Fornuft (og en hel del) følelser

Vi skal på hytta. For så vidt skal vi alltid dit, men nå er det jo ferie. Uplettede uker med sol på tærne  og fisk i garnet. Kreps i teina. Kanskje. Eller i hvert fall på fiskemottaket.
Fanken, hvor bra det er med ferie. Selv om jeg alltid minner min kjære på den sommeren det regnet tre uker i strekk, vi hadde ullsokker på beina og bilen hadde innsjø under pedalene- fordi steinsprutgutta ikke hadde tettet fontruta godt nok.
Samt, selvsagt - at jeg gjør ham oppmerksom på at dette paradiset er reine helvete på holmen når sydvesten står som en sentrifuge rundt hushjørnene. Likevel er det morgebad, ute-reiseradio og terrassevin jeg tenker på når jeg stuer nedi kjoler, løse skjorter, shortser - og lar sokkene bli igjen i skuffen. Sokker er noe herk. En tjukk genser er bra, den du drar over shortsen på kjølige kvelder. Regndressen er der også, men den får du jo neppe bruk for.

Bra er det at vi begynte med en huskeliste tidlig i uke 28. Tre krepseteiner, Brage golden retriever, to huskatter, (brødre) ved navn Kåre og Marianne. Det blir til sammen seks -  bur. Vi ser ut som en minkfarm i Nissedal på flukt fra aktivistene.
Klær, mat, stor parasoll, utepotteplantene som ikke skal tørke inn som følge av hjemmeblivende ungdoms manglende grønne lanker. Badetøy, badesko, joggesko, lesestoff, dvd'er, pc, vinen vi har samlet til en deilig anledning. Eller to. Eller tre.
Alt, alt skal inn i familiens kasseaktige stasjonsvogn, som en gang ble kjøpt for å få plass til nevnte retriever, nå fire år.
Kanskje klarer vi å gli av gårde en av de neste dagene, baktunge, svette (og trolig lykkelige) - på ferie i Norge. Med blomsterampelen på fanget og toalettveska på dashbordet.
 Jada, vi har sikkert glemt noe.

Følelsen sier at det blir sommer. Noe annet ville være fælt å tenke. Det ville være grusomt å vite at mens jeg tilbrakte mine dager på kontoret, var det selve livet som kom og forsvant på utsiden av vinduet. Den skarve lille sommeren som vi har gjort oss så avhengige av. Vitaminene som skal fylle porene den dagen vinterdekkene skal på igjen.
Vinteren blir ikke bedre med årene. Den blir verre og verre, oftere og oftere, glattere, våtere, eklere.

Kjære Yr. Ikke tull mer. Gi oss mer sommer. Fråtsende, livsbejaende sommer! Jeg lover å komme meg gjennom Jo Nesbøs samlede kakerlakker, gjenferd og snømenn - bare jeg får sitte i fred der ute under solhatten. Helst ikke med solhatt innabords. Den er et tegn på at snørra renner.
Takk.

Villblomstsommeren

Sandsetdalen, Tinn, juni 2013

Aldri har smørblomstene vært større. Eller gulere. Aldri har blåklokkene nikket mer med hodene i vinden, storkenebbene skiftet mer farge. Lilla, blå. Små føtter har løpt bare gjennom jonsokblom og prestekrager, funnet markjordbær i skråningen. Vi satte opp indianertelt midt i herligheten, og lekte Målestråle, Falk og Sølvpilen. Bandt kranser til håret og plukket buketter til bestemor i svette barnehender. Det var alltid fint vær.
Selvsagt var det alltid fint vær.
Kanskje har du ligget på ryggen og mønstret sola med et strå i munnen og lest en bok langt borte fra maset? Det summer av sommer, av fluer, av spillende gresshopper. Sommeren som ikke koster noe, som bare er der. Som sjelevarmer, som duftende vitamin før høsten trekker sceneteppet ned.

