fredag 21. desember 2012

Den dagen jorda ikke gikk under


Fra Vinje tirsdag 18. desember.
Jorda gikk ikke under i dag. De som tok det mest med ro, var Maya-indianerne selv. For dem begynner en ny kalender nå, en som etter sigende har godhet mellom mennesker som et viktig innhold.

Ja, takk. Vi kjøper den.

Noen stoppet bakingen i 11-12-tida for å lytte etter undergangen. Andre spiste sjokolade på jobb, hadde glemt det bort - eller kanskje ruslet ned i kjelleren og allierte seg med nødprovianten, mens livet passerte revy. Norgesglasset på P1 telte ned våre siste minutter mens de spilte Van Halens noe frenetiske "Jump", som fyller 30 år akkurat i dag.

Selv skulle jeg stikke en kjapp tur bort på Rema, for å handle i lunsjen. Hvorfor gjorde jeg det? Det er som å be om undergangen.

Nei takk, vi kjøper søtten meg ikke den , på en måte. Men vi gjør det likevel. Står i kø. Svetter oppover i vinterjakkene  våre. Klør i nakken. Koker i skoene. Lengter hjem til Ole Edvard Antonsens stille trompetklang.

Betalingsterminalene har selvsagt gått i stå. Det er 3 millarderdagen vi snakker om her. Folk trasker rundt, glassaktige i blikket, med trillevognene fulle av mat de aldri kommer til å orke å spise opp. Ikke bare trasker de. De kjører på hverandre med de rullende mordvåpnene, sier ikke unnskyld, viker ikke for motgående trafikk, klasker nevene i norvegiaoster og lammeruller, i strømpegodt og doruller.  Jeg skal ete deg levende, ditt krek, om du små mye som rører skivene med gravlaks jeg skulle ha!

Slik går dagen. Og bakom synger Christer Sjögren.

Jeg tror Märtha skulle ha vært der og satt englevinger på oss alle der på Rema 1000, Falkum, en halvtime før  jorda skulle gå under 21.12.12. Da hadde vi i hvert fall fått noe å smile av til hverandre.

Da jeg kommer til kassa, står en av de som har meldeplikt hos politiet kl 12 foran meg. Han får ikke betalt med reserveløsningen en gang. Han får verken handlet eller rekker meldeplikten sin. Samtidig avgjør Høyesterett at Mahdi og Verona, to av Norges over 400 asylbarn, ikke får bli i Norge.  Om følelsen av undergang  ikke kom for oss alle, kom den for noen denne fredags formidddagen. Og her laller vi i kassakøene, slitne, mens det egentlige slitet er helt andre steder.

Måtte julefreden komme, tross alt.

Det har vært et år for forandringer. Med mangt et mageknip underveis.

Slik år er.

Vi føler oss så heldige! Og vet, så gamle er vi, – at lykke kun er små øyeblikk av gangen. I sekundene  da du ser den blå timen utfolde seg  over snøfonnene. Lys. Mennesker du setter pris på. Nye mennesker du får lov til å møte.  De gode samtalene. Måltidene.

I årets julekort har jeg skrevet:


"Måtte julen deres bli god, måtte det nye året bringe fred og helse til dem som ikke opplever det – glede og arbeidslyst for oss alle sammen. Så kan kanskje felles nyttårsforsett være: Se mer til hverandre."

Se hverandre.  Det hadde vært fint.

God jul fra Anne



onsdag 12. desember 2012

Ved vintersolverv


Vinteren krabber under huden og gjør det vondt å gå. Kjøre bil. Komme seg dit en vil. Men så er den der, og er ikke så ille likevel. 17 kuldegrader på en uoppvarmet hytte en fredagskveld? Pyttsann. Vi lærer å leve vinteren nok den gang. Når sola snur om en uke, snur den til det lyse. Hvor godt er ikke det? Vi spikker flis, setter alle ovner til og tenker nesten ikke på varmekabler og Ring Hytta Varm i det hele tatt. Bøtta med vann vi forlot sist er gått over til isklump, og har kulerund bunn.

Vinteren kaster ikke bare skygger. Den leverer månelys, panoramaer av ild på himmelen, av pastell, kaskader av snøfnugg som glitrer, skare som knaser blått, skispor. I dalen er det kanskje grått, men se opp på nuten! Der bryner sola seg på Sandsetnåse, som om det er påske.
 
I elveråkene bobler det her og der, mellom magre bjørkelegger er det harespor. Tre dompaper kvitrer mellom granene på Knutstaul, som om de var bestilt fra et julekortfirma. Du og jeg og dompapen.
Brage borer hodet ned i nysnøen, ruller rundt som i det reneste spa. Stormer av gårde over en snølagt setervoll. For tykkpelsede hunder er vinteren den egentlige sommeren.
 

Vi er veldig ute når vi er ute. Hver rose på kinnet er en hedersbevisning. Tjukke votter og lua på nesa. Belønningen er å tørke frosne støvelbein foran peisen etterpå. Finne ro og bake serinakaker her i stedet for hjemme. Hente inn en liten granbusk å pynte. Lys på bordet. Ingenting er mer fredfylt enn førjul uten stress. Finne glede i å bruke tid, la disse lange, mørke kveldene få et innhold. Det hyggelige innholdet kan være hva som helst. Bake. Vaske. Snakke. Lese. Gå tur. En god film.

Mulig kan vi romantikere være vonde å leve med. Vi drømmer og mimrer, røres av de underligste ting. En gjenglemt ting i skapet fra barndommen, en julepynt som minner deg om noe, en hund med snuten full av snø. Kanskje finner hun ikke de største opplevelsene blant feiringer og merkedager, men i hverdagen?  Hverdagsromantikeren er en heldig fant, siden det er i overkant flest av dem. Når selveste jula kommer, er hun egentlig ferdig med å ha det kjempefint. Nå har hun det bare fint, og kan ta ned juletreet 3. juledag.

Magien er i forventningene, den. Freden bor i ryggraden, og utløses med trasking langs snølagt grusvei mens du småsnakker med bikkja. Gjerne om de viktige ting i livet, siden du alltid får rett. Hunder er enige dyr. Det er derfor de er så fine.
De gamle kakeoppskriftene ligger på kjøkkenbenken. Skaphyllene har fått årets vask. I bakgrunnen synger Frank Sinatra. Livet synger bittelitt med. I hvert fall akkurat nå. Nå, før jul.
Det er for så vidt nok, det.

