 |
| Foto: Fredrik Pedersen |
Det var romjul. Vi skulle intervjue Gunnar Sønsteby før 85-årsdagen. Snøføyka sto vannrett rundt veggene på Skinnarbu. I resepsjonen fikk vi vite at Sønsteby var på skitur. Han kom inn rett etter. Hadde rød anorakk og snøfiller på lua, ikke med hvit kamuflasje og stengun. Frøs litt på fingrene, sa han – og koketterte med at slikt skjer når man blir gammel.
Gammel?
Snart var han i dressen foran peisen sammen med sin kjære Anne Kari, og en boks med julekaker, snakkende like fort og effektivt, selvsikkert som en 50 åring på høyden av sin karriere.
Han var hjemme på Rjukan, blant sine elskede fjell, der han i ungdommen løp opp Ryes vei, under taubanen, for å komme fort til fjells, eller opp til Gausdalen på den andre siden for å «titte på jentene i Tuddal». Han, Claus Helberg, bestevennen Halvor Rivrud. Spreke rjukangutter som ble attraktive motstandsfolk.
Han tapte artiumskarakterene sine til livet på fjellet. Dermed røk befalsskolen, og han ble erklært uskikket til militærtjeneste i 1940.
Så ironisk, men likevel så forklarlig. Gunnar Sønsteby, kalt Kjakan etter dekknavnet «Kjakubråten», og «nr. 24» var en blanding av grå, liten mus, uredd og lynende intelligent agent. Han stakk og skiftet identitet 25 ganger, og ble aldri tatt. Så klarte han heller aldri å innordne seg militær disiplin.
200.000 kroner var prisen tyskerne satte på hodet hans. Det sier det meste.
200.000 kroner for 70 år siden. Ikke til å tro. Det er 5 millioner kroner i dag.
Det sto en gutt og holdt i en sykkel på Karl Johan 9 april 1940. Han ble med på Norges kanskje aller mest kjente fotografi. Foran ham marsjerte de nyankomne tyskerne. Han bestemte seg for å gjøre noe.
Kjakan begynte med sin innsats for frigjøringen av Norge da han jobbet på Rjukan salpeterfabrikker. Han måtte flykte til Sverige i 1941. Tilbake gikk han til fots sammen med Claus Helberg – for å læres opp i England.
Vi har strømmet til kinoene for å se Max Manus-filmen, der Kjakan spiller en vesentlig rolle i oppbyggingen og driften av motstandsgruppa Oslogjengen.
De hjalp flyktninger over grensa, stjal og smuglet norske seddelplater for at eksilregjeringen i London kunne skaffe seg penger, sprengte Arbeidstjeneste-kontoret i Oslo for å hindre norske ungdommer i å verve seg til krigstjeneste. Han sprengte trikkestallen til Oslo Sporveier som også huset tyske fly og flydeler, sprengte Kongsberg våpenfabrikk, stjal rasjoneringskortene tyskerne truet med å inndrive og aksjonerte mot tyskernes forsøk på å destruere papirer i justisdepartementet da krigen nærmet seg slutten.
Var han redd?
Nei, han hadde våpen i senga og sprengstoff ved sengestolpen.
«Jeg hadde det ikke verst, jeg. Jeg kunne puste ut i Sverige og England iblant. Tenk på Einar Skinnarland. Han var i hjemmemiljøet hele tiden. Alltid på vakt, aldri utenfor fare», svarte Gunnar Sønsteby.
Han hadde flaks, også. Iskaldt spurte de en tysk patruljevogn om å hjelpe dem opp da de hadde kjørt i grøfta. Jada, det var greit. Det tyskerne ikke visste, var at under setet lå alle seddelplatene til Norges Bank.
Gunnar «Kjakan» Sønsteby har en merittliste få andre nordmenn kan skilte med. Han er Norges høyest dekorerte borger, blant annet med krigskorset med sverd tre ganger.
– Hva tenkte du da det var over? Spurte jeg der foran peisen den romjulen i 2002
– Jeg var lettet. Det var som en svær ryggsekk var blitt løftet av skuldrene mine.
Han var bare 22 da krigen begynte.
Kjakan var med da Vidkun Quisling ble kjørt til fengsel på Akershus. Han var den som ble satt til å følge kronprins Olav gjennom Oslo den 11. mai. Hadde det blitt kastet en granat mot dem da, hadde Sønsteby lovet å kaste seg over den.
Når du blir 95 år, er fem år lite av et liv. Selv om det var krig. Gunnar Sønsteby snakket alltid varmt om oppveksten på Rjukan. Faren var skiftarbeider på Hydro, moren startet syforretning slik at sønnen skulle få råd til å gå på Treiders handelsskole i Oslo. Arbeiderne på Rjukan levde som grever i forhold til andre»
«Tenk vi var de første i landet som fikk vannklosett», smilte Gunnar Sønsteby.