Tenk at noe som er så selvfølgelig plutselig er truet?
Villenga er det. Den er ikke lønnsom nok.
Ljåslått og hesjer har forlengst måtte vike for siloer, plastballer, kunstgjødsel og slåmaskiner. Ingen venter vel at bonden skal snu og gå bakover i tid for at romantikken skal leve  videre? Alle som har vært med på slåtten vet hvor drepende kjedelig (og slitsom) den var. Hvert år, hver eneste sommer. Alltid vekket av en bestefar som bannet over slåmaskina. Inn med frokost og ut med  riva. Ingen tenkte på å hoppe i det fæle høyet etterpå. Det eneste som sto i hodene våre var å komme oss til nærmeste bekk for å få svømt av seg høyfrø og jord, for etterpå å storme ned Liheia til Løvlund for å kjøpe is. Så høyballene er dere vel unt, kjære bønder. Slåmaskiner og siloer, også. Skulle bare mangle.
Jeg rykker da ikke tilbake til manuell skrivemaskin jeg, heller.
Kulturlandskapssenteret er bekymret. Den gamle slåtteenga, den som ble slått med ljå og seint på sommeren, er i ferd med å forsvinne. Gresset vinner når kunstgjødsel blir tilsatt for å skaffe bedre for.
Husdyrholdet i Telemark har gått ned, og dermed behovet for høy. Vollene gror igjen med busk og kratt.Uslåtte setervoller mister blomsterprakten om ikke de ikke blir slått sent på sommeren, slik at blomstene lettere kan frø seg.

Næringssituasjonen i en slåtteeng er slik, at hvis ingenting blir tilført, får ikke det dominerende og storvokste artene anledning til å ta plassen fra de små. Artsrikdom i enga gir også artsrikdom til insekter, som sommerfuglene. Slik henger naturen sammen.

Vi har en jobb å gjøre. Redde de engene som reddes kan, slik at barna og barnebarna våre kan kjenne det samme som oss. Fargene, luktene. Barbeinte i sommerenga.

Den dagen jorda ikke gikk under

Fra Vinje tirsdag 18. desember.

Jorda gikk ikke under i dag. De som tok det mest med ro, var Maya-indianerne selv. For dem begynner en ny kalender nå, en som etter sigende har godhet mellom mennesker som et viktig innhold.

Ja, takk. Vi kjøper den.

Noen stoppet bakingen i 11-12-tida for å lytte etter undergangen. Andre spiste sjokolade på jobb, hadde glemt det bort - eller kanskje ruslet ned i kjelleren og allierte seg med nødprovianten, mens livet passerte revy. Norgesglasset på P1 telte ned våre siste minutter mens de spilte Van Halens noe frenetiske "Jump", som fyller 30 år akkurat i dag.

Selv skulle jeg stikke en kjapp tur bort på Rema, for å handle i lunsjen. Hvorfor gjorde jeg det? Det er som å be om undergangen.

Nei takk, vi kjøper søtten meg ikke den , på en måte. Men vi gjør det likevel. Står i kø. Svetter oppover i vinterjakkene  våre. Klør i nakken. Koker i skoene. Lengter hjem til Ole Edvard Antonsens stille trompetklang.

Betalingsterminalene har selvsagt gått i stå. Det er 3 millarderdagen vi snakker om her. Folk trasker rundt, glassaktige i blikket, med trillevognene fulle av mat de aldri kommer til å orke å spise opp. Ikke bare trasker de. De kjører på hverandre med de rullende mordvåpnene, sier ikke unnskyld, viker ikke for motgående trafikk, klasker nevene i norvegiaoster og lammeruller, i strømpegodt og doruller.  Jeg skal ete deg levende, ditt krek, om du små mye som rører skivene med gravlaks jeg skulle ha!

Slik går dagen. Og bakom synger Christer Sjögren.

Jeg tror Märtha skulle ha vært der og satt englevinger på oss alle der på Rema 1000, Falkum, en halvtime før  jorda skulle gå under 21.12.12. Da hadde vi i hvert fall fått noe å smile av til hverandre.

Da jeg kommer til kassa, står en av de som har meldeplikt hos politiet kl 12 foran meg. Han får ikke betalt med reserveløsningen en gang. Han får verken handlet eller rekker meldeplikten sin. Samtidig avgjør Høyesterett at Mahdi og Verona, to av Norges over 400 asylbarn, ikke får bli i Norge.  Om følelsen av undergang  ikke kom for oss alle, kom den for noen denne fredags formidddagen. Og her laller vi i kassakøene, slitne, mens det egentlige slitet er helt andre steder.

Måtte julefreden komme, tross alt.