 

tirsdag 4. desember 2012

Takke så pent for maten

Går det an å glemme den første gangen du presterte ditt første helt hjemmelagede måltid? Det som oppsto fordi du kanskje hadde dårlig råd, svart samvittighet for at du aldri laget noe selv, eller fordi du hadde fått Ingrid Espelis Hovigs rutete kokebok til jul? Den første skåla med hjemmerørte jordbær, omeletten som faktisk ble høy? Løken og potetene som reddet deg når studielånet rant tomt. Premieren på brun saus, eller den aller første gang du stekte juleribbe – og fikk til Svoren? Svoren, dette svennestykket på møblert hjem. På ribba, som er det billigste stykke mat du kan kjøpe. Ah, stolthet!

Selvlagd er nesten alltid vellagd. Det synes pus, også.
Vi strevde i husstelltimene i ubrukelige forklær vi hadde sydd selv. Fru Onstad med hvitt skaut formanet oss til husmoderlig orden, til tross for at gutta bakte viskelær inn i bollene og dama tvang oss til å gå ut å plukke brennesle til neslesuppe. Den hvite sausen fikk gule klumper, den, men hvit saus var det likevel. Så fant vi ut da i våre fattige etableringsår at den hjemmelagede maten var billigere enn den ferdiglagede, og etter hvert ble den god – til tross for at hendelige uhell faktisk hendte.
Ikke bare drikker vi mye. Vi spiser mye, også – og veldig mye av dette høyst menneskelige, daglige inntak er feil.
Så rart. Jo mer penger vi har, jo dårligere spiser vi – så ille at selveste Eyvind Hellstrøm dukker ned i folkedypet og drar suppeposene og fjordlendingene ut av skapdypene. Selv vi matfriker blir litt sure.

Litt grandiosa og pulverisert tacotid må en da kunne unne seg der på dørstokken mellom arbeid og organisert fritid, da maten skal inntas stående, gående, løpende. Ja, hvorfor ellers sitter folk og vagler på barkrakker i fancykjøkkenene sine. Det er for at det skal være mer effektivt å forlate det fort. Med müsliyoghurt i munnviken. For vi skal jo rekke selve livet der ute, selv om vi vet at hjemmelagd ikke nødvendigvis er treiglagd.
Ingen dannet mann er mer taper enn han som står bak kona når Hellstrøm rydder hjemme og aldri har tatt i en kokkekniv. En japansk en. En som kan hakke, kutte og dele de fire store (grønnsakene) for at kraften skal bli god. Uten kraft og årgangsdrikke, duger kokken selvsagt ikke.

Midt oppe i dette skjer en underlig segregering. De som gladelig spiser av de 50 millioner frossenpizzaene som blir laget i Norge pr år, og de som ikke spiser frossenpizza (annet enn når ingen andre ser det) Sistnevnte dyrker selv, graver og røker, stapper og leter etter eksklusiviteter – mens de hyler mot fullmånen og dømmer norske bønder til evig fortapelse fordi de må betale mer for franske oster. Selv om de elsker å oppsøke Mathallen i Oslo, eplefest i Sauherad eller Mersmak i Skien, der alle de forhatte bøndene har sine bord med kortreist mat.
Kortreist fra Gvarv

Den norske maten som vi elsker og sjelden hater. Den skal liksom ikke koste noe. Men ellers skal den være både eksklusiv og deilig, økologisk velsmakende. I mellomtiden er det stadig færre små kortreiste sauer som beiter fjellangs. Det er ikke gaupa som truer dem mest.
Det er vi folk som ikke skjønner bæ’et.
Uansett hvor lite, mye, elsklusivt eller feil vi spiser – mat er et tema  som aldri stopper. Noen liker bønnespira og andre liker kua, den tredje lever greit på saus fra Toro. Så har vi godt av å vite hva vi stapper i kjeften, og skal helst lese innholdsdeklarasjonen først. Det er mye dritt der ute.

Kanskje vi skal være like opptatt av hva vi kler innsiden med, som utsiden. Nytt skjørt til jul kan like gjerne bli nytt kjøtt til jul.  Det trenger ikke være gåselever.  Bare noe som du vet hva er satt sammen av. Enkelt og greit. Osten kan du jo raspe selv.
Da er den til og med ost.
PS: Greit nok at det er noen palmeblader i bibelhistorien. Men palmeolje i ferdigkjøpt pepperkakedeig kan vi klare oss uten til jul. Takk som byr. Vi rører det sammen selv.
 

 

mandag 26. november 2012

Hun er forelska i Rjukan


Jeg har aldri vært så glad i barndomsbyen min som denne lørdagen, da jeg fikk være konferansier under framtidsseminaret og den store Rjukanfesten. Ingen sutret, alle smilte!

Her er innledningen min:

En gang strakk verden seg fra muren mot Sam Eydesgate, der vi løp opp bratte Tveitolia til huset til Johansen, Torp og Johnsen. Eller forventningsfullt forbi Rjukan mineralvannfabrikk der Nils Leidals gamle T-ford ble lastet med trekasser med  selters og pærebrus. Leidals Brus i alle Hus. Var Halvor i godt humør, kunne få vi en feilvare på deling, for å smake. Av og til smakte det en blanding av pære og cola. Men det gjorde ikke no.
Takk til Rune Bråthen for bilde av Karl Nilsen, eller Kalle.
 
Hadde vi penger, sneik vi oss ned til Kalle. Der stod han bak disken med salti og rustne spiker, Marve kokosboller, vaskebøtter, kneippbrød , Sølvpilen og Hjerterevyen. Han hadde alltid tid til å vente på hva vi skulle bruke det svette pengestykket inni håndflata til. Kanskje til en solo med bilde av Dag Fornæs og Berit Mørdre Lammedal på korken ? Som vi kunne få pappa til å slå en spiker gjennom, slik at vi kunne stikke sugerør i? Eller bruspulver!

 Vi lurte på hvorfor Kalle ikke hadde hår, hvor doen hans var – og om det var kommet noen nye godterier i det siste? Det hadde gjerne det, for Kalle fulgte med, han. Også om mamma lå foran oss i bakken hjem.

En gang var verden trygg, og den var enkel. Når gutta i lia hadde lagd miniskibakke bak husa, var det bare å holde beksømstøvlesporene langt vekk. Ellers fikk vi dem etter oss med skrik og eder, med snøballer og isklumper. Da laget vi oss i stedet snøborg med stearinlysstumper til å lyse opp. Om sommeren laget vi kjepphester av kosteskaft og kapp fra sleivfabrikken i Tessungdalen, alpegarn til man og møysommelig flettede bånd til seletøy. Vi skremte vettet at både fru Eggen, Brynestad og Vaagen når vi kom gallopperende på stokker ned Postkassebakken. Noen gikk i Framlaget, det fikk jeg ikke lov til. Andre gikk i søndagsskolen, det fikk jeg heller ikke lov til, og alle dro de på Hydrostranda om sommeren, og det kunne jeg heller ikke. Fordi pappa ikke var på Hydro, vel.

