 |
| Heldigvis og takk. Det står der ennå. På sosiale medier er det, også |
Kanskje var jeg fem den første gangen? Til den lille
kioskaktige, gulgrønne filialen på
Bjørkhaug, siden det praktfulle rommet i Lakkskoen. Lukten av
vaskemidler i steingangen, knirkingen i de tunge, gråhvite svingdørene. Åpenbaringen
av de høye, mørke hyllene med alle hemmelighetene. Spionromaner, biografier om
store menn og kvinner. Kvinnesak! Sex? Alt vi ungene ikke skulle vite noe om,
men som vi selvsagt kunne redegjøre grundig for. Vi turte ikke ta på dem. Det
skulle komme seinere. Vi måtte inn neste svingdør.
Bibliotekarer med oppskjørtet permanenthår og briller nederst
på nesen. Stempelet som traff bakre perm med lapp og uglemønster. 25 JAN 72. Den lille lomma til
kartotekkortet. Lånekortet jeg til slutt ikke trengte, fordi både jeg og
bibliotekaren kunne det utenat. K 1439. Tror det var noe sånt. Kanskje hadde
boka vinrød bibliotekinnbinding, kanskje
grønn, kanskje blå. Men gullskrift på ryggen var det. Til utlån i tre – 3-
uker. Etter det vanket det overdagspenger. 25 øre pr dag. Det kunne bli dyrt,
så mange bøker vi fikk låne på en gang.
Det er et raust sted, biblioteket.
Lukten av varmt støv, våt ull. Stillhet. Raslende aviser på
lesesalen enda et par svingdører lenger borte. Folk som konsentrerte seg. Barn
som ikke turte å hoste en gang, fordi de hadde lært at på biblioteket er vi
stille som ei mus. Akkurat som når vi hørte på Barnetimen for de minste kl 17
hver lørdag.
Vi hørte hjemme ved de lave bordene og de høye vinduene på
barneavdelingen. Der kunne vi pusle og lese, snakke og le. Der var Evy Bøgenæs og Enid Blyton i samme
seksjon. GGG og GGP. Hardyguttene og Detektiv Nancy Drew. Noen leste visst Bobseybarna, Lykkebarna og
Gulltopp, også. Alt var lov, og vi slukte det. Hva annet kunne vi når
barneprogrammene i radio og tv var mangelvare, og hyttehelgkveldene besto av
endeløse opphold i sofakroken? Fanta med sugerør, Rustne spiker, bruspulver, Salti - og bøker. Flette-Mette og
Den Lange Melkeveien, Fem på Eventyr, Robinson Crusoe, Den Ensomme Vaktpost,
Stompa og Toya, da. Toya, som ble tv-serie der deler ble spilt inn på Rjukan.
 |
| Snart gårt jeg fra plater til bøker. 1964 |
Den første bibliotekboka jeg elsket var «Per Pusling flytter
inn». Den tyvtittet jeg i lenge etter at kvise- og slengbuksetiden hadde
tvunget meg over til Ung i Dag i ungdomsavdelingen.
«Der bøkene stod i
rad og række med guld i ryggen», utbrøt noen i ren hengivenhet. Lørdag den 7. november 1914, klokka fem på ettermiddagen. Stedet var
Folkets Hus. Lokalet var fylt av damehatter og rallarbarter, av funksjonærer og
fagforeningsfolk. Ute var det 99 år før solspeilet. Inne var gleden til å ta og føle på.
Rjukan hadde fått sitt første bibliotek. Og verden sin
første verdenskrig.
Helt siden 1908 under de store streikene hadde det blitt
klaget. Hvordan kunne man få opplyst arbeiderne når det ikke var noe bibliotek?
Siden skulle det vise seg at de første magre bind av
fagbøker, romaner og fortellinger skulle vokse seg til en av de tre største
samlinger av arbeiderlitteratur i hele verden.
Vi hadde ikke bare Verdensteatret på Rjukan. Litt Verdensbibliotek,
også.
«En visdomskilde, hvor enhver kundskapstørstig kan bli tilfredsstillet» uttrykte
styreformann Jacob Eikefjord i sin første årsmelding.
Noen gikk så langt som å si at det ikke var værendes på
Rjukan uten biblioteket.
Nei, kanskje ikke. Men for meg, som ikke hang i ribbeveggene
hele tiden, var det ofte å slenge seg på den gule og røde Bybussen og gå av
foran butikken til pappa, stikke innom fiskekroker og slalåmski og si hei – for
å forsvinne over gata. De mørke vinterettermiddagene var best. Snøen kunne dale
i svære filler under lyktestolpene på torvet. Den blå timen var boktimen. Posen
som ble med hjem var tung. Ingen lykke var større enn den som var å få låne en
ny bok først. Og bli bortevekk i den.
En dag stoppet jeg etter den første svingdøra.
Voksenavdelingen lå foran meg som et uoppdaget kontinent, jeg var Columbus og
Jeanne d’Arc på en gang, klar for å erobre bokryggene.
Siden har jeg flyttet, men aldri mentalt. Til det Røde Bibliotek
har jeg kommet med egne unger på slep så fort jeg har hatt sjans. Her vokste mamma opp, på en måte.
Man har ikke sett et ordentlig bibliotek før man har sett
det på Rjukan.
Denne uka er det 100. Måtte det få minst 100 til. I en
verden der pengene rår, står biblioteket igjen som et lite tempel av
rettferdighet, der du faktisk ikke trenger penger for å gjøre deg klokere.
Det var det de visste, de gamle kjempene som en gang sto i
Folkets hus og kjælte med gullskriften på bokryggene. Makten ligger i
kunnskapen. Og kjærligheten, styrken, motet finner du i ordene, i diktene, i
romanene. Drømmene er mellom linjene.
Uten ville det ha vært fryktelig tomt.
En skulle vært ti år igjen med lånekort, bokpose og
ullgenser, og en bybuss å klatre inn på. Klar for en stor verden fra en
sofakrok - på et bittelite og
kjempestort sted på verdenskartet.
Gratulerer med dagen!
