Nummer 24 har takket av



Foto: Fredrik Pedersen



Det var romjul. Vi skulle intervjue Gunnar Sønsteby før 85-årsdagen. Snøføyka sto vannrett rundt veggene på Skinnarbu. I resepsjonen fikk vi vite at Sønsteby var på skitur. Han kom inn rett etter. Hadde rød anorakk og snøfiller på lua, ikke med hvit kamuflasje og stengun. Frøs litt på fingrene, sa han – og koketterte med at slikt skjer når man blir gammel.
Gammel?
Snart var han i dressen foran peisen sammen med sin kjære Anne Kari, og en boks med julekaker, snakkende like fort og effektivt, selvsikkert som en 50 åring på høyden av sin karriere.

Han var hjemme på Rjukan, blant sine elskede fjell, der han i ungdommen løp opp Ryes vei, under taubanen, for å komme fort til fjells, eller opp til Gausdalen på den andre siden for å «titte på jentene i Tuddal». Han, Claus Helberg, bestevennen Halvor Rivrud. Spreke rjukangutter som ble attraktive motstandsfolk.

Han tapte artiumskarakterene sine til livet på fjellet. Dermed røk befalsskolen, og han ble erklært uskikket til militærtjeneste i 1940.
Så ironisk, men likevel så forklarlig. Gunnar Sønsteby, kalt Kjakan etter dekknavnet «Kjakubråten», og «nr. 24» var en blanding av grå, liten mus, uredd og lynende intelligent agent. Han stakk og skiftet identitet 25 ganger, og ble aldri tatt. Så klarte han heller aldri å innordne seg militær disiplin.
200.000 kroner var prisen tyskerne satte på hodet hans. Det sier det meste.
200.000 kroner for 70 år siden. Ikke til å tro. Det er 5 millioner kroner i dag.

Det sto en gutt og holdt i en sykkel på Karl Johan 9 april 1940. Han ble med på Norges kanskje aller mest kjente fotografi. Foran ham marsjerte de nyankomne tyskerne. Han bestemte seg for å gjøre noe.
Kjakan begynte med sin innsats for frigjøringen av Norge da han jobbet på Rjukan salpeterfabrikker. Han måtte flykte til Sverige i 1941. Tilbake gikk han til fots sammen med Claus Helberg – for å læres opp i England.

Vi har strømmet til kinoene for å se Max Manus-filmen, der Kjakan spiller en vesentlig rolle i oppbyggingen og driften av motstandsgruppa Oslogjengen.
De hjalp flyktninger over grensa, stjal og smuglet norske seddelplater for at eksilregjeringen i London kunne skaffe seg penger, sprengte Arbeidstjeneste-kontoret i Oslo for å hindre norske ungdommer i å verve seg til krigstjeneste. Han sprengte trikkestallen til Oslo Sporveier som også huset tyske fly og flydeler, sprengte Kongsberg våpenfabrikk, stjal rasjoneringskortene tyskerne truet med å inndrive og aksjonerte mot tyskernes forsøk på å destruere papirer i justisdepartementet da krigen nærmet seg slutten.
Var han redd?

Nei, han hadde våpen i senga og sprengstoff ved sengestolpen.
«Jeg hadde det ikke verst, jeg. Jeg kunne puste ut i Sverige og England iblant. Tenk på Einar Skinnarland. Han var i hjemmemiljøet hele tiden. Alltid på vakt, aldri utenfor fare», svarte Gunnar Sønsteby.
Han hadde flaks, også. Iskaldt spurte de en tysk patruljevogn om å hjelpe dem opp da de hadde kjørt i grøfta. Jada, det var greit. Det tyskerne ikke visste, var at under setet lå alle seddelplatene til Norges Bank.
Gunnar «Kjakan» Sønsteby har en merittliste få andre nordmenn kan skilte med. Han er Norges høyest dekorerte borger, blant annet med krigskorset med sverd tre ganger.
– Hva tenkte du da det var over? Spurte jeg der foran peisen den romjulen i 2002
– Jeg var lettet. Det var som en svær ryggsekk var blitt løftet av skuldrene mine.
Han var bare 22 da krigen begynte.

