbær opp og åt.
Enn lever i meg som ei beisk-sval kjelle den smak av frosne bær og tappert nedsvelgd gråt, den siste smak av sommaren i fjellet."

 Halldis Moren Vesaas

Himmelen i Lakkskoen

Heldigvis og takk. Det står der ennå. På sosiale medier er det, også

Kanskje var jeg fem den første gangen? Til den lille kioskaktige, gulgrønne filialen på  Bjørkhaug, siden det praktfulle rommet i Lakkskoen. Lukten av vaskemidler i steingangen, knirkingen i de tunge, gråhvite svingdørene. Åpenbaringen av de høye, mørke hyllene med alle hemmelighetene. Spionromaner, biografier om store menn og kvinner. Kvinnesak! Sex? Alt vi ungene ikke skulle vite noe om, men som vi selvsagt kunne redegjøre grundig for. Vi turte ikke ta på dem. Det skulle komme seinere. Vi måtte inn neste svingdør.

Bibliotekarer med oppskjørtet permanenthår og briller nederst på nesen. Stempelet som traff bakre perm med lapp og uglemønster.  25 JAN 72. Den lille lomma til kartotekkortet. Lånekortet jeg til slutt ikke trengte, fordi både jeg og bibliotekaren kunne det utenat. K 1439. Tror det var noe sånt. Kanskje hadde boka vinrød bibliotekinnbinding,  kanskje grønn, kanskje blå. Men gullskrift på ryggen var det. Til utlån i tre – 3- uker. Etter det vanket det overdagspenger. 25 øre pr dag. Det kunne bli dyrt, så mange bøker vi fikk låne på en gang.

Det er et raust sted, biblioteket.

Lukten av varmt støv, våt ull. Stillhet. Raslende aviser på lesesalen enda et par svingdører lenger borte. Folk som konsentrerte seg. Barn som ikke turte å hoste en gang, fordi de hadde lært at på biblioteket er vi stille som ei mus. Akkurat som når vi hørte på Barnetimen for de minste kl 17 hver lørdag.

Vi hørte hjemme ved de lave bordene og de høye vinduene på barneavdelingen. Der kunne vi pusle og lese, snakke og le.  Der var Evy Bøgenæs og Enid Blyton i samme seksjon. GGG og GGP. Hardyguttene og Detektiv Nancy Drew.  Noen leste visst Bobseybarna, Lykkebarna og Gulltopp, også. Alt var lov, og vi slukte det. Hva annet kunne vi når barneprogrammene i radio og tv var mangelvare, og hyttehelgkveldene besto av endeløse opphold i sofakroken? Fanta med sugerør, Rustne spiker,  bruspulver, Salti - og bøker. Flette-Mette og Den Lange Melkeveien, Fem på Eventyr, Robinson Crusoe, Den Ensomme Vaktpost, Stompa og Toya, da. Toya, som ble tv-serie der deler ble spilt inn på Rjukan. 

Snart gårt jeg fra plater til bøker. 1964

Den første bibliotekboka jeg elsket var «Per Pusling flytter inn». Den tyvtittet jeg i lenge etter at kvise- og slengbuksetiden hadde tvunget meg over til Ung i Dag i ungdomsavdelingen.

 «Der bøkene stod i rad og række med guld i ryggen», utbrøt noen i ren hengivenhet.  Lørdag den 7. november  1914, klokka fem på ettermiddagen. Stedet var Folkets Hus. Lokalet var fylt av damehatter og rallarbarter, av funksjonærer og fagforeningsfolk. Ute var det 99 år før solspeilet.  Inne var gleden til å ta og føle på.

Rjukan hadde fått sitt første bibliotek. Og verden sin første verdenskrig.

Helt siden 1908 under de store streikene hadde det blitt klaget. Hvordan kunne man få opplyst arbeiderne når det ikke var noe bibliotek?

Siden skulle det vise seg at de første magre bind av fagbøker, romaner og fortellinger skulle vokse seg til en av de tre største samlinger av arbeiderlitteratur i hele verden.

Vi hadde ikke bare Verdensteatret på Rjukan. Litt Verdensbibliotek, også.

«En visdomskilde, hvor enhver kundskapstørstig  kan bli tilfredsstillet» uttrykte styreformann Jacob Eikefjord i sin første årsmelding.

Noen gikk så langt som å si at det ikke var værendes på Rjukan uten biblioteket.

Nei, kanskje ikke. Men for meg, som ikke hang i ribbeveggene hele tiden, var det ofte å slenge seg på den gule og røde Bybussen og gå av foran butikken til pappa, stikke innom fiskekroker og slalåmski og si hei – for å forsvinne over gata. De mørke vinterettermiddagene var best. Snøen kunne dale i svære filler under lyktestolpene på torvet. Den blå timen var boktimen. Posen som ble med hjem var tung. Ingen lykke var større enn den som var å få låne en ny bok først. Og bli bortevekk i den.

