fredag 14. september 2012

En blå, gammel sykkel

Han kom langs fortauet på den gamle sykkelen, en Svithun med skranglete skjerm og en veske hengende på bagasjebrettet. Brillene hadde svart innfatning og av den typen vi kaller flaskebånner. Han smilte bredt. Alltid smilte han bredt. Vi nikket tilbake, han syklet videre – og alt vi visste var at han het Per. Og at han jobbet på Hydro, for det gjorde jo alle den gangen. Om han hadde noen ordentlige venner, visste vi ikke. Da det var vinter, tok han bussen. Av og til hørte vi at han snakket med bussjåføren fra første sete. Hans sete. Der satt han som kong Olav på Holmenkollbanen, snakket om været, smilte og vinket til alle som kreket seg opp busstrinnene, eller snek seg ut foran, selv om det var påbudt å gå ut bak.

En gang var byen full av originaler, som vi yndet å kalle dem. Hvor er de blitt av? Det er liksom ikke slik at originalslekten er dødd ut, som telemarkskua er i ferd med å gjøre. Vi snakker om mennesker som kanskje ikke har samme håndbagasjen som oss andre, som Inger Hagerup så vakkert skrev. Eller som var tilbakeholdne av natur, valgte å følge sine egne ideer, på tross av hva andre måtte tenke og tro. Noen slapp unna byoriginalstempelet ved å bli oppfattet som eksentrisk kunstner eller distre professor. Særlig ærefullt var det ikke å være original, men det hørte til byen å ha dem. Og noen ganger lot vi dem få være med. I de små byene fikk de jobber på vanlige arbeidsplasser, som hjelpemann på lastebilen, som ryddegutter, vaskedamer, bud og vaktmesterassistenter. Dermed ble de synlige og nesten akseptert. Det var helt naturlig at alle ikke var like strømlinjeformede. Men hva gjorde Per, hva gjorde Kloden, Fru Havanna og Karl med leppa når lyset ble slukket og alle gikk hjem? Var de med? Fikk de skolegang, venner, akseptabel lønn? Nei, det tenkte vi ikke på da. Det eneste vi ga dem var et klengenavn.

Mange av dem som hadde barn som i dag kommer under HVPU, holdt barna sine vekk fra de store sentralinstitusjonene, som Dagsrudheimen. Mente det var bedre tross alt å være med sine egne og ikke få noe skoletilbud, enn å bli skjult på et hjem. Om to år er HVPU-reformen 20 år. De psykisk utviklingshemmede er hjemme eller i egne boliger med skolegang og arbeid i vernet bedrift. Men er de blitt en naturlig del av samfunnet? Det er det delte meninger om.

Det vi vet er at vi ikke ønsker oss tilbake til, er tankegangen om å gjemme dem som ikke passer inn i bildet av det perfekte samfunnet. Heller ikke å la dem gå for lut og kaldt vann i et miljø som innbiller seg at de er innenfor – og i varmen. Kommunens helseavdeling kan ikke være bestevenn. Den oppgaven kan ikke kjøpes. Ansvaret har du og jeg. Som gode naboer.

Foreldrene mine har kjøpt leilighet. Et dødsbo. Det var da jeg husket Per på den gamle sykkelen. Gliset. Brillene. En del av barndommen min, han også. Her hadde han bodd i hele sitt liv. Alene. Herfra hadde han syklet til butikken, hilst på naboene sine. Tatt bussen. Hva tenkte han når han var alene? Hvorfor tok vi oss ikke tid til å prate med ham? Hadde han det bra helt til slutt?

De tomme flyttekassene skal bæres ut i garasjen. Det er tomt der, mørkt, bare noen hyller og en benk vitner om at her har det en gang blitt snekret og skrudd. Men innerst i kroken blinker det i noe.
En sykkel. En støvete gammel Svithun med en slitt veske hengende på bagasjebrettet.
Parkert for godt.
En sykkel med skranglete skjerm. Men like fullt en sykkel.
Takk, Per, for at du minte oss på akkurat det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar