mandag 26. november 2012

Hun er forelska i Rjukan


Jeg har aldri vært så glad i barndomsbyen min som denne lørdagen, da jeg fikk være konferansier under framtidsseminaret og den store Rjukanfesten. Ingen sutret, alle smilte!

Her er innledningen min:

En gang strakk verden seg fra muren mot Sam Eydesgate, der vi løp opp bratte Tveitolia til huset til Johansen, Torp og Johnsen. Eller forventningsfullt forbi Rjukan mineralvannfabrikk der Nils Leidals gamle T-ford ble lastet med trekasser med  selters og pærebrus. Leidals Brus i alle Hus. Var Halvor i godt humør, kunne få vi en feilvare på deling, for å smake. Av og til smakte det en blanding av pære og cola. Men det gjorde ikke no.
Takk til Rune Bråthen for bilde av Karl Nilsen, eller Kalle.
 
Hadde vi penger, sneik vi oss ned til Kalle. Der stod han bak disken med salti og rustne spiker, Marve kokosboller, vaskebøtter, kneippbrød , Sølvpilen og Hjerterevyen. Han hadde alltid tid til å vente på hva vi skulle bruke det svette pengestykket inni håndflata til. Kanskje til en solo med bilde av Dag Fornæs og Berit Mørdre Lammedal på korken ? Som vi kunne få pappa til å slå en spiker gjennom, slik at vi kunne stikke sugerør i? Eller bruspulver!

 Vi lurte på hvorfor Kalle ikke hadde hår, hvor doen hans var – og om det var kommet noen nye godterier i det siste? Det hadde gjerne det, for Kalle fulgte med, han. Også om mamma lå foran oss i bakken hjem.

En gang var verden trygg, og den var enkel. Når gutta i lia hadde lagd miniskibakke bak husa, var det bare å holde beksømstøvlesporene langt vekk. Ellers fikk vi dem etter oss med skrik og eder, med snøballer og isklumper. Da laget vi oss i stedet snøborg med stearinlysstumper til å lyse opp. Om sommeren laget vi kjepphester av kosteskaft og kapp fra sleivfabrikken i Tessungdalen, alpegarn til man og møysommelig flettede bånd til seletøy. Vi skremte vettet at både fru Eggen, Brynestad og Vaagen når vi kom gallopperende på stokker ned Postkassebakken. Noen gikk i Framlaget, det fikk jeg ikke lov til. Andre gikk i søndagsskolen, det fikk jeg heller ikke lov til, og alle dro de på Hydrostranda om sommeren, og det kunne jeg heller ikke. Fordi pappa ikke var på Hydro, vel.

Denne verden skulle vare evig. Ingenting skulle true den. Helt til vi ble store nok til å forstå at den eneste sannhet ved å ha et eget sykehus eller en nasjonal bedrift er at det bare er en eviglang kamp for at noen ikke skal stikke av med den. Da var det bare å tilkalle nasjonalt media, tenkte jeg. I 1975. Uten at det hjalp noe særlig. Men jeg kom på Norges eneste TV med mine bekymringer, 13 år gammel etter å ha skrevet protestbrev.

Verden forandrer seg. Verden  forandrer oss. Kalle er ikke der. Det uler ikke lenger halv fire, avløst av en sykkelhær ned Sam Eydesgate med matbokser på bagasjebrettet, etterfulgt av en hær unger som må rekke middag.

Mange ler av Rjukan. Grøsser også av hvor trangt det er. Men bare le og grøss. Ikke et sted i Norge er vakrere bygningsmessig planlagt og utført. Har de Nordens Fujijama, Gaustatoppen? Galskapens bygg Krossobanen som skaffet oss unger friluftsbarnehage 50 år før resten av verden synes det var en revolusjonerende ide? Vemork med aksjoner og krigsdrama, arbeiderkultur og slående arkitektur og landskap. Hardangervidda som et drømmeland få andre kan vise til? Sportsaktiviteter for absolutt alle smaker, også de som synes det er gøy å hoppe hundre meter ned i et høl med en strikk i ryggen? Eller henge i en istapp?

Og det viktigste av alt, hvilket sted har et folk åpnere og mer godlynte, vant til å kjempe vant til å feste, så hardt at det førte til interpellasjon i Stortinget om "de lovløse tilstande i Vestfjorddalen "-  etter at de hadde funnet en mann med innvollene ut?