En dag stoppet jeg etter den første svingdøra. Voksenavdelingen lå foran meg som et uoppdaget kontinent, jeg var Columbus og Jeanne d’Arc på en gang, klar for å erobre bokryggene.

Siden har jeg flyttet, men aldri mentalt. Til det Røde Bibliotek har jeg kommet med egne unger på slep så fort jeg har hatt sjans.  Her vokste mamma opp, på en måte.

Man har ikke sett et ordentlig bibliotek før man har sett det på Rjukan.

Denne uka er det 100. Måtte det få minst 100 til. I en verden der pengene rår, står biblioteket igjen som et lite tempel av rettferdighet, der du faktisk ikke trenger penger for å gjøre deg klokere.

Det var det de visste, de gamle kjempene som en gang sto i Folkets hus og kjælte med gullskriften på bokryggene. Makten ligger i kunnskapen. Og kjærligheten, styrken, motet finner du i ordene, i diktene, i romanene. Drømmene er mellom linjene.

Uten ville det ha vært fryktelig tomt.

En skulle vært ti år igjen med lånekort, bokpose og ullgenser, og en bybuss å klatre inn på. Klar for en stor verden fra en sofakrok  - på et bittelite og kjempestort sted på verdenskartet.

Gratulerer med dagen!

Vår til fjells

Det er noe evig vakkert med trær, kvist og gammelt treverk

Sommerfjøset Kristenbu, som snart segner sammen og takker for seg. Men se hva slags farger det bærer! De kan ikke males fra et spann.

 

Fjellnaturen er snill med trær og treverk. Denne gamle løeveggen hadde aldri stått der om det ikke var 900 meter over havet, i tørr, frisk fjelluft.  Og kanskje ikke uten bølgeblikket, som ikke akkurat er pent- men holder husene tette.  Bjørkestammene på fjellet er fri for mosebelegget som preger slektningene i byer med surere nedbør. Så er de til gjengjeld mange og skrantne - kanskje fordi sauene ikke lenger beiter i fjelldalene, og fordi forholdene er barske gjennom vintermånedene. Mest egnet for ved, med andre ord.
Og ved er det nok av i Telemark.
Fjellet lysner og fylles med varme. Det pipler og renner.
God påske!

Våren kommer sakte til naturens egen alle

 

Myse litt mot sola



Stein, snø, tre

Elva pipler og trygler om vår

 

Kanskje litt påskefred snart?

Bossefanten og jeg blir blide bare ved tanken. Sandsetdalen!

Det er alltid litt masete å være sånn rett på tampen til noe nytt. Som fredagen før du skal av gårde på påskeferie. Du skal handle og pakke, avslutte på jobben, ikke glemme, bare huske. Alle skal det. Alle skal kjøre, svinge, bremse og lirke bilene sine, ha parkeringslapper og trillevogner, kjøpe akkurat samme rødvin som deg på polet, de samme kyllingfiletene og stå i kassa samtidig. Det hjelper ikke at VG skriver om bakteriebomber i plukkegodtet. Vi plukker som gale, og rapper hverandre over fingrene med plastspadene. For det var min sure gelefisk.
Og så skal vi kjøpe planker. Lange, trykkimpregnerte planker som stikker ut fra bakluker og tilhengere. Terrassebyggerne har stått opp fra vinterdvalen, dere.

Jeg hater at alle andre også skal gjøre like slitsomme ting som meg!

De lange huskelistene henger som rullegardiner over brillekantene så vi verken ser motgående trafikk eller hælen som så tilfeldig sto foran handlevognhjulet.  Så husker du kanskje at det fremdeles ikke er vann på hytta, og at det fortsatt kan bli kaldt om nettene. Går det an å komme opp veien? Skal det virkelig regne på søndag?

Noen år har jeg tenkt at det er best å ikke skulle noe i det hele tatt. Men det er selvsagt bare til man får svettet seg på plass på ankomststedet, konstatert at verden sto til påske. At det går helt greit uten smør til landhandelen åpner i morgen, og at ja - du forsto ikke før det var for sent at det rene melet i posen står igjen i kjøkkenskapet hjemme, og at de eneste eggene du fikk med var oppskriften på Arne og Carlos tovede i ull. De klør i ganen, har jeg hørt. Bløtkokte på en rar måte.