Det har vært et år for forandringer. Med mangt et mageknip underveis.

Slik år er.

Vi føler oss så heldige! Og vet, så gamle er vi, – at lykke kun er små øyeblikk av gangen. I sekundene  da du ser den blå timen utfolde seg  over snøfonnene. Lys. Mennesker du setter pris på. Nye mennesker du får lov til å møte.  De gode samtalene. Måltidene.

I årets julekort har jeg skrevet:

"Måtte julen deres bli god, måtte det nye året bringe fred og helse til dem som ikke opplever det – glede og arbeidslyst for oss alle sammen. Så kan kanskje felles nyttårsforsett være: Se mer til hverandre."

Se hverandre.  Det hadde vært fint.

God jul fra Anne

Ved vintersolverv

Vinteren krabber under huden og gjør det vondt å gå. Kjøre bil. Komme seg dit en vil. Men så er den der, og er ikke så ille likevel. 17 kuldegrader på en uoppvarmet hytte en fredagskveld? Pyttsann. Vi lærer å leve vinteren nok den gang. Når sola snur om en uke, snur den til det lyse. Hvor godt er ikke det? Vi spikker flis, setter alle ovner til og tenker nesten ikke på varmekabler og Ring Hytta Varm i det hele tatt. Bøtta med vann vi forlot sist er gått over til isklump, og har kulerund bunn.

Vinteren kaster ikke bare skygger. Den leverer månelys, panoramaer av ild på himmelen, av pastell, kaskader av snøfnugg som glitrer, skare som knaser blått, skispor. I dalen er det kanskje grått, men se opp på nuten! Der bryner sola seg på Sandsetnåse, som om det er påske.

 

I elveråkene bobler det her og der, mellom magre bjørkelegger er det harespor. Tre dompaper kvitrer mellom granene på Knutstaul, som om de var bestilt fra et julekortfirma. Du og jeg og dompapen.

Brage borer hodet ned i nysnøen, ruller rundt som i det reneste spa. Stormer av gårde over en snølagt setervoll. For tykkpelsede hunder er vinteren den egentlige sommeren.

 

Vi er veldig ute når vi er ute. Hver rose på kinnet er en hedersbevisning. Tjukke votter og lua på nesa. Belønningen er å tørke frosne støvelbein foran peisen etterpå. Finne ro og bake serinakaker her i stedet for hjemme. Hente inn en liten granbusk å pynte. Lys på bordet. Ingenting er mer fredfylt enn førjul uten stress. Finne glede i å bruke tid, la disse lange, mørke kveldene få et innhold. Det hyggelige innholdet kan være hva som helst. Bake. Vaske. Snakke. Lese. Gå tur. En god film.

Mulig kan vi romantikere være vonde å leve med. Vi drømmer og mimrer, røres av de underligste ting. En gjenglemt ting i skapet fra barndommen, en julepynt som minner deg om noe, en hund med snuten full av snø. Kanskje finner hun ikke de største opplevelsene blant feiringer og merkedager, men i hverdagen?  Hverdagsromantikeren er en heldig fant, siden det er i overkant flest av dem. Når selveste jula kommer, er hun egentlig ferdig med å ha det kjempefint. Nå har hun det bare fint, og kan ta ned juletreet 3. juledag.

Magien er i forventningene, den. Freden bor i ryggraden, og utløses med trasking langs snølagt grusvei mens du småsnakker med bikkja. Gjerne om de viktige ting i livet, siden du alltid får rett. Hunder er enige dyr. Det er derfor de er så fine.

De gamle kakeoppskriftene ligger på kjøkkenbenken. Skaphyllene har fått årets vask. I bakgrunnen synger Frank Sinatra. Livet synger bittelitt med. I hvert fall akkurat nå. Nå, før jul.

Det er for så vidt nok, det.

 

Takke så pent for maten

Går det an å glemme den første gangen du presterte ditt første helt hjemmelagede måltid? Det som oppsto fordi du kanskje hadde dårlig råd, svart samvittighet for at du aldri laget noe selv, eller fordi du hadde fått Ingrid Espelis Hovigs rutete kokebok til jul? Den første skåla med hjemmerørte jordbær, omeletten som faktisk ble høy? Løken og potetene som reddet deg når studielånet rant tomt. Premieren på brun saus, eller den aller første gang du stekte juleribbe – og fikk til Svoren? Svoren, dette svennestykket på møblert hjem. På ribba, som er det billigste stykke mat du kan kjøpe. Ah, stolthet!

