En ferje i solnedgangen ved en nedlagt jernbanestrekning ved Mæl. Ikke så lenge etterpå Norda-gutu stasjon. En militærgrønn-aktig langvegg vendt mot veien.
Ikke et menneske å se. Når var jeg sist på andre side av den veggen?
En gang var denne tiden på dagen den travleste der oppe. Unge og gamle, kofferter, hunder, stasjonsmester med flagg og konduktører med fløyte. «Sørlandsbanen fra Kristiansand til Oslo. Ankommer i spor 3. Lokaltog til Lunde og Bø, spor 4. Ta plass, lukk dørene!»
Med ett blir denne reisen i en bil langs Valebøveien så uendelig stille.
Da jeg var bitte liten tok vi toget fra Ingolfsland stasjon på Rjukan ned til «Storegut» på Tinnsjøen. Gulvet på stasjonen var sjakkrutet og vi kjøpte billetter i papp i luka som det sto «Tal her» på, med ankomststed Bø i Telemark.
Klipp, klipp.
Gule tiere i papir skiftet eier i hjulet med sveiv under luka.
På ferja ble vi stuet sammen med ammoniakk og kunstgjødsel fra Norsk Hydro på Rjukan og fraktet fem kvarter over til Tinnoset. Men i salong på øverste dekk, må vite.
Inn på Tinnoset stasjon for ny dose slikkeri, hentet ut av konfektskap på disken med «Freia Chokolade» på.
På toget var setene myke, og vi kranglet om å sitte ved vinduet. På veggen hang tjukke karafler med lunket vann, med små pappbegre vi kunne lage tullehatter og dumboører av. Utenfor seilte jorder, vann, skog og veier forbi.
Tøff, tøff, risting og bremser som hvinte. Lukten av jernbanesviller, lyden av sprakende høyttalere. «Hjuksebø! Avstigning høyre side!»
Følelsen av liv. Av reise. Av bevegelse.
Norges Statsbaner (NSB) ble født i 1854. Hundre år etter var det fremdeles vekst. Dette spindelvevet av kommunikasjon nådde til slutthelt til Bodø – og helt til verdens ende den andre veien.
Her i Telemark kunne du kjøre tog fra Kragerø, fra Brevik, fra Rjukan. Skien hadde to stasjoner, Skien Gods midt i sentrum og Skien Nylende som er der ennå. Stoppet gjorde det på alle ramper. Miljøvennlig var det da, miljøvennlig er det ennå. Det var rundt stasjonen alt livet var.
Hva skjedde?
Det er ingen luke på stasjonene mer. Nesten ingen folk. Buss for tog. Bil for tog. Lastebilene og motorveiene har tatt godset. UNESCO kan gjøre biten fra Rjukan til Notodden til verdensarv, det er i alle fall håpet.
Hva framtiden for Telemarks tog blir, aner ingen helt – bare at det neppe kan bli like godt som før. Ingen kan si at tog er gammeldags. Jernårene gjennom Telemark som noen en gang har bygd. Sville for sville. Med slegge og muskelkraft.
Kanskje vil ettertiden vil slå fast at det er dette er det dummeste vår generasjon har gjort.
For dette toget har faktisk gått.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar