Tid for teppet, for panelovnen, for peisilden. Det er slik det skal være når det årstiden skifter. Lette sommerklær må vike plassen for ull og vanter. Ta tranen din, stram skjerfet og bli med – for det er ikke sikkert at det blir så ille, vet du.
I Siljan strammer hjorten Morten seg. Slipper ut et grynt. Geviret er fjernet for at han ikke skal skade seg selv eller andre når brunsttiden setter inn. Det er nå jobben begynner.
Vår brunsttid er kanskje ikke akkurat nå. Vi kan ikke snøfte og yppe oss på nabokontorene før vi entrer PC’n på morgenkvisten, selv om vi sikkert hadde hatt lyst. Det hadde i grunn vært deilig, enda bedre enn å strekke hendene mot taket og kjenner at blodsirkulasjonen virket i dag, også.
Det er om våren vi løper ut. Om høsten skal vi helst holde oss i ro og jobbe intenst fram til sola snur før jul en gang. Finne fokus som det heter. Et ord som egentlig ikke betyr noe som helst.
Snart skal vi gå gatelangs og kjenne tynn væris sprekke under sålene. De første snøfillene skal lande på nesen og gi varsel om at vinteren er i anmarsj. Mørkt er det når du står opp, svart er det når du går om ettermiddagen.
I Gulsetskauen holder Bass på med veden. Som han alltid gjør.
I hagen er det mørkt og stille. Vekk er hagemøblene og glassene du skålte med i sommerkveldene. Gule løv har erstattet prestekragene i bedet. Nok et år går. Og det går fort. Inne lyser det. Ute går en hund forbi.
Likevel er det disse gatelysfargede rusleturene en husker. En gang hadde du en liten tass i lanken til butikken for å kjøpe rosinene vi hadde glemt til bollene.
En annen gang surret du skjerfet tettere rundt halsen og lente deg inntil kjæresten din for første gang. Eller fant varmen og vennene på en kafé når regnet pisket mot kinnet.
Høsten har en ro som ingen andre tider har. Vi trenger den nok. En inngang til en underlig form for menneskets og naturens dvale. Vi pipler ut igjen til våren.
En velvoksen røy ruslet på grusveien foran bilen min. Den brydde seg ikke om en dame i Toyota, men vraltet videre som en velfødd skogens dronning, full av bær og høstens grøde, foreløpig i fred for brusende tiurkavalerer. Ble borte fra synsfeltet mitt, ut i det som for meg er ukjent.
Men ikke for henne.
Døra sklir igjen bak meg. Jeg trasker opp en kjent gate mot alt jeg ikke vet så mye om ennå.
Gjør vi ikke alle det?
Takk for meg i Varden.
Gleden har vært aller mest min.