Selvlagd er nesten alltid vellagd. Det synes pus, også.

Vi strevde i husstelltimene i ubrukelige forklær vi hadde sydd selv. Fru Onstad med hvitt skaut formanet oss til husmoderlig orden, til tross for at gutta bakte viskelær inn i bollene og dama tvang oss til å gå ut å plukke brennesle til neslesuppe. Den hvite sausen fikk gule klumper, den, men hvit saus var det likevel. Så fant vi ut da i våre fattige etableringsår at den hjemmelagede maten var billigere enn den ferdiglagede, og etter hvert ble den god – til tross for at hendelige uhell faktisk hendte.
Ikke bare drikker vi mye. Vi spiser mye, også – og veldig mye av dette høyst menneskelige, daglige inntak er feil.
Så rart. Jo mer penger vi har, jo dårligere spiser vi – så ille at selveste Eyvind Hellstrøm dukker ned i folkedypet og drar suppeposene og fjordlendingene ut av skapdypene. Selv vi matfriker blir litt sure.

Litt grandiosa og pulverisert tacotid må en da kunne unne seg der på dørstokken mellom arbeid og organisert fritid, da maten skal inntas stående, gående, løpende. Ja, hvorfor ellers sitter folk og vagler på barkrakker i fancykjøkkenene sine. Det er for at det skal være mer effektivt å forlate det fort. Med müsliyoghurt i munnviken. For vi skal jo rekke selve livet der ute, selv om vi vet at hjemmelagd ikke nødvendigvis er treiglagd.
Ingen dannet mann er mer taper enn han som står bak kona når Hellstrøm rydder hjemme og aldri har tatt i en kokkekniv. En japansk en. En som kan hakke, kutte og dele de fire store (grønnsakene) for at kraften skal bli god. Uten kraft og årgangsdrikke, duger kokken selvsagt ikke.

Midt oppe i dette skjer en underlig segregering. De som gladelig spiser av de 50 millioner frossenpizzaene som blir laget i Norge pr år, og de som ikke spiser frossenpizza (annet enn når ingen andre ser det) Sistnevnte dyrker selv, graver og røker, stapper og leter etter eksklusiviteter – mens de hyler mot fullmånen og dømmer norske bønder til evig fortapelse fordi de må betale mer for franske oster. Selv om de elsker å oppsøke Mathallen i Oslo, eplefest i Sauherad eller Mersmak i Skien, der alle de forhatte bøndene har sine bord med kortreist mat.

Kortreist fra Gvarv

Den norske maten som vi elsker og sjelden hater. Den skal liksom ikke koste noe. Men ellers skal den være både eksklusiv og deilig, økologisk velsmakende. I mellomtiden er det stadig færre små kortreiste sauer som beiter fjellangs. Det er ikke gaupa som truer dem mest.
Det er vi folk som ikke skjønner bæ’et.
Uansett hvor lite, mye, elsklusivt eller feil vi spiser – mat er et tema  som aldri stopper. Noen liker bønnespira og andre liker kua, den tredje lever greit på saus fra Toro. Så har vi godt av å vite hva vi stapper i kjeften, og skal helst lese innholdsdeklarasjonen først. Det er mye dritt der ute.

Kanskje vi skal være like opptatt av hva vi kler innsiden med, som utsiden. Nytt skjørt til jul kan like gjerne bli nytt kjøtt til jul.  Det trenger ikke være gåselever.  Bare noe som du vet hva er satt sammen av. Enkelt og greit. Osten kan du jo raspe selv.

Da er den til og med ost.

PS: Greit nok at det er noen palmeblader i bibelhistorien. Men palmeolje i ferdigkjøpt pepperkakedeig kan vi klare oss uten til jul. Takk som byr. Vi rører det sammen selv.

 

 

Hun er forelska i Rjukan

Jeg har aldri vært så glad i barndomsbyen min som denne lørdagen, da jeg fikk være konferansier under framtidsseminaret og den store Rjukanfesten. Ingen sutret, alle smilte!