Velkommen til Rjukanseminar og fest. La det ikke ende med interpellasjon i Stortinget.

 til slutt:
Ingen sutret om alt som ikke ble gjort. I stedet åpenbarte det seg en gjeng klar til å brette opp ermene og gyve løs på framtida, hjelpe hverandre opp og fram og ikke være misunnelige. Ikke minst ga denne dagen ryggdekning for kommunen og politikerne til å ta sjanser, være kreative, hjelpe folk som vil i gang, bruke seg selv og sin befolkning – i stedet for innkjøpte konsulenter,  samtidig våge å prioritere. Rjukanfolk og tinndøler har en grunnholdning til seg selv og kommunen sin som overgår nesten alle andre i Telemark. De vil aldri gi opp! De skal! Se hva Ingebjørg Håvardsrud  ikke bare foreteller om – men hun gjør noe med det! Se på unggutta: Hvilke tanker har ikke rørt seg i hodene deres underveis mens de laget foredraget sitt?
Jeg har aldri vært så rørt for og glad i Rjukan som jeg var på lørdag – langt inn I hjerterota forelsket i min nygamle barndomsby !

Jeg tror at det bør lages en ny samling om et år. Innen den tid har en liten idegruppe under næringsrådet jobbet med ideene -  og gått ut og invitert folk til å komme med innspill. Ut fra hva som kommer ut av dette bør det lages et nytt treff, der disse ideene blir presentert. Pluss fest. Pluss kulturinnslag, en skueplass for tinnkulturen!

Grunnen til at jeg mener at det bør skje noe om ett år , er at mange ville ønske å SE at noe skjer. Samtidig vil nok de som ikke fikk det med seg i år, strømme til. Jeg tror det rykter seg at dette var en bra fest, verdt å være med på!

tirsdag 20. november 2012

En liten norsk skihelt

Hun har en liten garntråd med en knapp festet på genseren jeg strikket. «Made with Love» står det på den. I går ankom den bittelille Mariusgenseren en postkasse i Washougal, Washington. Til Signe, halvannet år, med Spaanem til etternavn. Aldri har jeg møtt verken henne eller foreldrene, Anne og Matt. Aldri sett Washougal.  Likevel føler jeg at jeg kjenner dem littegrann gjennom daglige små meldinger på Facebook. Hvordan oppsto dette vennskapet? Jo, etter at jeg googlet «Anne Spånem» og fant ut at det er fire av oss. To i Norge, to i USA. De to i USA er svigerinner, den ene heter Anne som meg, den andre Anna. Verden er liten, og nå finnes Facebook.

I 1837 dro pioner-Spaanem – selveste Snowshoe Thompson til USA, syv år gammel, hengende i lanken på sin mor, enken Gro, som måtte sette igjen sine to eldste barn i Norge fordi hun ikke hadde råd til billetten. Jon Torsteinson Rue havnet først i Illinois, men slo seg ned i California etter han i 1857 fikk jobben med å føre en kvegflokk dit. I California begynte han som postbud, og fikk helteglorie som «Master of California skiing».  Og en statue, må vite. Tinndølen med en stokk som skistav, trålet Sierra Nevada på kryss og tvers i all slags vær med tre meter lange ski og sekken full av livsviktig post og medisiner. Historien endte med at han giftet seg med en engelsk lady, Agnes Singleton, i 1866. Det er nok det nærmeste vår familie kommer Downton Abbey.
Akkurat nå er det mellom fire og fem millioner norskættede i USA, nesten flere nordmenn enn vi er her er hjemme. Da jeg vokste opp, fikk jeg lese amerikabrev og møte mine fjerdegenerasjons slektninger fra «over there» hver eneste sommer. Noen brakte nylonstrømper og Wrigley’s Juicy Fruit, som om det var Marshallhjelpen som kom.  Noe hang nok igjen i ryktene om et stusselig moderfolk: Tinn kommune hadde en gang den største utvandringen i Norge i forhold til folketallet. Mer romantisk var det ikke enn at folk holdt på å sulte i hjel på fjellgårdene.

Men de heier på oss, som i Mt Horeb der de synger:
Romegraut og lefse,  Lutefisk og prim,
Mt Horeb High School, team, team, team!
Signe har nettopp flyttet fra Wisconsin til Washington. Kontakt har Anne Spånem og Anne Spaanem hatt siden lenge før Signe ble født.  Da jeg sto opp i morgen lå det blide bilder og ventet på meg på Facebook. Genseren var framme. Den passet. Vår tids amerikabrev. Ja, det kom en tåre i øyet.

Snowshoe Thompson
Vel kan vi snaut kalles slektninger, så langt unna er det. Men likevel. Bånd er bånd, knyttet sammen av historiens gang, eller en tilfeldighet. Det ene er ikke dårligere enn det andre. Når Signe stabber rundt i sin Marius, gjør hun det med rette. Skigenser til en liten etterkommer av en helt på tre meter lange ski.


