«Det jeg tror har skjedd er at da jeg så Pracon, så .. Ut ifra de fordommene og de assosiasjoner man kan få, er det noen typer som ser litt mer venstreorientert ut enn andre: Men han så veldig høyreorientert ut, og da jeg så ham, så jeg egentlig meg selv på mange måter. Jeg vet at jeg selv ser ganske høyreorientert ut. Jeg tror nok det var det som var årsaken til at jeg kanskje ikke fyrte av noe skudd mot ham. At det skjedde instinktivt, altså»
Ordene falt i Oslo tingrett mandag Anders Behring Breivik fortalte uoppfordret om møtet med skiensgutten Adrian Pracon (nå 23) på Utøya 22. juli. Senere ble Adrian skutt likevel, men reddet seg ved å spille død blant de døde vennene sine. Han var en av de første som rapporterte til omverdenen hvilket helvete som var i ferd med utspille seg på Utøya.
Hvor mange ganger har vi andre sagt til hverandre etterpå: Så fint de tar det! De står rakrygget mot rasisme og fordommer, velger å møte med kjærlighet og mer solidaritet – og ikke hat.
I løpet av noen dager ble hele budskapet med 1. mai levende igjen. Det er ikke bare paroler og snakk, men praktisk arbeid for fred og forståelse. Det er en bragd at nåtidens unge, født to tiår etter at innholdet i 1. mai i det hele tatt var noe tema, kan vise ideologien i praksis. Vi har vel egentlig ikke lært bort så mye om det, vi som er foreldrene deres. Det må vi innrømme.
Vi handler hagemøbler på 1. mai nå.
Det er bare det, at vi står foran 600 unge mennesker som dro på sommerleir en vanlig uke i juli, og møtt det svarteste av det svarte, en virkelighet som overgår alt de har sett på dataspill og film. De har venner og familie som også er berørt. 69 unge kom aldri hjem fra sommerleiren. I denne verden av dyp sorg og vantro skal en høre en tiltalt snakke om sine ideologier, tankespinn og utfall, som det skulle være den enkleste sak av verden. Tilbake står en hel ungdomsgenerasjon, sønderknust.
Vi vet ikke hvilken effekt dette vil få over tid, når lysene på arenaen er slukket, men vi vet at mange sliter tungt. Det er bare så fordømt urettferdig at de som står der, på trappene til livet skal loppes for alle illusjoner, slik de er blitt nå.
Det er neppe tilfeldig at helseutdanning og læreryrket opplever voldsom økning akkurat i år. Det er trygge yrker.
«Håper i hvert fall at livet mitt vil normalisere seg over tid, og at jeg på sikt klarer å få et normalt søvnmønster igjen,» sa Adrian Pracon mandag.
Han er glad for at han ble reddet, men han er ikke glad.
De tar det fint. Hvilket valg har de, da – annet enn å rette ryggen og fortsette livet. Det hjelper ikke å legge seg ned å skrike, knuse, slå og banne, eller gå løs på andre.
En ting vet vi: Vi må være der for dem.
Været var slik vi drømmer om. Sola lagde varmegrader i lufta. De første sildringene i takrenna. Vi kunne lene oss mot varm hyttevegg, skru på radioen og løfte haka, klemme igjen øynene. Slik var det denne ene dagen sist helg, og det var fremdeles februar. Kalde februar, som likevel har noe i luften sin som minner om vår.
I denne verden av puddersnø og harespor var også vår kjære hund, en velvoksen hanngolden. Han satt der så strak på hjørnet og speidet utover. Plutselig forsvant han. – Brage! Ropte jeg. Men nei. Da jeg rundet hyttehjørnet så jeg hunden – og grunnen til at han hadde gått. Der, på setra langt der borte, var en schæfertispe. Hun lekte så fredelig med eierne sine, som kjørte på akebrett og ski.
I neste øyeblikk bega han seg ut i snøhavet. Skritt for skritt, seigt og tungt, plumpet helt til magen for hver gang, Jeg ropte. Han enset meg ikke. Jeg ropte igjen. Han dukket under restene av sauegjerdet mellom de to setrene. Ferden fortsatte. Jeg tryglet og lokket. Men nei. Han ga seg ikke.
Vel borte hos naboen ble han møtt av en tirade fra den unge hundedamen, som slett ikke ville bli forstyrret. Bare eierne kom bort, klappet og synes at han var pen, flink og modig. Lenge satt han og mønstret sin utvalgte, uten at hun brydde seg det døtt.
Da var det bare å snu og tråkke tilbake. Denne gangen fulgte han sine egne spor. Også den lille uventede svingen han fikk på midten.
Det er ikke så lett å være hundemann når våren kommer. (Sikkert ikke vanlig mann, heller.)
Overalt er det løpetid. Familiens beste venn sitter der trofastere enn ellers og ser på utgangsdøra hjemme i Skien. Om blikk ikke bare kunne drepe, men åpne dører! På morgenen piper han rundt sengene, overklar for en tur ut i luktparadiset, som småveiene på Einaren er om dagen. Disse små duftvisittkortene som andre hunder legger igjen, er som Varden er for oss andre på morgenkvisten: De feiteste nyhetene.
Men kjærligheten er som vi vet tålmodig. Den utholder det meste. Ikke minst er levende vesener – både på to og fire bein – i stand til å tråkke ganske langt for å få det som vi vil. Men – som i Brages tilfelle: på vei til Knutstaul en solskinnsdag i vinter, – var ikke veien rett fram. Den var både tung og vanskelig og med uventede hindringer og omveier før han nådde målet.
Målet, ja. Det var nok ikke så sødmefylt som han hadde drømt om. Da var det bare å løfte fire labber og en rufsete hale og stabbe samme veien tilbake. Like blid.
Sånn er i grunn livet. Verken veien eller målet blir alltid slik vi tror.
I andre enden ventet en mamma med tørket griseøre i premie fordi han var så flink å gå tilbake. Selvsagt også fordi hun slapp å hive seg på skia for å huke tak i ham. Dessuten har både vi og haren fått en komplett vinteråpen vei til naboen.