Her er innledningen min:

En gang strakk verden seg fra muren mot Sam Eydesgate, der vi løp opp bratte Tveitolia til huset til Johansen, Torp og Johnsen. Eller forventningsfullt forbi Rjukan mineralvannfabrikk der Nils Leidals gamle T-ford ble lastet med trekasser med  selters og pærebrus. Leidals Brus i alle Hus. Var Halvor i godt humør, kunne få vi en feilvare på deling, for å smake. Av og til smakte det en blanding av pære og cola. Men det gjorde ikke no.

Takk til Rune Bråthen for bilde av Karl Nilsen, eller Kalle.

 

Hadde vi penger, sneik vi oss ned til Kalle. Der stod han bak disken med salti og rustne spiker, Marve kokosboller, vaskebøtter, kneippbrød , Sølvpilen og Hjerterevyen. Han hadde alltid tid til å vente på hva vi skulle bruke det svette pengestykket inni håndflata til. Kanskje til en solo med bilde av Dag Fornæs og Berit Mørdre Lammedal på korken ? Som vi kunne få pappa til å slå en spiker gjennom, slik at vi kunne stikke sugerør i? Eller bruspulver!

 Vi lurte på hvorfor Kalle ikke hadde hår, hvor doen hans var – og om det var kommet noen nye godterier i det siste? Det hadde gjerne det, for Kalle fulgte med, han. Også om mamma lå foran oss i bakken hjem.

En gang var verden trygg, og den var enkel. Når gutta i lia hadde lagd miniskibakke bak husa, var det bare å holde beksømstøvlesporene langt vekk. Ellers fikk vi dem etter oss med skrik og eder, med snøballer og isklumper. Da laget vi oss i stedet snøborg med stearinlysstumper til å lyse opp. Om sommeren laget vi kjepphester av kosteskaft og kapp fra sleivfabrikken i Tessungdalen, alpegarn til man og møysommelig flettede bånd til seletøy. Vi skremte vettet at både fru Eggen, Brynestad og Vaagen når vi kom gallopperende på stokker ned Postkassebakken. Noen gikk i Framlaget, det fikk jeg ikke lov til. Andre gikk i søndagsskolen, det fikk jeg heller ikke lov til, og alle dro de på Hydrostranda om sommeren, og det kunne jeg heller ikke. Fordi pappa ikke var på Hydro, vel.

Denne verden skulle vare evig. Ingenting skulle true den. Helt til vi ble store nok til å forstå at den eneste sannhet ved å ha et eget sykehus eller en nasjonal bedrift er at det bare er en eviglang kamp for at noen ikke skal stikke av med den. Da var det bare å tilkalle nasjonalt media, tenkte jeg. I 1975. Uten at det hjalp noe særlig. Men jeg kom på Norges eneste TV med mine bekymringer, 13 år gammel etter å ha skrevet protestbrev.

Verden forandrer seg. Verden  forandrer oss. Kalle er ikke der. Det uler ikke lenger halv fire, avløst av en sykkelhær ned Sam Eydesgate med matbokser på bagasjebrettet, etterfulgt av en hær unger som må rekke middag.

Mange ler av Rjukan. Grøsser også av hvor trangt det er. Men bare le og grøss. Ikke et sted i Norge er vakrere bygningsmessig planlagt og utført. Har de Nordens Fujijama, Gaustatoppen? Galskapens bygg Krossobanen som skaffet oss unger friluftsbarnehage 50 år før resten av verden synes det var en revolusjonerende ide? Vemork med aksjoner og krigsdrama, arbeiderkultur og slående arkitektur og landskap. Hardangervidda som et drømmeland få andre kan vise til? Sportsaktiviteter for absolutt alle smaker, også de som synes det er gøy å hoppe hundre meter ned i et høl med en strikk i ryggen? Eller henge i en istapp?

Og det viktigste av alt, hvilket sted har et folk åpnere og mer godlynte, vant til å kjempe vant til å feste, så hardt at det førte til interpellasjon i Stortinget om "de lovløse tilstande i Vestfjorddalen "-  etter at de hadde funnet en mann med innvollene ut?

Velkommen til Rjukanseminar og fest. La det ikke ende med interpellasjon i Stortinget.

 til slutt:

Ingen sutret om alt som ikke ble gjort. I stedet åpenbarte det seg en gjeng klar til å brette opp ermene og gyve løs på framtida, hjelpe hverandre opp og fram og ikke være misunnelige. Ikke minst ga denne dagen ryggdekning for kommunen og politikerne til å ta sjanser, være kreative, hjelpe folk som vil i gang, bruke seg selv og sin befolkning – i stedet for innkjøpte konsulenter,  samtidig våge å prioritere. Rjukanfolk og tinndøler har en grunnholdning til seg selv og kommunen sin som overgår nesten alle andre i Telemark. De vil aldri gi opp! De skal! Se hva Ingebjørg Håvardsrud  ikke bare foreteller om – men hun gjør noe med det! Se på unggutta: Hvilke tanker har ikke rørt seg i hodene deres underveis mens de laget foredraget sitt?

Jeg har aldri vært så rørt for og glad i Rjukan som jeg var på lørdag – langt inn I hjerterota forelsket i min nygamle barndomsby !

Jeg tror at det bør lages en ny samling om et år. Innen den tid har en liten idegruppe under næringsrådet jobbet med ideene -  og gått ut og invitert folk til å komme med innspill. Ut fra hva som kommer ut av dette bør det lages et nytt treff, der disse ideene blir presentert. Pluss fest. Pluss kulturinnslag, en skueplass for tinnkulturen!

Grunnen til at jeg mener at det bør skje noe om ett år , er at mange ville ønske å SE at noe skjer. Samtidig vil nok de som ikke fikk det med seg i år, strømme til. Jeg tror det rykter seg at dette var en bra fest, verdt å være med på!

En liten norsk skihelt

Hun har en liten garntråd med en knapp festet på genseren jeg strikket. «Made with Love» står det på den. I går ankom den bittelille Mariusgenseren en postkasse i Washougal, Washington. Til Signe, halvannet år, med Spaanem til etternavn. Aldri har jeg møtt verken henne eller foreldrene, Anne og Matt. Aldri sett Washougal.  Likevel føler jeg at jeg kjenner dem littegrann gjennom daglige små meldinger på Facebook. Hvordan oppsto dette vennskapet? Jo, etter at jeg googlet «Anne Spånem» og fant ut at det er fire av oss. To i Norge, to i USA. De to i USA er svigerinner, den ene heter Anne som meg, den andre Anna. Verden er liten, og nå finnes Facebook.

I 1837 dro pioner-Spaanem – selveste Snowshoe Thompson til USA, syv år gammel, hengende i lanken på sin mor, enken Gro, som måtte sette igjen sine to eldste barn i Norge fordi hun ikke hadde råd til billetten. Jon Torsteinson Rue havnet først i Illinois, men slo seg ned i California etter han i 1857 fikk jobben med å føre en kvegflokk dit. I California begynte han som postbud, og fikk helteglorie som «Master of California skiing».  Og en statue, må vite. Tinndølen med en stokk som skistav, trålet Sierra Nevada på kryss og tvers i all slags vær med tre meter lange ski og sekken full av livsviktig post og medisiner. Historien endte med at han giftet seg med en engelsk lady, Agnes Singleton, i 1866. Det er nok det nærmeste vår familie kommer Downton Abbey.

Akkurat nå er det mellom fire og fem millioner norskættede i USA, nesten flere nordmenn enn vi er her er hjemme. Da jeg vokste opp, fikk jeg lese amerikabrev og møte mine fjerdegenerasjons slektninger fra «over there» hver eneste sommer. Noen brakte nylonstrømper og Wrigley’s Juicy Fruit, som om det var Marshallhjelpen som kom.  Noe hang nok igjen i ryktene om et stusselig moderfolk: Tinn kommune hadde en gang den største utvandringen i Norge i forhold til folketallet. Mer romantisk var det ikke enn at folk holdt på å sulte i hjel på fjellgårdene.

Men de heier på oss, som i Mt Horeb der de synger:

Romegraut og lefse,  Lutefisk og prim,

Mt Horeb High School, team, team, team!

Signe har nettopp flyttet fra Wisconsin til Washington. Kontakt har Anne Spånem og Anne Spaanem hatt siden lenge før Signe ble født.  Da jeg sto opp i morgen lå det blide bilder og ventet på meg på Facebook. Genseren var framme. Den passet. Vår tids amerikabrev. Ja, det kom en tåre i øyet.