5 desember 2002. Vi er invitert på førpremière på TV-serien om Vidkun Quisling på Filmens hus i Oslo. Gunnar Sønsteby hilser ivrig på oss, spent på hvordan serien basert på Oddvar Høydals biografi kommer til å bli. Plutselig napper han meg i armen.
«Se her, kom hit», sier han og tar oss bort til en eldre mann i lokalet. Finn Thrana, mannen som var Vidkun Quislings regjeringssekretær.
Gunnar Sønsteby tar ham i hånden, lar fotografen ta bilde og sier til oss at en må tilgi og gå videre.
Slik var Gunnar Sønsteby. Til tross for at familie og yrkeskarriere opptok tid, skjønte han hva slags ansvar som var lagt på ham. Han ville advare de yngre generasjonene om hva krig er og hvordan den oppstår.
Ut av det ble det over 1000 foredrag og et helt liv jobbende tett mot Norsk Hjemmefrontmuseum på Akershus. Mang en norsk ungdom har hatt besøk av ham i klassen. Ingen har hatt et kjedelig minutt.
Gunnar Sønsteby har hatt ordet i sin makt. Det også. Ujålet, uten forsterkende adjektiver, rett på sak. Adjektivene trengtes ikke. Hans virkelighet overgikk enhver Hollywood-film.
8 .mai 2012, på selveste frigjøringsdagen, er Rjukans befolkning på torget for å avduke en kopi av «gutten på sykkelen». Per Ungs monument over Kjakan som ble reist på Solli plass for noen år siden. Endelig skal de få hedre sin æresborger, sin æreselev, sin solprins ordentlig.
Barnebarna er til stede. Vi skjønte at han må være syk, når han ikke orket å ta turen hjem.
Lenger bak ham på torget troner Sam Eyde, grunnleggeren av Norsk Hydro og Rjukan.
Vi tror Tinn gjorde rett i å sette den unge gutten på sykkel helt fremst. For hans mot, klokskap og usvikelig tro på fred og frihet. Den lille mannen ble den sterkeste til slutt.
Han har takket av nå, trillet vekk sykkelen for godt. Hans del av norgeshistorien er avsluttet.
Bak seg har han et takknemlig folk. Hva han gjorde for vår frihet finnes det verken ord eller medaljer nok til å dekke.
Vi lyser fred over minnet ditt, Gunnar Sønsteby.
Gammel?
Snart var han i dressen foran peisen sammen med sin kjære Anne Kari, og en boks med julekaker, snakkende like fort og effektivt, selvsikkert som en 50 åring på høyden av sin karriere.
Han var hjemme på Rjukan, blant sine elskede fjell, der han i ungdommen løp opp Ryes vei, under taubanen, for å komme fort til fjells, eller opp til Gausdalen på den andre siden for å «titte på jentene i Tuddal». Han, Claus Helberg, bestevennen Halvor Rivrud. Spreke rjukangutter som ble attraktive motstandsfolk.
Han tapte artiumskarakterene sine til livet på fjellet. Dermed røk befalsskolen, og han ble erklært uskikket til militærtjeneste i 1940.
Så ironisk, men likevel så forklarlig. Gunnar Sønsteby, kalt Kjakan etter dekknavnet «Kjakubråten», og «nr. 24» var en blanding av grå, liten mus, uredd og lynende intelligent agent. Han stakk og skiftet identitet 25 ganger, og ble aldri tatt. Så klarte han heller aldri å innordne seg militær disiplin.
200.000 kroner var prisen tyskerne satte på hodet hans. Det sier det meste.
200.000 kroner for 70 år siden. Ikke til å tro. Det er 5 millioner kroner i dag.
Det sto en gutt og holdt i en sykkel på Karl Johan 9 april 1940. Han ble med på Norges kanskje aller mest kjente fotografi. Foran ham marsjerte de nyankomne tyskerne. Han bestemte seg for å gjøre noe.
Kjakan begynte med sin innsats for frigjøringen av Norge da han jobbet på Rjukan salpeterfabrikker. Han måtte flykte til Sverige i 1941. Tilbake gikk han til fots sammen med Claus Helberg – for å læres opp i England.
Vi har strømmet til kinoene for å se Max Manus-filmen, der Kjakan spiller en vesentlig rolle i oppbyggingen og driften av motstandsgruppa Oslogjengen.