Du kan glemme mye, altså - men ikke bøkene, vinen og strikketøyet. Og denne gangen blir det tre dager alene i fjellet for bare Bossefanten (bikkja) og meg før familien møtes til arbeid og mer påske en gang til uka.
Stillhet er av og til gull for sånne sosiale dyr som Bossefanten og jeg. Den første som blir lei er bikkja. Akkurat det, ja - det pleier å skje etter en halvtimes tid. Da sender jeg han bare et oppgitt blikk og et tørket griseøre.
God påske!

Vi får ikke glemme

Mars 2010: Fire norske tiendeklassinger leser foran en vegg i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

                                                        og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
                                                        Du må ikke tåle så inderlig vel
                                                        den urett som ikke rammer dig selv!

              Jeg roper med siste pust av min stemme:

                                                         Du har ikke lov til å gå der og glemme!

                                                         Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
                                                        De puster på hatets og ondskapens glør!
                                                        De liker å drepe, de frydes ved jammer,
                                                        de ønsker å se vår verden i flammer!
                                                        De ønsker å drukne oss alle i blod!
                                                         Tror du det ikke? Du vet det jo!

             I dag er det 9. april, den dagen demokratiet vårt ble satt på den hardeste prøve, i 1940. Akkurat det følte nok dikteren Arnulf Øverland da han skrev "Du må ikke sove" mens han satt fanget i Sachsenhausen. Hjemme hadde en totalitær makt tatt fra oss demokratiet vårt, vi ble straffet,fengslet og drept for det vi trodde på, eller bare fordi vi hadde en annen hudfarge eller religion.

Fangedrakter i Auschwitz ...og barn av vår tid som ser på

I år feirer vi at Grunnloven er 200 år, og spør oss om den har betydning lenger. Om vi kunne ha spurt Arnulf Øverland, hadde han ikke vært i tvil. Den er rammen for oss som demokrati, utgangspunktet for alle andre lover.
I dag skal jeg til bystyresalen i Skien hvor vi skal snakke om nettopp det med politikere, frivillige organisasjoner og andre. Det blir spennende.

                                           Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
                                           Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
                                           Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
                                           Du må ikke sove mer i natt!

Måtte vi aldri, aldri slutte å bry oss.

Koftedilledame

Fra opptakene til Norge Rundt i Brekkeparken i Skien

Hvis noen hadde sagt til meg for ti år siden at jeg skulle strikke i Norge Rundt, hadde jeg kikket dumt på dem. I hvert fall ledd. Men nå skjer det. Denne til nå relativt ukjente siden ved Spånem skulle ikke bare bestå av strikketøy på Facebooksiden min, men et innslag, ja på Norge Rundt.

Setesdalsgenser med dunanorakk fra 50-tallet signert Bredesen polar

Dere har sikkert lagt merke til den hurtig voksende Koftegruppa på Facebook? Sist jeg så hadde den passert 8000 medlemmer. Unge og gamle stiller spørsmål, finner oppskrifter og skaffer seg allianser over garnnøstene. Hva har dere på pinnene i dag da, jenter, spør de kanskje. Jeg er ikke helt der ennå, men jeg er blant dem som strikker, strikker og strikker. I sofaen, på trappa, når jeg er passasjer i bilen. Jeg har ikke gjort noe  nummer av det. Ikke før Facebook kom, og ikke før Koftegruppa kom. Så har nasjonens økende håndarbeidsglede ført til fellesskap, strikkekafeer og en strikkeklubb med venner som vil hverandre vel.

Fra venstre: nikkerstrømper i selbu- og telemarksmønster, en nordlandskofte, setesdalsgenser og Peer Spook-genseren fra Husflidens 90-årsjubileum i 1981. Foran Cortina-genseren fra OL i  1956. Den olivengrønne aner jeg ikke hva er.

Min store glede er kofter, gamle kofter og mønstre - og særlig de gamle skigenserne vi slet oss gjennom skiløypene i. Få klassebilder fra sekstitallet var uten vannkjemmet lugg og strikkegenser på. Ikke kaster jeg noe, lite er gitt bort. Moren min har strikket, jeg strikker. Jeg lyver neppe om det finnes 60 forskjellige plagg i hus og hytter hos oss. Alle har sin lille historie, har tilhørt en person, stammer fra en spesiell tid.  Felles for dem alle er at de representerer kvinners kulturhistorie, den som historiebøkene sjelden husker. Generasjoner med kvinner som etter en lang arbeidsdag har satt seg ned i halvmørket med sy- og strikketøy. Litt av lyst, men mest av nødvendighet. Koftene fikk mønster, for da ble de doble og varme. Når de var utslitte ble de rekket opp og gjort om til nye, til de helt gåene havnet som isolasjon i glisne husvegger eller ble karvet opp til ulldyner.

