Dialektmobbingslandet

Lite omgir vi oss mer med enn språk. Vi babler babyversjonen ved inngangen til livet og en variant av den samme ved utgangen. I mellomtiden uttrykkes det i alle varianter. Geografiske forskjeller, sosiale ulikheter, alder. Sånn midtveis i denne språklige livssyklus kan jeg for eksempel verken skrive eller si «koz og klemz» til min 17-årige datter (det er forresten ut, siden vi eldre vet om det, til og med bruker det). Jeg blir hånet om jeg blir «bøsta i» å ha lasta ned Jay-Zs versjon av «Heart of the city» som renner over av «explicit material», grove uttrykk som rappen er full av, men som likevel har musikalsk driv som får en femtiåring til å grøsse.

Sånn går nu dagan, som nordlendingen sier – og språk er fantastisk. Uten hadde vi ikke vært noen ting. Vi hadde ikke hatt noe å ergre eller more oss over. Vi hadde ikke hatt Facebook-dama Ninette Karlsen i Torsdag Kveld fra Nydalen, som renner over av flosklene vi omgir oss med i det sosiale medielandskapet. Opp i sofaen med no’ rødt i glasset, her kommer Ninette Karlsen. Fra Trøndelag, sjøl’sagt. Dobbelt smiiilefjæs!

Mens de rødgrønne er i ferd med å bestemme seg for bare en karakter i norsk – det vil si at sidemålet blir en parentes i morsmålsopplæringen, slås det alarm på et område som man nesten skulle tro hadde vært dødt i femti år: Barn blir preget av dialektmobbing.
Utgangspunktet er tegnefilmkanalene på TV, med norsk dubbing. De dumme blir trøndere. De snille er fra Toten, heltene fra Østlandet, de rå fra nord. På den måten blir det pinlig å være trønderbarn, mener forskerne. Hvilke idealer skal de ha, da? Mobber østnorskbrukere grenlandsdialekten når de hermer etter den? Eller er det ufarlig og godmodig?

Vi visste at det var vanskelig å være bonde i byen før i tida. Mange la om dialekten sin i frykt for ikke å få jobb. Fintfolket i åsen leide hushjelp fra Sørlandet for at barna skulle få en kledelig skarre-r i riksmålet sitt. Nordlendinger fikk ikke jobb sørpå i det hele tatt, før den store bølgen av industriarbeidere kom på femtitallet, og gjorde det umulig å unngå. Hvem var det som satte disse stengslene? Hvem løste dem opp? I hvert fall er det helt greit nå å ha en finansminister fra Toten som høres ut som Snekker Andersen og Julenissen når han legger fram statsbudsjettet. Ikke rart det møter få protester, budsjettet.

Om få år er 90 prosent av verdens språk døde. Vi kommer til å snakke/skrive engelsk og bokmål fordi det kommer vi lengst med. Kanskje må det bli slik, så liten verden er blitt. Hva som blir viktig for oss språklige minoriteter i framtiden, er å slippe språket litt mer fri, ikke binde det opp med alt som ikke er lov og ikke er bra. Muntlig språk utvikler seg, utvikler oss og vi kan ikke stoppe det. Vi kan bare være flinke forbilder og gode motivatorer for at det skal høres bra ut.

Dialektene våre er små perler i språklandskapet. De tåler å bli herjet med, slik de alltid har gjort. Den dagen vi ikke tåler det, har vi tatt livet av de små identitetsknaggene vi har, og som vi kan kan være uendelig stolte av.