De hjalp flyktninger over grensa, stjal og smuglet norske seddelplater for at eksilregjeringen i London kunne skaffe seg penger, sprengte Arbeidstjeneste-kontoret i Oslo for å hindre norske ungdommer i å verve seg til krigstjeneste. Han sprengte trikkestallen til Oslo Sporveier som også huset tyske fly og flydeler, sprengte Kongsberg våpenfabrikk, stjal rasjoneringskortene tyskerne truet med å inndrive og aksjonerte mot tyskernes forsøk på å destruere papirer i justisdepartementet da krigen nærmet seg slutten.
Var han redd?
Nei, han hadde våpen i senga og sprengstoff ved sengestolpen.
«Jeg hadde det ikke verst, jeg. Jeg kunne puste ut i Sverige og England iblant. Tenk på Einar Skinnarland. Han var i hjemmemiljøet hele tiden. Alltid på vakt, aldri utenfor fare», svarte Gunnar Sønsteby.
Han hadde flaks, også. Iskaldt spurte de en tysk patruljevogn om å hjelpe dem opp da de hadde kjørt i grøfta. Jada, det var greit. Det tyskerne ikke visste, var at under setet lå alle seddelplatene til Norges Bank.
Gunnar «Kjakan» Sønsteby har en merittliste få andre nordmenn kan skilte med. Han er Norges høyest dekorerte borger, blant annet med krigskorset med sverd tre ganger.
– Hva tenkte du da det var over? Spurte jeg der foran peisen den romjulen i 2002
– Jeg var lettet. Det var som en svær ryggsekk var blitt løftet av skuldrene mine.
Han var bare 22 da krigen begynte.
Kjakan var med da Vidkun Quisling ble kjørt til fengsel på Akershus. Han var den som ble satt til å følge kronprins Olav gjennom Oslo den 11. mai. Hadde det blitt kastet en granat mot dem da, hadde Sønsteby lovet å kaste seg over den.
Når du blir 95 år, er fem år lite av et liv. Selv om det var krig. Gunnar Sønsteby snakket alltid varmt om oppveksten på Rjukan. Faren var skiftarbeider på Hydro, moren startet syforretning slik at sønnen skulle få råd til å gå på Treiders handelsskole i Oslo. Arbeiderne på Rjukan levde som grever i forhold til andre»
«Tenk vi var de første i landet som fikk vannklosett», smilte Gunnar Sønsteby.
5 desember 2002. Vi er invitert på førpremière på TV-serien om Vidkun Quisling på Filmens hus i Oslo. Gunnar Sønsteby hilser ivrig på oss, spent på hvordan serien basert på Oddvar Høydals biografi kommer til å bli. Plutselig napper han meg i armen.
«Se her, kom hit», sier han og tar oss bort til en eldre mann i lokalet. Finn Thrana, mannen som var Vidkun Quislings regjeringssekretær.
Gunnar Sønsteby tar ham i hånden, lar fotografen ta bilde og sier til oss at en må tilgi og gå videre.
Slik var Gunnar Sønsteby. Til tross for at familie og yrkeskarriere opptok tid, skjønte han hva slags ansvar som var lagt på ham. Han ville advare de yngre generasjonene om hva krig er og hvordan den oppstår.
Ut av det ble det over 1000 foredrag og et helt liv jobbende tett mot Norsk Hjemmefrontmuseum på Akershus. Mang en norsk ungdom har hatt besøk av ham i klassen. Ingen har hatt et kjedelig minutt.
Gunnar Sønsteby har hatt ordet i sin makt. Det også. Ujålet, uten forsterkende adjektiver, rett på sak. Adjektivene trengtes ikke. Hans virkelighet overgikk enhver Hollywood-film.
8 .mai 2012, på selveste frigjøringsdagen, er Rjukans befolkning på torget for å avduke en kopi av «gutten på sykkelen». Per Ungs monument over Kjakan som ble reist på Solli plass for noen år siden. Endelig skal de få hedre sin æresborger, sin æreselev, sin solprins ordentlig.
Barnebarna er til stede. Vi skjønte at han må være syk, når han ikke orket å ta turen hjem.
Lenger bak ham på torget troner Sam Eyde, grunnleggeren av Norsk Hydro og Rjukan.
Vi tror Tinn gjorde rett i å sette den unge gutten på sykkel helt fremst. For hans mot, klokskap og usvikelig tro på fred og frihet. Den lille mannen ble den sterkeste til slutt.
Han har takket av nå, trillet vekk sykkelen for godt. Hans del av norgeshistorien er avsluttet.
Bak seg har han et takknemlig folk. Hva han gjorde for vår frihet finnes det verken ord eller medaljer nok til å dekke.
Vi lyser fred over minnet ditt, Gunnar Sønsteby.
