Dialektmobbingslandet

Lite omgir vi oss mer med enn språk. Vi babler babyversjonen ved inngangen til livet og en variant av den samme ved utgangen. I mellomtiden uttrykkes det i alle varianter. Geografiske forskjeller, sosiale ulikheter, alder. Sånn midtveis i denne språklige livssyklus kan jeg for eksempel verken skrive eller si «koz og klemz» til min 17-årige datter (det er forresten ut, siden vi eldre vet om det, til og med bruker det). Jeg blir hånet om jeg blir «bøsta i» å ha lasta ned Jay-Zs versjon av «Heart of the city» som renner over av «explicit material», grove uttrykk som rappen er full av, men som likevel har musikalsk driv som får en femtiåring til å grøsse.

Sånn går nu dagan, som nordlendingen sier – og språk er fantastisk. Uten hadde vi ikke vært noen ting. Vi hadde ikke hatt noe å ergre eller more oss over. Vi hadde ikke hatt Facebook-dama Ninette Karlsen i Torsdag Kveld fra Nydalen, som renner over av flosklene vi omgir oss med i det sosiale medielandskapet. Opp i sofaen med no’ rødt i glasset, her kommer Ninette Karlsen. Fra Trøndelag, sjøl’sagt. Dobbelt smiiilefjæs!

Mens de rødgrønne er i ferd med å bestemme seg for bare en karakter i norsk – det vil si at sidemålet blir en parentes i morsmålsopplæringen, slås det alarm på et område som man nesten skulle tro hadde vært dødt i femti år: Barn blir preget av dialektmobbing.
Utgangspunktet er tegnefilmkanalene på TV, med norsk dubbing. De dumme blir trøndere. De snille er fra Toten, heltene fra Østlandet, de rå fra nord. På den måten blir det pinlig å være trønderbarn, mener forskerne. Hvilke idealer skal de ha, da? Mobber østnorskbrukere grenlandsdialekten når de hermer etter den? Eller er det ufarlig og godmodig?

Vi visste at det var vanskelig å være bonde i byen før i tida. Mange la om dialekten sin i frykt for ikke å få jobb. Fintfolket i åsen leide hushjelp fra Sørlandet for at barna skulle få en kledelig skarre-r i riksmålet sitt. Nordlendinger fikk ikke jobb sørpå i det hele tatt, før den store bølgen av industriarbeidere kom på femtitallet, og gjorde det umulig å unngå. Hvem var det som satte disse stengslene? Hvem løste dem opp? I hvert fall er det helt greit nå å ha en finansminister fra Toten som høres ut som Snekker Andersen og Julenissen når han legger fram statsbudsjettet. Ikke rart det møter få protester, budsjettet.

Om få år er 90 prosent av verdens språk døde. Vi kommer til å snakke/skrive engelsk og bokmål fordi det kommer vi lengst med. Kanskje må det bli slik, så liten verden er blitt. Hva som blir viktig for oss språklige minoriteter i framtiden, er å slippe språket litt mer fri, ikke binde det opp med alt som ikke er lov og ikke er bra. Muntlig språk utvikler seg, utvikler oss og vi kan ikke stoppe det. Vi kan bare være flinke forbilder og gode motivatorer for at det skal høres bra ut.

Dialektene våre er små perler i språklandskapet. De tåler å bli herjet med, slik de alltid har gjort. Den dagen vi ikke tåler det, har vi tatt livet av de små identitetsknaggene vi har, og som vi kan kan være uendelig stolte av.

En blå, gammel sykkel

Han kom langs fortauet på den gamle sykkelen, en Svithun med skranglete skjerm og en veske hengende på bagasjebrettet. Brillene hadde svart innfatning og av den typen vi kaller flaskebånner. Han smilte bredt. Alltid smilte han bredt. Vi nikket tilbake, han syklet videre – og alt vi visste var at han het Per. Og at han jobbet på Hydro, for det gjorde jo alle den gangen. Om han hadde noen ordentlige venner, visste vi ikke. Da det var vinter, tok han bussen. Av og til hørte vi at han snakket med bussjåføren fra første sete. Hans sete. Der satt han som kong Olav på Holmenkollbanen, snakket om været, smilte og vinket til alle som kreket seg opp busstrinnene, eller snek seg ut foran, selv om det var påbudt å gå ut bak.

En gang var byen full av originaler, som vi yndet å kalle dem. Hvor er de blitt av? Det er liksom ikke slik at originalslekten er dødd ut, som telemarkskua er i ferd med å gjøre. Vi snakker om mennesker som kanskje ikke har samme håndbagasjen som oss andre, som Inger Hagerup så vakkert skrev. Eller som var tilbakeholdne av natur, valgte å følge sine egne ideer, på tross av hva andre måtte tenke og tro. Noen slapp unna byoriginalstempelet ved å bli oppfattet som eksentrisk kunstner eller distre professor. Særlig ærefullt var det ikke å være original, men det hørte til byen å ha dem. Og noen ganger lot vi dem få være med. I de små byene fikk de jobber på vanlige arbeidsplasser, som hjelpemann på lastebilen, som ryddegutter, vaskedamer, bud og vaktmesterassistenter. Dermed ble de synlige og nesten akseptert. Det var helt naturlig at alle ikke var like strømlinjeformede. Men hva gjorde Per, hva gjorde Kloden, Fru Havanna og Karl med leppa når lyset ble slukket og alle gikk hjem? Var de med? Fikk de skolegang, venner, akseptabel lønn? Nei, det tenkte vi ikke på da. Det eneste vi ga dem var et klengenavn.

Mange av dem som hadde barn som i dag kommer under HVPU, holdt barna sine vekk fra de store sentralinstitusjonene, som Dagsrudheimen. Mente det var bedre tross alt å være med sine egne og ikke få noe skoletilbud, enn å bli skjult på et hjem. Om to år er HVPU-reformen 20 år. De psykisk utviklingshemmede er hjemme eller i egne boliger med skolegang og arbeid i vernet bedrift. Men er de blitt en naturlig del av samfunnet? Det er det delte meninger om.

Det vi vet er at vi ikke ønsker oss tilbake til, er tankegangen om å gjemme dem som ikke passer inn i bildet av det perfekte samfunnet. Heller ikke å la dem gå for lut og kaldt vann i et miljø som innbiller seg at de er innenfor – og i varmen. Kommunens helseavdeling kan ikke være bestevenn. Den oppgaven kan ikke kjøpes. Ansvaret har du og jeg. Som gode naboer.

Foreldrene mine har kjøpt leilighet. Et dødsbo. Det var da jeg husket Per på den gamle sykkelen. Gliset. Brillene. En del av barndommen min, han også. Her hadde han bodd i hele sitt liv. Alene. Herfra hadde han syklet til butikken, hilst på naboene sine. Tatt bussen. Hva tenkte han når han var alene? Hvorfor tok vi oss ikke tid til å prate med ham? Hadde han det bra helt til slutt?

De tomme flyttekassene skal bæres ut i garasjen. Det er tomt der, mørkt, bare noen hyller og en benk vitner om at her har det en gang blitt snekret og skrudd. Men innerst i kroken blinker det i noe.
En sykkel. En støvete gammel Svithun med en slitt veske hengende på bagasjebrettet.
Parkert for godt.
En sykkel med skranglete skjerm. Men like fullt en sykkel.
Takk, Per, for at du minte oss på akkurat det.

Sentrum ble periferi

For hvert år blir sentrum mer periferi mot mastodonter av kjøpesentra, groende opp som paddehatter. Dit bare biler kan kjøre. Utvider ett, så utvider ett til. Snart er de så store at de svulmer seg helt fram til hageporten din hjemme.

Vi elsker å hate disse upersonlige betongklossene, ofte grodd ut av gammel industri, som ødelegger for bymiljø og friskluft.

Til kjøpesenteret vi drar, som en slags underlig øvelse i askese og selvpine. Vi tråkker gangene i daglige 17. mai-tog, legger igjen i snitt en 500-lapp per person hver eneste gang. For det er så deilig, så deilig å kunne kjøre helt fram, parkere gratis, slippe regn og vind og finne alle nitten klesbutikkene du har lyst til å titte inn i på samme sted.
Så møter du folk der, må vite. Rare, fine, kjente og ukjente. Folk fra bygdene på lørdagshandel. Andre tenåringer som du kan henge med og gjøre ingenting sammen med.

Være gammel og slippe å være redd for å skli på isen og falle.

Det er bysentrum det, folkens. Byen har sklidd ut og fått tak over hodet. Vi må innse det, og det er politisk villet. Ellers hadde det ikke vært noen kjøpesentra. Det nytter ikke å stoppe det, heller ikke sette bein på det. Å forlange parkeringsavgift slik planen er nå, hva godt er det? Skal man forsøke å drepe den som faktisk har vunnet kampen om kundene? La heller alle gamle bysentra ha gratis parkering i området rundt kjernen. Så får det koste skattekroner.

I stedet bør man titte inn i sentrumet sitt og tenke: Hva skulle fått meg til å ville hit? Er det store matbutikker, sportskjeder, bilforretninger, byggevare? Neppe. I hvilken som helst storby i Europa skjer det samme: Sentrum er stedet for kinoen, restaurantene, kaffebarene, kafeen, pubene, Asiamat-butikkene og delikatessene, spesialbutikkene, arbeidsplassene. Folk bor mer i sentrum enn vi gjør her. Der det er vakkert, tradisjonsrikt. Der finner du varene du slipper å bære tungt for å få hjem.

Alle som en har gigantiske kjøpesentra på utsiden av sentrum. Akkurat som oss. Men de har antakeligvis funnet den rette balansen. Og: har nok befolkning og turisme til å fylle begge.

Hvis Skien Aktiemølle blir boliger, kommer Skien til å ha et enormt sentrum. Fra Lie i nord til Herkules i sør, via Klosterøya. Vi er ikke stor nok befolkning til å få dette enorme arealet til å leve. Hvem orker å legge ut på søndagsrusletur i en folketom gågate? Se inn i tomme butikkvinduer?

Da går vi heller en tur i skogen og snakker med trærne.

I en tid da Skien og Porsgrunn smelter stadig mer sammen, er en ting klart: Fyll sentrum med folk som skal bo. Med folk som skal spise, underholdes, ha fritidsaktiviteter. Storhandelen og butikkjedene er bare å glemme. Det er et annet sted.