Denne verden skulle vare evig. Ingenting skulle true den. Helt til vi ble store nok til å forstå at den eneste sannhet ved å ha et eget sykehus eller en nasjonal bedrift er at det bare er en eviglang kamp for at noen ikke skal stikke av med den. Da var det bare å tilkalle nasjonalt media, tenkte jeg. I 1975. Uten at det hjalp noe særlig. Men jeg kom på Norges eneste TV med mine bekymringer, 13 år gammel etter å ha skrevet protestbrev.

Verden forandrer seg. Verden  forandrer oss. Kalle er ikke der. Det uler ikke lenger halv fire, avløst av en sykkelhær ned Sam Eydesgate med matbokser på bagasjebrettet, etterfulgt av en hær unger som må rekke middag.

Mange ler av Rjukan. Grøsser også av hvor trangt det er. Men bare le og grøss. Ikke et sted i Norge er vakrere bygningsmessig planlagt og utført. Har de Nordens Fujijama, Gaustatoppen? Galskapens bygg Krossobanen som skaffet oss unger friluftsbarnehage 50 år før resten av verden synes det var en revolusjonerende ide? Vemork med aksjoner og krigsdrama, arbeiderkultur og slående arkitektur og landskap. Hardangervidda som et drømmeland få andre kan vise til? Sportsaktiviteter for absolutt alle smaker, også de som synes det er gøy å hoppe hundre meter ned i et høl med en strikk i ryggen? Eller henge i en istapp?

Og det viktigste av alt, hvilket sted har et folk åpnere og mer godlynte, vant til å kjempe vant til å feste, så hardt at det førte til interpellasjon i Stortinget om "de lovløse tilstande i Vestfjorddalen "-  etter at de hadde funnet en mann med innvollene ut?

Velkommen til Rjukanseminar og fest. La det ikke ende med interpellasjon i Stortinget.

 til slutt:
Ingen sutret om alt som ikke ble gjort. I stedet åpenbarte det seg en gjeng klar til å brette opp ermene og gyve løs på framtida, hjelpe hverandre opp og fram og ikke være misunnelige. Ikke minst ga denne dagen ryggdekning for kommunen og politikerne til å ta sjanser, være kreative, hjelpe folk som vil i gang, bruke seg selv og sin befolkning – i stedet for innkjøpte konsulenter,  samtidig våge å prioritere. Rjukanfolk og tinndøler har en grunnholdning til seg selv og kommunen sin som overgår nesten alle andre i Telemark. De vil aldri gi opp! De skal! Se hva Ingebjørg Håvardsrud  ikke bare foreteller om – men hun gjør noe med det! Se på unggutta: Hvilke tanker har ikke rørt seg i hodene deres underveis mens de laget foredraget sitt?
Jeg har aldri vært så rørt for og glad i Rjukan som jeg var på lørdag – langt inn I hjerterota forelsket i min nygamle barndomsby !

Jeg tror at det bør lages en ny samling om et år. Innen den tid har en liten idegruppe under næringsrådet jobbet med ideene -  og gått ut og invitert folk til å komme med innspill. Ut fra hva som kommer ut av dette bør det lages et nytt treff, der disse ideene blir presentert. Pluss fest. Pluss kulturinnslag, en skueplass for tinnkulturen!

Grunnen til at jeg mener at det bør skje noe om ett år , er at mange ville ønske å SE at noe skjer. Samtidig vil nok de som ikke fikk det med seg i år, strømme til. Jeg tror det rykter seg at dette var en bra fest, verdt å være med på!

tirsdag 20. november 2012

En liten norsk skihelt

Hun har en liten garntråd med en knapp festet på genseren jeg strikket. «Made with Love» står det på den. I går ankom den bittelille Mariusgenseren en postkasse i Washougal, Washington. Til Signe, halvannet år, med Spaanem til etternavn. Aldri har jeg møtt verken henne eller foreldrene, Anne og Matt. Aldri sett Washougal.  Likevel føler jeg at jeg kjenner dem littegrann gjennom daglige små meldinger på Facebook. Hvordan oppsto dette vennskapet? Jo, etter at jeg googlet «Anne Spånem» og fant ut at det er fire av oss. To i Norge, to i USA. De to i USA er svigerinner, den ene heter Anne som meg, den andre Anna. Verden er liten, og nå finnes Facebook.

I 1837 dro pioner-Spaanem – selveste Snowshoe Thompson til USA, syv år gammel, hengende i lanken på sin mor, enken Gro, som måtte sette igjen sine to eldste barn i Norge fordi hun ikke hadde råd til billetten. Jon Torsteinson Rue havnet først i Illinois, men slo seg ned i California etter han i 1857 fikk jobben med å føre en kvegflokk dit. I California begynte han som postbud, og fikk helteglorie som «Master of California skiing».  Og en statue, må vite. Tinndølen med en stokk som skistav, trålet Sierra Nevada på kryss og tvers i all slags vær med tre meter lange ski og sekken full av livsviktig post og medisiner. Historien endte med at han giftet seg med en engelsk lady, Agnes Singleton, i 1866. Det er nok det nærmeste vår familie kommer Downton Abbey.
Akkurat nå er det mellom fire og fem millioner norskættede i USA, nesten flere nordmenn enn vi er her er hjemme. Da jeg vokste opp, fikk jeg lese amerikabrev og møte mine fjerdegenerasjons slektninger fra «over there» hver eneste sommer. Noen brakte nylonstrømper og Wrigley’s Juicy Fruit, som om det var Marshallhjelpen som kom.  Noe hang nok igjen i ryktene om et stusselig moderfolk: Tinn kommune hadde en gang den største utvandringen i Norge i forhold til folketallet. Mer romantisk var det ikke enn at folk holdt på å sulte i hjel på fjellgårdene.

Men de heier på oss, som i Mt Horeb der de synger:
Romegraut og lefse,  Lutefisk og prim,
Mt Horeb High School, team, team, team!
Signe har nettopp flyttet fra Wisconsin til Washington. Kontakt har Anne Spånem og Anne Spaanem hatt siden lenge før Signe ble født.  Da jeg sto opp i morgen lå det blide bilder og ventet på meg på Facebook. Genseren var framme. Den passet. Vår tids amerikabrev. Ja, det kom en tåre i øyet.