English version for my relatives:
A little, Norwegian ski-hero
I knitted a sweater for her,  attatched a  button with «Made with love». The small ski-sweater arrived in a mailbox in Washougal, Washington last night. To Signe 1 ½  years old with the family name Spaanem. I have never met her og her parents Anne and Matt. Never seen Washougal. But I feel I know them a little bit through daily glimpses on Facebook. How did I find them? I googled «Anne Spånem» and found four of us, two in the US and two in Norway. The Americans are sisters in laws, one of them Anne, the other Anna. The world is a small place and now we’ve got Facebook.
In 1837, old pioneer Spaanem. Snowshoe Thompson himself, seven years old, made it to America holding hands with his widowed mother Gro – who had to leave his two elder siblings back in Norway because she couldn’t afford tickets for all. Jon T Rue lived in Illinois at first, but moved to California after bringing cattle there in 1857. In California he got a job as a mailman and ended up as a ski hero. The man from Tinn, Norway with a long wooden stick as a skipole, regularly crossed Sierra Nevada on his three meter long skis i all kinds of weather, with his rucksack filled with essential mail and medicines. He married a British lady,  Agnes Singleton, in 1866. That’s the closest our family will be «Downton Abbey». ( a fairly popular British series of the upper class)
 By now nearly five million Americans are of Norwegian heritage. That’s about the size of us back home. When I grew up, I got to read the old letters from America and meet fourth generation American-Norwegians from «Over there» every summer. Some of them brought nylons and Wrigley’s Juicy Fruit, like it was the Marshall plan after WWII. Well, they wouldn’t know. Their  old family had come from the community in Norway with the highest proportion of migration o the US, according to population. Tinn in Telemark. On the small mountain farms back there, they almost starved to death.
But they absolutely love their heritage, like in Mt Horeb, WI:
Romegraut og lefse,Lutefisk og prim,Mt Horeb High School, team, team, team!
Signe has recentliy moved from Wisconsin to Washington. Anne Spånem and Anne Spaanem have been in touch since long before Signe was born. When I got up this morning, pictures of her were all over my Facebook-page. The sweater had arrived. It fitted her, the America –letter of our time told me. I couldn’t stop that tear.
We can hardly be called relatives, but at least – there are small ties there, knotted together by history and/or coincidence.  Both is as good.
When Signe runs around in her Norwegian ski sweater, it feels so right. The right garment for  a descendant of a Norwegian ski star on  three meter long skis .

 

lørdag 17. november 2012

Lyden av fred

En krokrygget mann i en kubbestol ved kjøkkenbordet. Foran på bordet ligger Nationen. Fra kobberskåla ved siden av henter grove never fram Tiedemands gul nr 2, en eske fyrstikker og en slitt pipe. Han stapper og tenner opp. I bakgrunnen summer en radio med Folkemusikkhalvtimen. Kaffen er snart ferdigtrekt. Det er fred. Søndagsfred. Gofa, da jeg var 10.

Kanskje burde det vært en ny serie på TV2. Jakten på freden. Ikke nødvendigvis fravær av lyd, men nærvær av balanse. Verden er full av sjarlataner og velmenende engler som påstår å kunne gi deg den. Sjelefreden. Mindfulness, yoga, sjokoladespa, selvhjelpsbøker og meditasjon skal hjelpe deg fram til punktet da du kjenner fortroligheten med ditt indre. Men er det nok?

Søndag er ikke fred lenger, slik den var for gofa. Den er ukas stupebrett før du mageplasker i plikter og krav. Men som vi allerede vet: Den gode følelsen av fredag hadde ikke vært der uten maset først. For gofa var søndag vår fredag, fordi han jobbet alle de andre dagene.

Det er noe med den kalde tømmerhytta på fjellet. Vi drar dit selv om vi fryser spent i hjel. Mørkt som en sekk en fredag kveld. Du tråkker vei med sekker  og poser gjennom snøskavlene, prøver å fyre i ovnen mens neglespretten hamrer, mønstrer gradestokken i stua som fremdeles er fire plussgrader. Du ser Skavlan med vottene på. Det ryker inn. Bikkja drar snø inn i stua, du har glemt noe hjemme. Selvsagt.
Plutselig siger varmen på, du kan ta av anorakken og begynne med maten, trekke opp vinen og se peisilden brenne livlig. Det lukter bjørkeved og snart ferdig middag. Nettopp da kan du synke ned i tilfredsheten og tenke. Fred. Dette er fred. Nå kan jeg legge uka litt vekk og bare være her. Og alt det gode er foran, som den skjøre sterke våren som bringer sommeren, advent som bringer jul. Kanskje derfor det føles best av alt.
Vi skal ikke kjøpe installasjonen "Ring hytta varm". Det ble jo tjue grader til slutt.
Det du sliter for er nok det som smaker best når det kommer.

Tilfreds sier vi. Tilfreds med at livet er akkurat passe enkelt og oversiktlig. Om enn for en stakket stund. For meg -og for gamle gofa en gang for lenge siden.