Vår til fjells

Det er noe evig vakkert med trær, kvist og gammelt treverk

Sommerfjøset Kristenbu, som snart segner sammen og takker for seg. Men se hva slags farger det bærer! De kan ikke males fra et spann.

 

Fjellnaturen er snill med trær og treverk. Denne gamle løeveggen hadde aldri stått der om det ikke var 900 meter over havet, i tørr, frisk fjelluft.  Og kanskje ikke uten bølgeblikket, som ikke akkurat er pent- men holder husene tette.  Bjørkestammene på fjellet er fri for mosebelegget som preger slektningene i byer med surere nedbør. Så er de til gjengjeld mange og skrantne - kanskje fordi sauene ikke lenger beiter i fjelldalene, og fordi forholdene er barske gjennom vintermånedene. Mest egnet for ved, med andre ord.
Og ved er det nok av i Telemark.
Fjellet lysner og fylles med varme. Det pipler og renner.
God påske!

Våren kommer sakte til naturens egen alle

 

Myse litt mot sola



Stein, snø, tre

Elva pipler og trygler om vår

 

Kanskje litt påskefred snart?

Bossefanten og jeg blir blide bare ved tanken. Sandsetdalen!

Det er alltid litt masete å være sånn rett på tampen til noe nytt. Som fredagen før du skal av gårde på påskeferie. Du skal handle og pakke, avslutte på jobben, ikke glemme, bare huske. Alle skal det. Alle skal kjøre, svinge, bremse og lirke bilene sine, ha parkeringslapper og trillevogner, kjøpe akkurat samme rødvin som deg på polet, de samme kyllingfiletene og stå i kassa samtidig. Det hjelper ikke at VG skriver om bakteriebomber i plukkegodtet. Vi plukker som gale, og rapper hverandre over fingrene med plastspadene. For det var min sure gelefisk.
Og så skal vi kjøpe planker. Lange, trykkimpregnerte planker som stikker ut fra bakluker og tilhengere. Terrassebyggerne har stått opp fra vinterdvalen, dere.

Jeg hater at alle andre også skal gjøre like slitsomme ting som meg!

De lange huskelistene henger som rullegardiner over brillekantene så vi verken ser motgående trafikk eller hælen som så tilfeldig sto foran handlevognhjulet.  Så husker du kanskje at det fremdeles ikke er vann på hytta, og at det fortsatt kan bli kaldt om nettene. Går det an å komme opp veien? Skal det virkelig regne på søndag?

Noen år har jeg tenkt at det er best å ikke skulle noe i det hele tatt. Men det er selvsagt bare til man får svettet seg på plass på ankomststedet, konstatert at verden sto til påske. At det går helt greit uten smør til landhandelen åpner i morgen, og at ja - du forsto ikke før det var for sent at det rene melet i posen står igjen i kjøkkenskapet hjemme, og at de eneste eggene du fikk med var oppskriften på Arne og Carlos tovede i ull. De klør i ganen, har jeg hørt. Bløtkokte på en rar måte.

Du kan glemme mye, altså - men ikke bøkene, vinen og strikketøyet. Og denne gangen blir det tre dager alene i fjellet for bare Bossefanten (bikkja) og meg før familien møtes til arbeid og mer påske en gang til uka.
Stillhet er av og til gull for sånne sosiale dyr som Bossefanten og jeg. Den første som blir lei er bikkja. Akkurat det, ja - det pleier å skje etter en halvtimes tid. Da sender jeg han bare et oppgitt blikk og et tørket griseøre.
God påske!

Vi får ikke glemme

Mars 2010: Fire norske tiendeklassinger leser foran en vegg i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

                                                        og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
                                                        Du må ikke tåle så inderlig vel
                                                        den urett som ikke rammer dig selv!

              Jeg roper med siste pust av min stemme:

                                                         Du har ikke lov til å gå der og glemme!

                                                         Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
                                                        De puster på hatets og ondskapens glør!
                                                        De liker å drepe, de frydes ved jammer,
                                                        de ønsker å se vår verden i flammer!
                                                        De ønsker å drukne oss alle i blod!
                                                         Tror du det ikke? Du vet det jo!

             I dag er det 9. april, den dagen demokratiet vårt ble satt på den hardeste prøve, i 1940. Akkurat det følte nok dikteren Arnulf Øverland da han skrev "Du må ikke sove" mens han satt fanget i Sachsenhausen. Hjemme hadde en totalitær makt tatt fra oss demokratiet vårt, vi ble straffet,fengslet og drept for det vi trodde på, eller bare fordi vi hadde en annen hudfarge eller religion.