Snowshoe Thompson
Vel kan vi snaut kalles slektninger, så langt unna er det. Men likevel. Bånd er bånd, knyttet sammen av historiens gang, eller en tilfeldighet. Det ene er ikke dårligere enn det andre. Når Signe stabber rundt i sin Marius, gjør hun det med rette. Skigenser til en liten etterkommer av en helt på tre meter lange ski.


English version for my relatives:
A little, Norwegian ski-hero
I knitted a sweater for her,  attatched a  button with «Made with love». The small ski-sweater arrived in a mailbox in Washougal, Washington last night. To Signe 1 ½  years old with the family name Spaanem. I have never met her og her parents Anne and Matt. Never seen Washougal. But I feel I know them a little bit through daily glimpses on Facebook. How did I find them? I googled «Anne Spånem» and found four of us, two in the US and two in Norway. The Americans are sisters in laws, one of them Anne, the other Anna. The world is a small place and now we’ve got Facebook.
In 1837, old pioneer Spaanem. Snowshoe Thompson himself, seven years old, made it to America holding hands with his widowed mother Gro – who had to leave his two elder siblings back in Norway because she couldn’t afford tickets for all. Jon T Rue lived in Illinois at first, but moved to California after bringing cattle there in 1857. In California he got a job as a mailman and ended up as a ski hero. The man from Tinn, Norway with a long wooden stick as a skipole, regularly crossed Sierra Nevada on his three meter long skis i all kinds of weather, with his rucksack filled with essential mail and medicines. He married a British lady,  Agnes Singleton, in 1866. That’s the closest our family will be «Downton Abbey». ( a fairly popular British series of the upper class)
 By now nearly five million Americans are of Norwegian heritage. That’s about the size of us back home. When I grew up, I got to read the old letters from America and meet fourth generation American-Norwegians from «Over there» every summer. Some of them brought nylons and Wrigley’s Juicy Fruit, like it was the Marshall plan after WWII. Well, they wouldn’t know. Their  old family had come from the community in Norway with the highest proportion of migration o the US, according to population. Tinn in Telemark. On the small mountain farms back there, they almost starved to death.
But they absolutely love their heritage, like in Mt Horeb, WI:
Romegraut og lefse,Lutefisk og prim,Mt Horeb High School, team, team, team!
Signe has recentliy moved from Wisconsin to Washington. Anne Spånem and Anne Spaanem have been in touch since long before Signe was born. When I got up this morning, pictures of her were all over my Facebook-page. The sweater had arrived. It fitted her, the America –letter of our time told me. I couldn’t stop that tear.
We can hardly be called relatives, but at least – there are small ties there, knotted together by history and/or coincidence.  Both is as good.
When Signe runs around in her Norwegian ski sweater, it feels so right. The right garment for  a descendant of a Norwegian ski star on  three meter long skis .

 

lørdag 17. november 2012

Lyden av fred

En krokrygget mann i en kubbestol ved kjøkkenbordet. Foran på bordet ligger Nationen. Fra kobberskåla ved siden av henter grove never fram Tiedemands gul nr 2, en eske fyrstikker og en slitt pipe. Han stapper og tenner opp. I bakgrunnen summer en radio med Folkemusikkhalvtimen. Kaffen er snart ferdigtrekt. Det er fred. Søndagsfred. Gofa, da jeg var 10.

Kanskje burde det vært en ny serie på TV2. Jakten på freden. Ikke nødvendigvis fravær av lyd, men nærvær av balanse. Verden er full av sjarlataner og velmenende engler som påstår å kunne gi deg den. Sjelefreden. Mindfulness, yoga, sjokoladespa, selvhjelpsbøker og meditasjon skal hjelpe deg fram til punktet da du kjenner fortroligheten med ditt indre. Men er det nok?

Søndag er ikke fred lenger, slik den var for gofa. Den er ukas stupebrett før du mageplasker i plikter og krav. Men som vi allerede vet: Den gode følelsen av fredag hadde ikke vært der uten maset først. For gofa var søndag vår fredag, fordi han jobbet alle de andre dagene.

Det er noe med den kalde tømmerhytta på fjellet. Vi drar dit selv om vi fryser spent i hjel. Mørkt som en sekk en fredag kveld. Du tråkker vei med sekker  og poser gjennom snøskavlene, prøver å fyre i ovnen mens neglespretten hamrer, mønstrer gradestokken i stua som fremdeles er fire plussgrader. Du ser Skavlan med vottene på. Det ryker inn. Bikkja drar snø inn i stua, du har glemt noe hjemme. Selvsagt.
Plutselig siger varmen på, du kan ta av anorakken og begynne med maten, trekke opp vinen og se peisilden brenne livlig. Det lukter bjørkeved og snart ferdig middag. Nettopp da kan du synke ned i tilfredsheten og tenke. Fred. Dette er fred. Nå kan jeg legge uka litt vekk og bare være her. Og alt det gode er foran, som den skjøre sterke våren som bringer sommeren, advent som bringer jul. Kanskje derfor det føles best av alt.
Vi skal ikke kjøpe installasjonen "Ring hytta varm". Det ble jo tjue grader til slutt.
Det du sliter for er nok det som smaker best når det kommer.

Tilfreds sier vi. Tilfreds med at livet er akkurat passe enkelt og oversiktlig. Om enn for en stakket stund. For meg -og for gamle gofa en gang for lenge siden.










mandag 1. oktober 2012

Snart er det oktober

Den store lønna der ute har fått sine to første greiner i rødt og gult. Bilene pløyer vannpytter, speiler lykter i dammene. Foten som inntil i går var nakne i skoen, har fått sin første klemmende sokk. Den etterlengtede indian summer i september er over. Pure, friske netter har fått et stikk av kaldt, vått av høsttåke. Tåkehøst.

Tid for teppet, for panelovnen, for peisilden. Det er slik det skal være når det årstiden skifter. Lette sommerklær må vike plassen for ull og vanter. Ta tranen din, stram skjerfet og bli med – for det er ikke sikkert at det blir så ille, vet du.

I Siljan strammer hjorten Morten seg. Slipper ut et grynt. Geviret er fjernet for at han ikke skal skade seg selv eller andre når brunsttiden setter inn. Det er nå jobben begynner.