En gammel kofte med beisflekker på hytta. Koftegruppa på Facebook fant ut at dette er Helle-kofta.

Strikker du noe, tenker du automatisk mer på den personen du strikker til. Verden er full av vordende mammaer som har strikket 10.000 tanker og drømmer inn i det lille hentesettet til babyen sin.
Den montone løkkeleken med pinner kan minne litt om å traske på en ulendt sti. Det gir rytme, ro, tankespinn og kreativitet.  Ulla er sanselig. Den lukter naturen. Å skape noe er sanselig. Å få det til gir gledesbobler.
Så er det slik da, at du kan skravle, se på TV og strikke samtidig. Noen kan til og med gå og strikke (ikke jeg). Bare ikke mønsteret er for vanskelig, da.

Klapp meg i stedet, da!

Har du prøvd å forstyrre en som teller masker før? Gjerne har kommet 150 masker avgårde før du får det til å stokke seg for henne?  Kast deg øyeblikkelig ned og be om nåde.
Pinner stikker som kjent.

Forberedelser

Sørlandet for første gang i år. Skoddene skal ned, teppene ristes og krokene børstes for flasketroll, som vi kaller dem her nede. (Skrukketroll, har jeg også hørt) Bittesmå panserdyr med korte ben, som tydeligvis kommer inn om høsten for å dø, og som gjør det ganske trasig før vi blir kvitt dem. Tre av dem lå i tannbørstekoppen, som faktisk har stått i skapet hele vinteren.


Flasketroll ved to av dem

Klamme dyner må ristes og parafinovnen settes på fullt. Alt av elektronikk er pakket i plast, håndklærne er i sekker for at de ikke skulle bli musereir. Sofaputetrekk skal på og vannet kobles til. Hele denne svette løpingen har ett mål: Verandaen, myk kveldsluft,utsikt, ærfuglbobling og måkeskrik. Tanken på at alt ligger foran. Resten av våren, sommeren... lukten av hav og lyden av natur. Iskalde løpeturer over berget til utedoen, morgenbad bare badebrygga kommer tilbake. Den ble tatt av høststormene. Tut sa båten, og der for brygga.

I nordlandskofte på Sørlandet, 28. mars kl 21.

Når du kjenner den dypeste gleden er det kanskje når du aller minst venter det. Det kan være nok å sitte på en trapp å se bikkja tygge på en pinne. Eller at du ser at 10-kroners påskeliljene du plantet ut etter påsken i fjor, fordi du ikke hadde hjerte til å kaste - faktisk blomstrer i år, også. Kanskje som en liten takk for sist?

 

Søt kløe og sur svie

I dag har vi møtt våren på Mølen. Frisk, deilig vind, solgløtt og bølger. For Brage er havet paradis. Han bader, snuser og galopperer av gårde så eieren (jeg) blir som et slips i lenka, sikkert til alles latter. Vi har nok ikke vært de beste oppdragene, bekjenner vi nå...

Midtveis møtte vi en ung labradoodle-gutt som ville leke. Det gikk fint til eieren sa: " there's blood. It's your dog."

Det var den vårturen. Husets firbente golden

med blodig labb (heldigvis ikke putene under labben) ble fraktet til bilen, og blødde ut både pels og bur. Nå er såret renset og salvet etter alle kunstens regler. Bomull og plaster. Men da Brage skulle inn i stua hadde vi ikke annet valg enn å dra en hundebæsjpose over labben, som fra før av hadde mors Adidas-sokk på. Stakkars Brage, sjeldent har vi sett ham så skamfull (bare den gangen han måtte gå med lampeskjerm rundt halsen fordi han hadde sydd).

Nå sover han og drømmer om bedre tider. Vi krysser fingrene for at vi slipper dyrlegebesøk. Sånn går nu dagan her i - Heikleivveien Zoo.

Vår, vår, vår....

Knopper på Øitangen

Ingen tvil om prioriteten

Da jeg luftet Brage i morges, kom snøfnuggene. De forræderiske flakene som tar fra oss vårfølelsen. Takk og lov, mange timene tok det ikke før de måtte vike for lett skydekke og grønne plener. Sånn er mars. Igjen kom tanken  på hvitveis, på struttende knopper, lukt av mold, fjære, sjø, påskevegg og appelsiner.
 Jomfruland tidlig i mai, Telemarks stripe av en utpost mot havet. Det er selve vårstedet! Her var filminnspillingen av Kristin Lavransdatter. Her bor kunstnere, fiskere, bønder og en lydhør feriebefolkning sommerstid. Om to år har området utenfor her - Raet -  grusryggen som isbreene la bak seg - kanskje blitt nasjonalpark.

En seng av hvitveis

Under to tårn

Rullesteinslandet, en del av raet.