Snowshoe Thompson

Vel kan vi snaut kalles slektninger, så langt unna er det. Men likevel. Bånd er bånd, knyttet sammen av historiens gang, eller en tilfeldighet. Det ene er ikke dårligere enn det andre. Når Signe stabber rundt i sin Marius, gjør hun det med rette. Skigenser til en liten etterkommer av en helt på tre meter lange ski.


English version for my relatives:

A little, Norwegian ski-hero

I knitted a sweater for her,  attatched a  button with «Made with love». The small ski-sweater arrived in a mailbox in Washougal, Washington last night. To Signe 1 ½  years old with the family name Spaanem. I have never met her og her parents Anne and Matt. Never seen Washougal. But I feel I know them a little bit through daily glimpses on Facebook. How did I find them? I googled «Anne Spånem» and found four of us, two in the US and two in Norway. The Americans are sisters in laws, one of them Anne, the other Anna. The world is a small place and now we’ve got Facebook.

In 1837, old pioneer Spaanem. Snowshoe Thompson himself, seven years old, made it to America holding hands with his widowed mother Gro – who had to leave his two elder siblings back in Norway because she couldn’t afford tickets for all. Jon T Rue lived in Illinois at first, but moved to California after bringing cattle there in 1857. In California he got a job as a mailman and ended up as a ski hero. The man from Tinn, Norway with a long wooden stick as a skipole, regularly crossed Sierra Nevada on his three meter long skis i all kinds of weather, with his rucksack filled with essential mail and medicines. He married a British lady,  Agnes Singleton, in 1866. That’s the closest our family will be «Downton Abbey». ( a fairly popular British series of the upper class)

 By now nearly five million Americans are of Norwegian heritage. That’s about the size of us back home. When I grew up, I got to read the old letters from America and meet fourth generation American-Norwegians from «Over there» every summer. Some of them brought nylons and Wrigley’s Juicy Fruit, like it was the Marshall plan after WWII. Well, they wouldn’t know. Their  old family had come from the community in Norway with the highest proportion of migration o the US, according to population. Tinn in Telemark. On the small mountain farms back there, they almost starved to death.

But they absolutely love their heritage, like in Mt Horeb, WI:

Romegraut og lefse,Lutefisk og prim,Mt Horeb High School, team, team, team!

Signe has recentliy moved from Wisconsin to Washington. Anne Spånem and Anne Spaanem have been in touch since long before Signe was born. When I got up this morning, pictures of her were all over my Facebook-page. The sweater had arrived. It fitted her, the America –letter of our time told me. I couldn’t stop that tear.

We can hardly be called relatives, but at least – there are small ties there, knotted together by history and/or coincidence.  Both is as good.

When Signe runs around in her Norwegian ski sweater, it feels so right. The right garment for  a descendant of a Norwegian ski star on  three meter long skis .

 

Lyden av fred

En krokrygget mann i en kubbestol ved kjøkkenbordet. Foran på bordet ligger Nationen. Fra kobberskåla ved siden av henter grove never fram Tiedemands gul nr 2, en eske fyrstikker og en slitt pipe. Han stapper og tenner opp. I bakgrunnen summer en radio med Folkemusikkhalvtimen. Kaffen er snart ferdigtrekt. Det er fred. Søndagsfred. Gofa, da jeg var 10.

Kanskje burde det vært en ny serie på TV2. Jakten på freden. Ikke nødvendigvis fravær av lyd, men nærvær av balanse. Verden er full av sjarlataner og velmenende engler som påstår å kunne gi deg den. Sjelefreden. Mindfulness, yoga, sjokoladespa, selvhjelpsbøker og meditasjon skal hjelpe deg fram til punktet da du kjenner fortroligheten med ditt indre. Men er det nok?

Søndag er ikke fred lenger, slik den var for gofa. Den er ukas stupebrett før du mageplasker i plikter og krav. Men som vi allerede vet: Den gode følelsen av fredag hadde ikke vært der uten maset først. For gofa var søndag vår fredag, fordi han jobbet alle de andre dagene.