Vår brunsttid er kanskje ikke akkurat nå. Vi kan ikke snøfte og yppe oss på nabokontorene før vi entrer PC’n på morgenkvisten, selv om vi sikkert hadde hatt lyst. Det hadde i grunn vært deilig, enda bedre enn å strekke hendene mot taket og kjenner at blodsirkulasjonen virket i dag, også.

Det er om våren vi løper ut. Om høsten skal vi helst holde oss i ro og jobbe intenst fram til sola snur før jul en gang. Finne fokus som det heter. Et ord som egentlig ikke betyr noe som helst.

Snart skal vi gå gatelangs og kjenne tynn væris sprekke under sålene. De første snøfillene skal lande på nesen og gi varsel om at vinteren er i anmarsj. Mørkt er det når du står opp, svart er det når du går om ettermiddagen.
I Gulsetskauen holder Bass på med veden. Som han alltid gjør.


I hagen er det mørkt og stille. Vekk er hagemøblene og glassene du skålte med i sommerkveldene. Gule løv har erstattet prestekragene i bedet. Nok et år går. Og det går fort. Inne lyser det. Ute går en hund forbi.

Likevel er det disse gatelysfargede rusleturene en husker. En gang hadde du en liten tass i lanken til butikken for å kjøpe rosinene vi hadde glemt til bollene.

En annen gang surret du skjerfet tettere rundt halsen og lente deg inntil kjæresten din for første gang. Eller fant varmen og vennene på en kafé når regnet pisket mot kinnet.

Høsten har en ro som ingen andre tider har. Vi trenger den nok. En inngang til en underlig form for menneskets og naturens dvale. Vi pipler ut igjen til våren.

En velvoksen røy ruslet på grusveien foran bilen min. Den brydde seg ikke om en dame i Toyota, men vraltet videre som en velfødd skogens dronning, full av bær og høstens grøde, foreløpig i fred for brusende tiurkavalerer. Ble borte fra synsfeltet mitt, ut i det som for meg er ukjent.

Men ikke for henne.

Døra sklir igjen bak meg. Jeg trasker opp en kjent gate mot alt jeg ikke vet så mye om ennå.

Gjør vi ikke alle det?

Takk for meg i Varden.

Gleden har vært aller mest min.

fredag 21. september 2012

Dialektmobbingslandet

Lite omgir vi oss mer med enn språk. Vi babler babyversjonen ved inngangen til livet og en variant av den samme ved utgangen. I mellomtiden uttrykkes det i alle varianter. Geografiske forskjeller, sosiale ulikheter, alder. Sånn midtveis i denne språklige livssyklus kan jeg for eksempel verken skrive eller si «koz og klemz» til min 17-årige datter (det er forresten ut, siden vi eldre vet om det, til og med bruker det). Jeg blir hånet om jeg blir «bøsta i» å ha lasta ned Jay-Zs versjon av «Heart of the city» som renner over av «explicit material», grove uttrykk som rappen er full av, men som likevel har musikalsk driv som får en femtiåring til å grøsse.

Sånn går nu dagan, som nordlendingen sier – og språk er fantastisk. Uten hadde vi ikke vært noen ting. Vi hadde ikke hatt noe å ergre eller more oss over. Vi hadde ikke hatt Facebook-dama Ninette Karlsen i Torsdag Kveld fra Nydalen, som renner over av flosklene vi omgir oss med i det sosiale medielandskapet. Opp i sofaen med no’ rødt i glasset, her kommer Ninette Karlsen. Fra Trøndelag, sjøl’sagt. Dobbelt smiiilefjæs!

Mens de rødgrønne er i ferd med å bestemme seg for bare en karakter i norsk – det vil si at sidemålet blir en parentes i morsmålsopplæringen, slås det alarm på et område som man nesten skulle tro hadde vært dødt i femti år: Barn blir preget av dialektmobbing.
Utgangspunktet er tegnefilmkanalene på TV, med norsk dubbing. De dumme blir trøndere. De snille er fra Toten, heltene fra Østlandet, de rå fra nord. På den måten blir det pinlig å være trønderbarn, mener forskerne. Hvilke idealer skal de ha, da? Mobber østnorskbrukere grenlandsdialekten når de hermer etter den? Eller er det ufarlig og godmodig?

Vi visste at det var vanskelig å være bonde i byen før i tida. Mange la om dialekten sin i frykt for ikke å få jobb. Fintfolket i åsen leide hushjelp fra Sørlandet for at barna skulle få en kledelig skarre-r i riksmålet sitt. Nordlendinger fikk ikke jobb sørpå i det hele tatt, før den store bølgen av industriarbeidere kom på femtitallet, og gjorde det umulig å unngå. Hvem var det som satte disse stengslene? Hvem løste dem opp? I hvert fall er det helt greit nå å ha en finansminister fra Toten som høres ut som Snekker Andersen og Julenissen når han legger fram statsbudsjettet. Ikke rart det møter få protester, budsjettet.

Om få år er 90 prosent av verdens språk døde. Vi kommer til å snakke/skrive engelsk og bokmål fordi det kommer vi lengst med. Kanskje må det bli slik, så liten verden er blitt. Hva som blir viktig for oss språklige minoriteter i framtiden, er å slippe språket litt mer fri, ikke binde det opp med alt som ikke er lov og ikke er bra. Muntlig språk utvikler seg, utvikler oss og vi kan ikke stoppe det. Vi kan bare være flinke forbilder og gode motivatorer for at det skal høres bra ut.

Dialektene våre er små perler i språklandskapet. De tåler å bli herjet med, slik de alltid har gjort. Den dagen vi ikke tåler det, har vi tatt livet av de små identitetsknaggene vi har, og som vi kan kan være uendelig stolte av.

fredag 14. september 2012

En blå, gammel sykkel

Han kom langs fortauet på den gamle sykkelen, en Svithun med skranglete skjerm og en veske hengende på bagasjebrettet. Brillene hadde svart innfatning og av den typen vi kaller flaskebånner. Han smilte bredt. Alltid smilte han bredt. Vi nikket tilbake, han syklet videre – og alt vi visste var at han het Per. Og at han jobbet på Hydro, for det gjorde jo alle den gangen. Om han hadde noen ordentlige venner, visste vi ikke. Da det var vinter, tok han bussen. Av og til hørte vi at han snakket med bussjåføren fra første sete. Hans sete. Der satt han som kong Olav på Holmenkollbanen, snakket om været, smilte og vinket til alle som kreket seg opp busstrinnene, eller snek seg ut foran, selv om det var påbudt å gå ut bak.

