Forberedelser

Sørlandet for første gang i år. Skoddene skal ned, teppene ristes og krokene børstes for flasketroll, som vi kaller dem her nede. (Skrukketroll, har jeg også hørt) Bittesmå panserdyr med korte ben, som tydeligvis kommer inn om høsten for å dø, og som gjør det ganske trasig før vi blir kvitt dem. Tre av dem lå i tannbørstekoppen, som faktisk har stått i skapet hele vinteren.


Flasketroll ved to av dem

Klamme dyner må ristes og parafinovnen settes på fullt. Alt av elektronikk er pakket i plast, håndklærne er i sekker for at de ikke skulle bli musereir. Sofaputetrekk skal på og vannet kobles til. Hele denne svette løpingen har ett mål: Verandaen, myk kveldsluft,utsikt, ærfuglbobling og måkeskrik. Tanken på at alt ligger foran. Resten av våren, sommeren... lukten av hav og lyden av natur. Iskalde løpeturer over berget til utedoen, morgenbad bare badebrygga kommer tilbake. Den ble tatt av høststormene. Tut sa båten, og der for brygga.

I nordlandskofte på Sørlandet, 28. mars kl 21.

Når du kjenner den dypeste gleden er det kanskje når du aller minst venter det. Det kan være nok å sitte på en trapp å se bikkja tygge på en pinne. Eller at du ser at 10-kroners påskeliljene du plantet ut etter påsken i fjor, fordi du ikke hadde hjerte til å kaste - faktisk blomstrer i år, også. Kanskje som en liten takk for sist?

 

Søt kløe og sur svie

I dag har vi møtt våren på Mølen. Frisk, deilig vind, solgløtt og bølger. For Brage er havet paradis. Han bader, snuser og galopperer av gårde så eieren (jeg) blir som et slips i lenka, sikkert til alles latter. Vi har nok ikke vært de beste oppdragene, bekjenner vi nå...

Midtveis møtte vi en ung labradoodle-gutt som ville leke. Det gikk fint til eieren sa: " there's blood. It's your dog."

Det var den vårturen. Husets firbente golden

med blodig labb (heldigvis ikke putene under labben) ble fraktet til bilen, og blødde ut både pels og bur. Nå er såret renset og salvet etter alle kunstens regler. Bomull og plaster. Men da Brage skulle inn i stua hadde vi ikke annet valg enn å dra en hundebæsjpose over labben, som fra før av hadde mors Adidas-sokk på. Stakkars Brage, sjeldent har vi sett ham så skamfull (bare den gangen han måtte gå med lampeskjerm rundt halsen fordi han hadde sydd).

Nå sover han og drømmer om bedre tider. Vi krysser fingrene for at vi slipper dyrlegebesøk. Sånn går nu dagan her i - Heikleivveien Zoo.

Vår, vår, vår....

Knopper på Øitangen

Ingen tvil om prioriteten

Da jeg luftet Brage i morges, kom snøfnuggene. De forræderiske flakene som tar fra oss vårfølelsen. Takk og lov, mange timene tok det ikke før de måtte vike for lett skydekke og grønne plener. Sånn er mars. Igjen kom tanken  på hvitveis, på struttende knopper, lukt av mold, fjære, sjø, påskevegg og appelsiner.
 Jomfruland tidlig i mai, Telemarks stripe av en utpost mot havet. Det er selve vårstedet! Her var filminnspillingen av Kristin Lavransdatter. Her bor kunstnere, fiskere, bønder og en lydhør feriebefolkning sommerstid. Om to år har området utenfor her - Raet -  grusryggen som isbreene la bak seg - kanskje blitt nasjonalpark.

En seng av hvitveis

Under to tårn

Rullesteinslandet, en del av raet.

Repeatknapp i strikkekurven

Thereses genser

Gaustatoppen-inspirasjon, mann og hund

Noen av oss er liksom født i svart. En periode var det som å se pipa på innsiden når jeg kikket inn i klesskapet.  Jeg måtte dra alle genserne ut  for å finne ut hvilken jeg hadde tenkt å gå med. Ikke om det hadde spilt noen rolle. Tok jeg feil, var den jo svart - uansett.