Kjakan var med da Vidkun Quisling ble kjørt til fengsel på Akershus. Han var den som ble satt til å følge kronprins Olav gjennom Oslo den 11. mai. Hadde det blitt kastet en granat mot dem da, hadde Sønsteby lovet å kaste seg over den.
Når du blir 95 år, er fem år lite av et liv. Selv om det var krig. Gunnar Sønsteby snakket alltid varmt om oppveksten på Rjukan. Faren var skiftarbeider på Hydro, moren startet syforretning slik at sønnen skulle få råd til å gå på Treiders handelsskole i Oslo. Arbeiderne på Rjukan levde som grever i forhold til andre»
«Tenk vi var de første i landet som fikk vannklosett», smilte Gunnar Sønsteby.

5 desember 2002. Vi er invitert på førpremière på TV-serien om Vidkun Quisling på Filmens hus i Oslo. Gunnar Sønsteby hilser ivrig på oss, spent på hvordan serien basert på Oddvar Høydals biografi kommer til å bli. Plutselig napper han meg i armen.
«Se her, kom hit», sier han og tar oss bort til en eldre mann i lokalet. Finn Thrana, mannen som var Vidkun Quislings regjeringssekretær.
Gunnar Sønsteby tar ham i hånden, lar fotografen ta bilde og sier til oss at en må tilgi og gå videre.
Slik var Gunnar Sønsteby. Til tross for at familie og yrkeskarriere opptok tid, skjønte han hva slags ansvar som var lagt på ham. Han ville advare de yngre generasjonene om hva krig er og hvordan den oppstår.
Ut av det ble det over 1000 foredrag og et helt liv jobbende tett mot Norsk Hjemmefrontmuseum på Akershus. Mang en norsk ungdom har hatt besøk av ham i klassen. Ingen har hatt et kjedelig minutt.
Gunnar Sønsteby har hatt ordet i sin makt. Det også. Ujålet, uten forsterkende adjektiver, rett på sak. Adjektivene trengtes ikke. Hans virkelighet overgikk enhver Hollywood-film.

8 .mai 2012, på selveste frigjøringsdagen, er Rjukans befolkning på torget for å avduke en kopi av «gutten på sykkelen». Per Ungs monument over Kjakan som ble reist på Solli plass for noen år siden. Endelig skal de få hedre sin æresborger, sin æreselev, sin solprins ordentlig.
Barnebarna er til stede. Vi skjønte at han må være syk, når han ikke orket å ta turen hjem.
Lenger bak ham på torget troner Sam Eyde, grunnleggeren av Norsk Hydro og Rjukan.
Vi tror Tinn gjorde rett i å sette den unge gutten på sykkel helt fremst. For hans mot, klokskap og usvikelig tro på fred og frihet. Den lille mannen ble den sterkeste til slutt.
Han har takket av nå, trillet vekk sykkelen for godt. Hans del av norgeshistorien er avsluttet.
Bak seg har han et takknemlig folk. Hva han gjorde for vår frihet finnes det verken ord eller medaljer nok til å dekke.
Vi lyser fred over minnet ditt, Gunnar Sønsteby.



De tar det så fint

«Det jeg tror har skjedd er at da jeg så Pracon, så .. Ut ifra de fordommene og de assosiasjoner man kan få, er det noen typer som ser litt mer venstreorientert ut enn andre: Men han så veldig høyreorientert ut, og da jeg så ham, så jeg egentlig meg selv på mange måter. Jeg vet at jeg selv ser ganske høyreorientert ut. Jeg tror nok det var det som var årsaken til at jeg kanskje ikke fyrte av noe skudd mot ham. At det skjedde instinktivt, altså»

Ordene falt i Oslo tingrett mandag Anders Behring Breivik fortalte uoppfordret om møtet med skiensgutten Adrian Pracon (nå 23) på Utøya 22. juli. Senere ble Adrian skutt likevel, men reddet seg ved å spille død blant de døde vennene sine. Han var en av de første som rapporterte til omverdenen hvilket helvete som var i ferd med utspille seg på Utøya.

Hvor mange ganger har vi andre sagt til hverandre etterpå: Så fint de tar det! De står rakrygget mot rasisme og fordommer, velger å møte med kjærlighet og mer solidaritet – og ikke hat.

I løpet av noen dager ble hele budskapet med 1. mai levende igjen. Det er ikke bare paroler og snakk, men praktisk arbeid for fred og forståelse. Det er en bragd at nåtidens unge, født to tiår etter at innholdet i 1. mai i det hele tatt var noe tema, kan vise ideologien i praksis. Vi har vel egentlig ikke lært bort så mye om det, vi som er foreldrene deres. Det må vi innrømme.

Vi handler hagemøbler på 1. mai nå.