En gang var byen full av originaler, som vi yndet å kalle dem. Hvor er de blitt av? Det er liksom ikke slik at originalslekten er dødd ut, som telemarkskua er i ferd med å gjøre. Vi snakker om mennesker som kanskje ikke har samme håndbagasjen som oss andre, som Inger Hagerup så vakkert skrev. Eller som var tilbakeholdne av natur, valgte å følge sine egne ideer, på tross av hva andre måtte tenke og tro. Noen slapp unna byoriginalstempelet ved å bli oppfattet som eksentrisk kunstner eller distre professor. Særlig ærefullt var det ikke å være original, men det hørte til byen å ha dem. Og noen ganger lot vi dem få være med. I de små byene fikk de jobber på vanlige arbeidsplasser, som hjelpemann på lastebilen, som ryddegutter, vaskedamer, bud og vaktmesterassistenter. Dermed ble de synlige og nesten akseptert. Det var helt naturlig at alle ikke var like strømlinjeformede. Men hva gjorde Per, hva gjorde Kloden, Fru Havanna og Karl med leppa når lyset ble slukket og alle gikk hjem? Var de med? Fikk de skolegang, venner, akseptabel lønn? Nei, det tenkte vi ikke på da. Det eneste vi ga dem var et klengenavn.

Mange av dem som hadde barn som i dag kommer under HVPU, holdt barna sine vekk fra de store sentralinstitusjonene, som Dagsrudheimen. Mente det var bedre tross alt å være med sine egne og ikke få noe skoletilbud, enn å bli skjult på et hjem. Om to år er HVPU-reformen 20 år. De psykisk utviklingshemmede er hjemme eller i egne boliger med skolegang og arbeid i vernet bedrift. Men er de blitt en naturlig del av samfunnet? Det er det delte meninger om.

Det vi vet er at vi ikke ønsker oss tilbake til, er tankegangen om å gjemme dem som ikke passer inn i bildet av det perfekte samfunnet. Heller ikke å la dem gå for lut og kaldt vann i et miljø som innbiller seg at de er innenfor – og i varmen. Kommunens helseavdeling kan ikke være bestevenn. Den oppgaven kan ikke kjøpes. Ansvaret har du og jeg. Som gode naboer.

Foreldrene mine har kjøpt leilighet. Et dødsbo. Det var da jeg husket Per på den gamle sykkelen. Gliset. Brillene. En del av barndommen min, han også. Her hadde han bodd i hele sitt liv. Alene. Herfra hadde han syklet til butikken, hilst på naboene sine. Tatt bussen. Hva tenkte han når han var alene? Hvorfor tok vi oss ikke tid til å prate med ham? Hadde han det bra helt til slutt?

De tomme flyttekassene skal bæres ut i garasjen. Det er tomt der, mørkt, bare noen hyller og en benk vitner om at her har det en gang blitt snekret og skrudd. Men innerst i kroken blinker det i noe.
En sykkel. En støvete gammel Svithun med en slitt veske hengende på bagasjebrettet.
Parkert for godt.
En sykkel med skranglete skjerm. Men like fullt en sykkel.
Takk, Per, for at du minte oss på akkurat det.

torsdag 6. september 2012

Sentrum ble periferi

For hvert år blir sentrum mer periferi mot mastodonter av kjøpesentra, groende opp som paddehatter. Dit bare biler kan kjøre. Utvider ett, så utvider ett til. Snart er de så store at de svulmer seg helt fram til hageporten din hjemme.

Vi elsker å hate disse upersonlige betongklossene, ofte grodd ut av gammel industri, som ødelegger for bymiljø og friskluft.

Til kjøpesenteret vi drar, som en slags underlig øvelse i askese og selvpine. Vi tråkker gangene i daglige 17. mai-tog, legger igjen i snitt en 500-lapp per person hver eneste gang. For det er så deilig, så deilig å kunne kjøre helt fram, parkere gratis, slippe regn og vind og finne alle nitten klesbutikkene du har lyst til å titte inn i på samme sted.
Så møter du folk der, må vite. Rare, fine, kjente og ukjente. Folk fra bygdene på lørdagshandel. Andre tenåringer som du kan henge med og gjøre ingenting sammen med.


Være gammel og slippe å være redd for å skli på isen og falle.

Det er bysentrum det, folkens. Byen har sklidd ut og fått tak over hodet. Vi må innse det, og det er politisk villet. Ellers hadde det ikke vært noen kjøpesentra. Det nytter ikke å stoppe det, heller ikke sette bein på det. Å forlange parkeringsavgift slik planen er nå, hva godt er det? Skal man forsøke å drepe den som faktisk har vunnet kampen om kundene? La heller alle gamle bysentra ha gratis parkering i området rundt kjernen. Så får det koste skattekroner.

I stedet bør man titte inn i sentrumet sitt og tenke: Hva skulle fått meg til å ville hit? Er det store matbutikker, sportskjeder, bilforretninger, byggevare? Neppe. I hvilken som helst storby i Europa skjer det samme: Sentrum er stedet for kinoen, restaurantene, kaffebarene, kafeen, pubene, Asiamat-butikkene og delikatessene, spesialbutikkene, arbeidsplassene. Folk bor mer i sentrum enn vi gjør her. Der det er vakkert, tradisjonsrikt. Der finner du varene du slipper å bære tungt for å få hjem.

Alle som en har gigantiske kjøpesentra på utsiden av sentrum. Akkurat som oss. Men de har antakeligvis funnet den rette balansen. Og: har nok befolkning og turisme til å fylle begge.

Hvis Skien Aktiemølle blir boliger, kommer Skien til å ha et enormt sentrum. Fra Lie i nord til Herkules i sør, via Klosterøya. Vi er ikke stor nok befolkning til å få dette enorme arealet til å leve. Hvem orker å legge ut på søndagsrusletur i en folketom gågate? Se inn i tomme butikkvinduer?

Da går vi heller en tur i skogen og snakker med trærne.

I en tid da Skien og Porsgrunn smelter stadig mer sammen, er en ting klart: Fyll sentrum med folk som skal bo. Med folk som skal spise, underholdes, ha fritidsaktiviteter. Storhandelen og butikkjedene er bare å glemme. Det er et annet sted.

onsdag 29. august 2012

Klar for litt porno?

Ingen bøker selger fortere enn trilogien «50 Shades of Grey». Ikke engang Da Vinci-koden. 20 millioner eksemplarer i USA og 12 millioner i Storbritannia. Førsteboken, «Fifty Shades Fanget», har toppet den britiske bestselgerlisten i 15 uker. Denne uka lander den i norsk utgave. Vær beredt, norske menn.

Det verste er at nå begynner herreekviperingene å bli utsolgt for grå slips.