Når jeg strikker er det litt annerledes. Det å kombinere fargene, og i særdeleshet finne bruk for noe restegarn i kassa, får hodet til å leke seg. Nå har jeg strikket denne gamle Dale-skigenseren tre ganger, og forskjellige ble de. Jeg må jo være plaget med alle de tre millioner andre genseroppskriftene som finnes...

Nesten ferdig kofte

Den første var den grå, og ble straks yndlingsplagg. Rundfellingen er snill med oss jenter, vi slipper svære kanter nede på armen som gjør ytterjakka vond å få på. Bredskuldret er jeg fra før, og verre blir det med isydde ermer. I tillegg er denne modellen god og varm (dobbelt) over skuldrene og litt luftigere resten. Man kan til og med jobbe på kontor i slik genser, og det gjør jeg jo ofte...
En gammel helle fra Gaustatoppen tenkte jeg på da jeg strikket den. Litt stein, litt snø, litt mose.

Den vinrøde ble julegave til Therese, samboeren til sønnen min. Hennes eneste bestilling var "jeg liker burgunder". Takknemlig bestilling, og takk - jeg slapp å strikke flere Skappel-gensere.

Så var det i gang igjen, denne gangen med kofteutgaven. Jordfarger! Vel, er fremdeles ikke sikker på om jeg kommer til å se ut som en karamellpudding med brunoststriper, men myk og god blir den - i ull/alpakka-blanding. Brunosten er jo utryddingstruet, så det får være min protest mot det.

Det blir neppe en fjerde samme på en stund. Nå går jeg løs på damenes VM i alpint-genser fra Bad Gastein i 1958. Lenge leve skigenseren, kvikklunsjen, appelsinen og hytteveggen så kan det være det samme med skia.
Det er jo vår!

 

Historietimer med mann i lusekofte

Helt uten anstrengelse satt vi som eleven foran salige Aristoteles og lot oss forføre -og føre. Av Frank Aarebrot. Av professoren (67) - denne bautaen av sammenlignende politikk og demokratiutvikling, som  småpludret seg gjennom 200 års norsk historie på 200 minutter. Avbrutt av to røykepauser og et par digresjoner. Som selvsagt ikke var digresjoner, men små historier som var med på å flette sammen dette sirlige mønsteret som heter demokratiet Norge, selv 200 år etter Eidsvoll.

 Ingen klagde. Ingen avbrøt. De som ikke hadde fått plass i det Akademiske Kvarter i Bergen, satt - 300 av dem - klemt sammen med storskjerm i huset ved siden av. Resten av oss måtte ty til tv og web. Vi skulle gjerne ha vært i lokalet. Vi skulle gjerne ha vært studenter igjen. Så godt det er å lære ting. Så lett det er å glemme dette med god fortellerkunst.

En god forteller følger ikke den rette linjen. Han analyserer, han beskriver små bilder og episoder. Han lar blikket hvile over forsamlingen og ikke over powerpoint eller notater. Han grøsser, humrer og ler. Men det viktigste av alt er at dette unikumet av en professor kan noe ikke mange andre får til: Han ser det store bildet, og ikke bare sitt eget lille domene. Av det gror det vyer og oversikt - og en fantastisk mulighet for oss som lytter å lære oss hvordan ting henger sammen.
Så NRK, om dere lager lydbok av disse to hundre minuttene skal jeg gladelig kjøpe den og ha den i øret når jeg lufter bikkja.
Dere som ikke har hørt dette flaggskipet av sakte-tv - finn snareste veien til nrk.no/tv før det  forsvinner derfra!

Faksmile fra NRKs nettsider

Jeg strikket meg gjennom begivenhetene som en annen Hans Nielsen Hauge, og fastelavensbolledeigen ble til i Aarebrots røykepause. Det ble en hel arm og en reise på 200 år. Takk for turen!