Det er bare det, at vi står foran 600 unge mennesker som dro på sommerleir en vanlig uke i juli, og møtt det svarteste av det svarte, en virkelighet som overgår alt de har sett på dataspill og film. De har venner og familie som også er berørt. 69 unge kom aldri hjem fra sommerleiren. I denne verden av dyp sorg og vantro skal en høre en tiltalt snakke om sine ideologier, tankespinn og utfall, som det skulle være den enkleste sak av verden. Tilbake står en hel ungdomsgenerasjon, sønderknust.

Vi vet ikke hvilken effekt dette vil få over tid, når lysene på arenaen er slukket, men vi vet at mange sliter tungt. Det er bare så fordømt urettferdig at de som står der, på trappene til livet skal loppes for alle illusjoner, slik de er blitt nå.

Det er neppe tilfeldig at helseutdanning og læreryrket opplever voldsom økning akkurat i år. Det er trygge yrker.

«Håper i hvert fall at livet mitt vil normalisere seg over tid, og at jeg på sikt klarer å få et normalt søvnmønster igjen,» sa Adrian Pracon mandag.

Han er glad for at han ble reddet, men han er ikke glad.

De tar det fint. Hvilket valg har de, da – annet enn å rette ryggen og fortsette livet. Det hjelper ikke å legge seg ned å skrike, knuse, slå og banne, eller gå løs på andre.

En ting vet vi: Vi må være der for dem.

Livets små veivalg

Været var slik vi drømmer om. Sola lagde varmegrader i lufta. De første sildringene i takrenna. Vi kunne lene oss mot varm hyttevegg, skru på radioen og løfte haka, klemme igjen øynene. Slik var det denne ene dagen sist helg, og det var fremdeles februar. Kalde februar, som likevel har noe i luften sin som minner om vår.

I denne verden av puddersnø og harespor var også vår kjære hund, en velvoksen hanngolden. Han satt der så strak på hjørnet og speidet utover. Plutselig forsvant han. – Brage! Ropte jeg. Men nei. Da jeg rundet hyttehjørnet så jeg hunden – og grunnen til at han hadde gått. Der, på setra langt der borte, var en schæfertispe. Hun lekte så fredelig med eierne sine, som kjørte på akebrett og ski.

I neste øyeblikk bega han seg ut i snøhavet. Skritt for skritt, seigt og tungt, plumpet helt til magen for hver gang, Jeg ropte. Han enset meg ikke. Jeg ropte igjen. Han dukket under restene av sauegjerdet mellom de to setrene. Ferden fortsatte. Jeg tryglet og lokket. Men nei. Han ga seg ikke.

Vel borte hos naboen ble han møtt av en tirade fra den unge hundedamen, som slett ikke ville bli forstyrret. Bare eierne kom bort, klappet og synes at han var pen, flink og modig. Lenge satt han og mønstret sin utvalgte, uten at hun brydde seg det døtt.
Da var det bare å snu og tråkke tilbake. Denne gangen fulgte han sine egne spor. Også den lille uventede svingen han fikk på midten.

Det er ikke så lett å være hundemann når våren kommer. (Sikkert ikke vanlig mann, heller.)
Overalt er det løpetid. Familiens beste venn sitter der trofastere enn ellers og ser på utgangsdøra hjemme i Skien. Om blikk ikke bare kunne drepe, men åpne dører! På morgenen piper han rundt sengene, overklar for en tur ut i luktparadiset, som småveiene på Einaren er om dagen. Disse små duftvisittkortene som andre hunder legger igjen, er som Varden er for oss andre på morgenkvisten: De feiteste nyhetene.

Men kjærligheten er som vi vet tålmodig. Den utholder det meste. Ikke minst er levende vesener – både på to og fire bein – i stand til å tråkke ganske langt for å få det som vi vil. Men – som i Brages tilfelle: på vei til Knutstaul en solskinnsdag i vinter, – var ikke veien rett fram. Den var både tung og vanskelig og med uventede hindringer og omveier før han nådde målet.
Målet, ja. Det var nok ikke så sødmefylt som han hadde drømt om. Da var det bare å løfte fire labber og en rufsete hale og stabbe samme veien tilbake. Like blid.
Sånn er i grunn livet. Verken veien eller målet blir alltid slik vi tror.

I andre enden ventet en mamma med tørket griseøre i premie fordi han var så flink å gå tilbake. Selvsagt også fordi hun slapp å hive seg på skia for å huke tak i ham. Dessuten har både vi og haren fått en komplett vinteråpen vei til naboen.