Og hva så? Dette er ikke vanlig krim. I utgangspunktet heller ikke vanlig kjærlighet. Modne og umodne kvinner over den ganske verden sitter nå fordypet i trilogien, som rett og slett har islett av porno, av sadomasochisme, for den saks skyld. Domenet som til en hver tid har tilhørt mannen i det synlige landskapet – er nå blitt damefryd. Hva gjør man med slikt? Helst ikke som den britiske, sjalu kjæresten som tømte en flaske HP-saus i hodet på dama fordi hun ikke klarte å rive seg løs fra den bedårende, uskyldsrene Anastasia Steele og hennes forfører Christian Grey. Han dominant og hun underdanig.

Undertegnede fikk lese i fred på engelsk i sommer, men nå er min liste over dem som skal låne dem lang. Du blir smittet, skriver anmelderne. Det kan hende. Men av hva? Fordi det er flaut? Fordi det er spennende? Nytt? Romantisk? Tar 30 millioner kvinner feil?

Litteraturstudenten Anastasia Steele skal intervjue den unge forretningsmannen Christian Grey og de faller pladask. Men Grey har historikk, preferanser og kontrakter Ana ikke er forberedt på.
Hun bindes snart fast til sengen med et grått slips. Derfor nevnte slipseffekt.
Vi lesere trekkes inn i en verden som til nå har vært forbeholdt de stuerene pornoklassikerne, som «Historien om O», «Fanny Hill» og «Lolita».
Bøkene heter av uviss grunn «Fifty Shades» også på norsk, (femti avskygninger) Som i mange andre bøker skrevet om kvinner og for kvinner, ender man opp i en slags runddans for å frelse og normalisere. Ingenting er i orden før alt er vanlig, fint, rikt og pent – og det blir vi litt lei av.
Det verste er nok sporene av action. Ingen venter seg verken biljakter eller helikopterstyrt i kjærlighetsromaner. Vi tviler ikke på at den engelske (kvinnelige) forfatteren E. L. James har ønsket seg amerikansk film.

Derfor får man fort et «Hva så?» når bøkene er slukt. Den blir et følelseslivets da Vinci-koden, for å holde seg til bokverdenen. Alt løses så perfekt – og ender vel egentlig mest opp som halvdum underholdning.

«Fifty Shades of Grey» har flyttet en eneste grense noen ørsmå millimetere. Den handler om kvinnelig begjær er like ok, beskrivelig og snakkbart som mannlig, og at all denne sanseligheten trygt kan stå i bokhylla – uten at det blir flaut.
Eller: De blir ikke stående i hylla, for der har noen allerede lånt dem.

fredag 15. juni 2012

Det gikk alltid et tog


En ferje i solnedgangen ved en nedlagt jernbanestrekning ved Mæl. Ikke så lenge etterpå Norda-gutu stasjon. En militærgrønn-aktig langvegg vendt mot veien.

Ikke et menneske å se. Når var jeg sist på andre side av den veggen?
En gang var denne tiden på dagen den travleste der oppe. Unge og gamle, kofferter, hunder, stasjonsmester med flagg og konduktører med fløyte. «Sørlandsbanen fra Kristiansand til Oslo. Ankommer i spor 3. Lokaltog til Lunde og Bø, spor 4. Ta plass, lukk dørene!»


Med ett blir denne reisen i en bil langs Valebøveien så uendelig stille.

Da jeg var bitte liten tok vi toget fra Ingolfsland stasjon på Rjukan ned til «Storegut» på Tinnsjøen. Gulvet på stasjonen var sjakkrutet og vi kjøpte billetter i papp i luka som det sto «Tal her» på, med ankomststed Bø i Telemark.
Klipp, klipp.


Gule tiere i papir skiftet eier i hjulet med sveiv under luka.
På ferja ble vi stuet sammen med ammoniakk og kunstgjødsel fra Norsk Hydro på Rjukan og fraktet fem kvarter over til Tinnoset. Men i salong på øverste dekk, må vite.
Inn på Tinnoset stasjon for ny dose slikkeri, hentet ut av konfektskap på disken med «Freia Chokolade» på.


På toget var setene myke, og vi kranglet om å sitte ved vinduet. På veggen hang tjukke karafler med lunket vann, med små pappbegre vi kunne lage tullehatter og dumboører av. Utenfor seilte jorder, vann, skog og veier forbi.
Tøff, tøff, risting og bremser som hvinte. Lukten av jernbanesviller, lyden av sprakende høyttalere. «Hjuksebø! Avstigning høyre side!»
Følelsen av liv. Av reise. Av bevegelse.


Norges Statsbaner (NSB) ble født i 1854. Hundre år etter var det fremdeles vekst. Dette spindelvevet av kommunikasjon nådde til slutthelt til Bodø – og helt til verdens ende den andre veien.
Her i Telemark kunne du kjøre tog fra Kragerø, fra Brevik, fra Rjukan. Skien hadde to stasjoner, Skien Gods midt i sentrum og Skien Nylende som er der ennå. Stoppet gjorde det på alle ramper. Miljøvennlig var det da, miljøvennlig er det ennå. Det var rundt stasjonen alt livet var.
Hva skjedde?


Det er ingen luke på stasjonene mer. Nesten ingen folk. Buss for tog. Bil for tog. Lastebilene og motorveiene har tatt godset. UNESCO kan gjøre biten fra Rjukan til Notodden til verdensarv, det er i alle fall håpet.
Hva framtiden for Telemarks tog blir, aner ingen helt – bare at det neppe kan bli like godt som før. Ingen kan si at tog er gammeldags. Jernårene gjennom Telemark som noen en gang har bygd. Sville for sville. Med slegge og muskelkraft.


Kanskje vil ettertiden vil slå fast at det er dette er det dummeste vår generasjon har gjort.
For dette toget har faktisk gått.

fredag 11. mai 2012

Nummer 24 har takket av


Foto: Fredrik Pedersen

Det var romjul. Vi skulle intervjue Gunnar Sønsteby før 85-årsdagen. Snøføyka sto vannrett rundt veggene på Skinnarbu. I resepsjonen fikk vi vite at Sønsteby var på skitur. Han kom inn rett etter. Hadde rød anorakk og snøfiller på lua, ikke med hvit kamuflasje og stengun. Frøs litt på fingrene, sa han – og koketterte med at slikt skjer når man blir gammel.
Gammel?
Snart var han i dressen foran peisen sammen med sin kjære Anne Kari, og en boks med julekaker, snakkende like fort og effektivt, selvsikkert som en 50 åring på høyden av sin karriere.