Det er noe med den kalde tømmerhytta på fjellet. Vi drar dit selv om vi fryser spent i hjel. Mørkt som en sekk en fredag kveld. Du tråkker vei med sekker  og poser gjennom snøskavlene, prøver å fyre i ovnen mens neglespretten hamrer, mønstrer gradestokken i stua som fremdeles er fire plussgrader. Du ser Skavlan med vottene på. Det ryker inn. Bikkja drar snø inn i stua, du har glemt noe hjemme. Selvsagt.
Plutselig siger varmen på, du kan ta av anorakken og begynne med maten, trekke opp vinen og se peisilden brenne livlig. Det lukter bjørkeved og snart ferdig middag. Nettopp da kan du synke ned i tilfredsheten og tenke. Fred. Dette er fred. Nå kan jeg legge uka litt vekk og bare være her. Og alt det gode er foran, som den skjøre sterke våren som bringer sommeren, advent som bringer jul. Kanskje derfor det føles best av alt.
Vi skal ikke kjøpe installasjonen "Ring hytta varm". Det ble jo tjue grader til slutt.
Det du sliter for er nok det som smaker best når det kommer.

Tilfreds sier vi. Tilfreds med at livet er akkurat passe enkelt og oversiktlig. Om enn for en stakket stund. For meg -og for gamle gofa en gang for lenge siden.

Labber i snø

Brage synes pus er skummel.

Snart er det oktober

Den store lønna der ute har fått sine to første greiner i rødt og gult. Bilene pløyer vannpytter, speiler lykter i dammene. Foten som inntil i går var nakne i skoen, har fått sin første klemmende sokk. Den etterlengtede indian summer i september er over. Pure, friske netter har fått et stikk av kaldt, vått av høsttåke. Tåkehøst.

Tid for teppet, for panelovnen, for peisilden. Det er slik det skal være når det årstiden skifter. Lette sommerklær må vike plassen for ull og vanter. Ta tranen din, stram skjerfet og bli med – for det er ikke sikkert at det blir så ille, vet du.

I Siljan strammer hjorten Morten seg. Slipper ut et grynt. Geviret er fjernet for at han ikke skal skade seg selv eller andre når brunsttiden setter inn. Det er nå jobben begynner.

Vår brunsttid er kanskje ikke akkurat nå. Vi kan ikke snøfte og yppe oss på nabokontorene før vi entrer PC’n på morgenkvisten, selv om vi sikkert hadde hatt lyst. Det hadde i grunn vært deilig, enda bedre enn å strekke hendene mot taket og kjenner at blodsirkulasjonen virket i dag, også.

Det er om våren vi løper ut. Om høsten skal vi helst holde oss i ro og jobbe intenst fram til sola snur før jul en gang. Finne fokus som det heter. Et ord som egentlig ikke betyr noe som helst.

Snart skal vi gå gatelangs og kjenne tynn væris sprekke under sålene. De første snøfillene skal lande på nesen og gi varsel om at vinteren er i anmarsj. Mørkt er det når du står opp, svart er det når du går om ettermiddagen.
I Gulsetskauen holder Bass på med veden. Som han alltid gjør.

I hagen er det mørkt og stille. Vekk er hagemøblene og glassene du skålte med i sommerkveldene. Gule løv har erstattet prestekragene i bedet. Nok et år går. Og det går fort. Inne lyser det. Ute går en hund forbi.

Likevel er det disse gatelysfargede rusleturene en husker. En gang hadde du en liten tass i lanken til butikken for å kjøpe rosinene vi hadde glemt til bollene.

En annen gang surret du skjerfet tettere rundt halsen og lente deg inntil kjæresten din for første gang. Eller fant varmen og vennene på en kafé når regnet pisket mot kinnet.

Høsten har en ro som ingen andre tider har. Vi trenger den nok. En inngang til en underlig form for menneskets og naturens dvale. Vi pipler ut igjen til våren.

En velvoksen røy ruslet på grusveien foran bilen min. Den brydde seg ikke om en dame i Toyota, men vraltet videre som en velfødd skogens dronning, full av bær og høstens grøde, foreløpig i fred for brusende tiurkavalerer. Ble borte fra synsfeltet mitt, ut i det som for meg er ukjent.

Men ikke for henne.

Døra sklir igjen bak meg. Jeg trasker opp en kjent gate mot alt jeg ikke vet så mye om ennå.

Gjør vi ikke alle det?

Takk for meg i Varden.

Gleden har vært aller mest min.