Verdens aller lykkeligste land

Stine og Eirik, Utvika 2013

The 2013 World Happiness Report er her. Den plasserer (selvsagt) Norge på topp sammen med Danmark, Nederland og Sveits. Sverige litt lenger bak, og USA som nr 17. Målingen kom mandag, samme dag som vi stemte oss fram til et annerledes sammensatt storting. Mange sa: Det er på tide med en forandring nå, nå etter alle disse årene. Forandring fryder, selv i land som slipper å styrte en diktator.

Men vi telte og filosoferte over konsekvenser av ulike partisammensetninger, satt utenlandsk presse og så inn på oss. Flere spurte: Krangler de om penger til velferd? Kan de ikke bare kjøpe den? Dere har jo råd, mens resten av Europa svetter.
Da det var sagt, kom meldingen fra Barentshavet om nok et gedigent oljefunn, verdens nordligste. Det suste i statskassa. Pling!

World Happiness Report kan fortelle at de med dårligst uttellingpå lykkestatistikken er land som Tsjad og Egypt. Neppe overraskende. Men hør her: Det er ikke nødvendigvis bare krig og sult som får folk til å henge med leppa. Det er friheten til å ta viktige veivalg i sitt eget liv, mener rapportørene.

Kanskje er det derfor vi ikke alltid føler oss like bra i verdens lykkeligste, rikeste land?  Aldri har vi vært så mye syke og uføre som nå.
Er vi pakket inn i selvtilfredshet så stram at vi glemmer å puste? La oss utfordre. Skjønne at noen til en hver tid, også i dette landet, står på baksiden av glansbildet?
Da DDR ble oppløst, møtte østtyskerne et polert vest de ikke nådde opp i.
"Det var bedre før. Da var vi i alle fall like fattige alle sammen", sa østberlinerne da.
Antakelig har vi det så brillefint at vi kjøper i øst og vest uten å spørre hva meningen er med det.
Kunne jeg blitt gladere av å gjøre noe helt annet?
Hva slags samfunn vi vil ha, er kanskje vår tids aller største spørsmål.
Hva betyr det egentlig å lykkes?

Vi har marsjet ut i skogene i høst for å plukke sopp og bær.  Medlemstallene til Tustforeningen bare øker, pilegimsferdene har spredt seg fra Roma til Gvarv. Vi heier på hverandre på Facebook, baker og leser bøker om vedstabler. Vi savner en eller annen mening med alt dette greiene her. Noe å svette for, som ikke er på Elixia. Kanskje derfor førstesiden på årets Ikea-katalog var en lagerhylle med hjemmelaget syltetøy. Det opprinnelige, det som ikke handler om å ha penger eller ikke.

Slik går nu dagan, sier nordlendingene - og de går. Markante samfunnsstemmer som Erlend Loe og Henning Næss mener at vi hadde trengt en katastrofe for å våkne, eller svare på tomhet med hygge - som å steke vafler og gå på tur. Andre, som matspaltist Andreas Viestad svarer med at det bare er noe tøys -  du må gjøre opprør mot din egen tomhet, og delta i samfunnet.
Kanskje blir man dum av å ikke delta i samfunnsdebatten. Kjempe for noe.

Det er smart å bo i verdens lykkeligste, rikeste land. Men ingen trær vokser til himmels. Ingen takker deg til slutt for at du skalket alle luker ut mot verden og pusset ufortrødent videre på gullkalven din. Den kalven stikker neppe mulen mot kinnet ditt og gir deg et suss, slik kalver pleier å gjøre.

Innerst inne er noen av oss redde for at vi skal glemme hva vi følte for to år siden. Redselen, sjokket, sorgen som ble lettere å bære fordi vi sang samme sanger om å være tolerante, var et lite, truet land sammen - kunne bestemme oss for at alt det vonde i hvert fall skulle møtes med mer demokrati. Samhold.
Redselen er at vi ikke har lært noen ting. I verdens lykkeligste land.