Han var hjemme på Rjukan, blant sine elskede fjell, der han i ungdommen løp opp Ryes vei, under taubanen, for å komme fort til fjells, eller opp til Gausdalen på den andre siden for å «titte på jentene i Tuddal». Han, Claus Helberg, bestevennen Halvor Rivrud. Spreke rjukangutter som ble attraktive motstandsfolk.

Han tapte artiumskarakterene sine til livet på fjellet. Dermed røk befalsskolen, og han ble erklært uskikket til militærtjeneste i 1940.
Så ironisk, men likevel så forklarlig. Gunnar Sønsteby, kalt Kjakan etter dekknavnet «Kjakubråten», og «nr. 24» var en blanding av grå, liten mus, uredd og lynende intelligent agent. Han stakk og skiftet identitet 25 ganger, og ble aldri tatt. Så klarte han heller aldri å innordne seg militær disiplin.
200.000 kroner var prisen tyskerne satte på hodet hans. Det sier det meste.
200.000 kroner for 70 år siden. Ikke til å tro. Det er 5 millioner kroner i dag.

Det sto en gutt og holdt i en sykkel på Karl Johan 9 april 1940. Han ble med på Norges kanskje aller mest kjente fotografi. Foran ham marsjerte de nyankomne tyskerne. Han bestemte seg for å gjøre noe.
Kjakan begynte med sin innsats for frigjøringen av Norge da han jobbet på Rjukan salpeterfabrikker. Han måtte flykte til Sverige i 1941. Tilbake gikk han til fots sammen med Claus Helberg – for å læres opp i England.

Vi har strømmet til kinoene for å se Max Manus-filmen, der Kjakan spiller en vesentlig rolle i oppbyggingen og driften av motstandsgruppa Oslogjengen.
De hjalp flyktninger over grensa, stjal og smuglet norske seddelplater for at eksilregjeringen i London kunne skaffe seg penger, sprengte Arbeidstjeneste-kontoret i Oslo for å hindre norske ungdommer i å verve seg til krigstjeneste. Han sprengte trikkestallen til Oslo Sporveier som også huset tyske fly og flydeler, sprengte Kongsberg våpenfabrikk, stjal rasjoneringskortene tyskerne truet med å inndrive og aksjonerte mot tyskernes forsøk på å destruere papirer i justisdepartementet da krigen nærmet seg slutten.
Var han redd?

Nei, han hadde våpen i senga og sprengstoff ved sengestolpen.
«Jeg hadde det ikke verst, jeg. Jeg kunne puste ut i Sverige og England iblant. Tenk på Einar Skinnarland. Han var i hjemmemiljøet hele tiden. Alltid på vakt, aldri utenfor fare», svarte Gunnar Sønsteby.
Han hadde flaks, også. Iskaldt spurte de en tysk patruljevogn om å hjelpe dem opp da de hadde kjørt i grøfta. Jada, det var greit. Det tyskerne ikke visste, var at under setet lå alle seddelplatene til Norges Bank.
Gunnar «Kjakan» Sønsteby har en merittliste få andre nordmenn kan skilte med. Han er Norges høyest dekorerte borger, blant annet med krigskorset med sverd tre ganger.
– Hva tenkte du da det var over? Spurte jeg der foran peisen den romjulen i 2002
– Jeg var lettet. Det var som en svær ryggsekk var blitt løftet av skuldrene mine.
Han var bare 22 da krigen begynte.

Kjakan var med da Vidkun Quisling ble kjørt til fengsel på Akershus. Han var den som ble satt til å følge kronprins Olav gjennom Oslo den 11. mai. Hadde det blitt kastet en granat mot dem da, hadde Sønsteby lovet å kaste seg over den.
Når du blir 95 år, er fem år lite av et liv. Selv om det var krig. Gunnar Sønsteby snakket alltid varmt om oppveksten på Rjukan. Faren var skiftarbeider på Hydro, moren startet syforretning slik at sønnen skulle få råd til å gå på Treiders handelsskole i Oslo. Arbeiderne på Rjukan levde som grever i forhold til andre»
«Tenk vi var de første i landet som fikk vannklosett», smilte Gunnar Sønsteby.

5 desember 2002. Vi er invitert på førpremière på TV-serien om Vidkun Quisling på Filmens hus i Oslo. Gunnar Sønsteby hilser ivrig på oss, spent på hvordan serien basert på Oddvar Høydals biografi kommer til å bli. Plutselig napper han meg i armen.
«Se her, kom hit», sier han og tar oss bort til en eldre mann i lokalet. Finn Thrana, mannen som var Vidkun Quislings regjeringssekretær.
Gunnar Sønsteby tar ham i hånden, lar fotografen ta bilde og sier til oss at en må tilgi og gå videre.
Slik var Gunnar Sønsteby. Til tross for at familie og yrkeskarriere opptok tid, skjønte han hva slags ansvar som var lagt på ham. Han ville advare de yngre generasjonene om hva krig er og hvordan den oppstår.
Ut av det ble det over 1000 foredrag og et helt liv jobbende tett mot Norsk Hjemmefrontmuseum på Akershus. Mang en norsk ungdom har hatt besøk av ham i klassen. Ingen har hatt et kjedelig minutt.
Gunnar Sønsteby har hatt ordet i sin makt. Det også. Ujålet, uten forsterkende adjektiver, rett på sak. Adjektivene trengtes ikke. Hans virkelighet overgikk enhver Hollywood-film.

8 .mai 2012, på selveste frigjøringsdagen, er Rjukans befolkning på torget for å avduke en kopi av «gutten på sykkelen». Per Ungs monument over Kjakan som ble reist på Solli plass for noen år siden. Endelig skal de få hedre sin æresborger, sin æreselev, sin solprins ordentlig.
Barnebarna er til stede. Vi skjønte at han må være syk, når han ikke orket å ta turen hjem.
Lenger bak ham på torget troner Sam Eyde, grunnleggeren av Norsk Hydro og Rjukan.
Vi tror Tinn gjorde rett i å sette den unge gutten på sykkel helt fremst. For hans mot, klokskap og usvikelig tro på fred og frihet. Den lille mannen ble den sterkeste til slutt.
Han har takket av nå, trillet vekk sykkelen for godt. Hans del av norgeshistorien er avsluttet.
Bak seg har han et takknemlig folk. Hva han gjorde for vår frihet finnes det verken ord eller medaljer nok til å dekke.
Vi lyser fred over minnet ditt, Gunnar Sønsteby.