Fangedrakter i Auschwitz ...og barn av vår tid som ser på

I år feirer vi at Grunnloven er 200 år, og spør oss om den har betydning lenger. Om vi kunne ha spurt Arnulf Øverland, hadde han ikke vært i tvil. Den er rammen for oss som demokrati, utgangspunktet for alle andre lover.
I dag skal jeg til bystyresalen i Skien hvor vi skal snakke om nettopp det med politikere, frivillige organisasjoner og andre. Det blir spennende.

                                           Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
                                           Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
                                           Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
                                           Du må ikke sove mer i natt!

Måtte vi aldri, aldri slutte å bry oss.

Koftedilledame

Fra opptakene til Norge Rundt i Brekkeparken i Skien

Hvis noen hadde sagt til meg for ti år siden at jeg skulle strikke i Norge Rundt, hadde jeg kikket dumt på dem. I hvert fall ledd. Men nå skjer det. Denne til nå relativt ukjente siden ved Spånem skulle ikke bare bestå av strikketøy på Facebooksiden min, men et innslag, ja på Norge Rundt.

Setesdalsgenser med dunanorakk fra 50-tallet signert Bredesen polar

Dere har sikkert lagt merke til den hurtig voksende Koftegruppa på Facebook? Sist jeg så hadde den passert 8000 medlemmer. Unge og gamle stiller spørsmål, finner oppskrifter og skaffer seg allianser over garnnøstene. Hva har dere på pinnene i dag da, jenter, spør de kanskje. Jeg er ikke helt der ennå, men jeg er blant dem som strikker, strikker og strikker. I sofaen, på trappa, når jeg er passasjer i bilen. Jeg har ikke gjort noe  nummer av det. Ikke før Facebook kom, og ikke før Koftegruppa kom. Så har nasjonens økende håndarbeidsglede ført til fellesskap, strikkekafeer og en strikkeklubb med venner som vil hverandre vel.

Fra venstre: nikkerstrømper i selbu- og telemarksmønster, en nordlandskofte, setesdalsgenser og Peer Spook-genseren fra Husflidens 90-årsjubileum i 1981. Foran Cortina-genseren fra OL i  1956. Den olivengrønne aner jeg ikke hva er.

Min store glede er kofter, gamle kofter og mønstre - og særlig de gamle skigenserne vi slet oss gjennom skiløypene i. Få klassebilder fra sekstitallet var uten vannkjemmet lugg og strikkegenser på. Ikke kaster jeg noe, lite er gitt bort. Moren min har strikket, jeg strikker. Jeg lyver neppe om det finnes 60 forskjellige plagg i hus og hytter hos oss. Alle har sin lille historie, har tilhørt en person, stammer fra en spesiell tid.  Felles for dem alle er at de representerer kvinners kulturhistorie, den som historiebøkene sjelden husker. Generasjoner med kvinner som etter en lang arbeidsdag har satt seg ned i halvmørket med sy- og strikketøy. Litt av lyst, men mest av nødvendighet. Koftene fikk mønster, for da ble de doble og varme. Når de var utslitte ble de rekket opp og gjort om til nye, til de helt gåene havnet som isolasjon i glisne husvegger eller ble karvet opp til ulldyner.

En gammel kofte med beisflekker på hytta. Koftegruppa på Facebook fant ut at dette er Helle-kofta.

Strikker du noe, tenker du automatisk mer på den personen du strikker til. Verden er full av vordende mammaer som har strikket 10.000 tanker og drømmer inn i det lille hentesettet til babyen sin.
Den montone løkkeleken med pinner kan minne litt om å traske på en ulendt sti. Det gir rytme, ro, tankespinn og kreativitet.  Ulla er sanselig. Den lukter naturen. Å skape noe er sanselig. Å få det til gir gledesbobler.
Så er det slik da, at du kan skravle, se på TV og strikke samtidig. Noen kan til og med gå og strikke (ikke jeg). Bare ikke mønsteret er for vanskelig, da.

Klapp meg i stedet, da!

Har du prøvd å forstyrre en som teller masker før? Gjerne har kommet 150 masker avgårde før du får det til å stokke seg for henne?  Kast deg øyeblikkelig ned og be om nåde.
Pinner stikker som kjent.