Repeatknapp i strikkekurven

Thereses genser

Gaustatoppen-inspirasjon, mann og hund

Noen av oss er liksom født i svart. En periode var det som å se pipa på innsiden når jeg kikket inn i klesskapet.  Jeg måtte dra alle genserne ut  for å finne ut hvilken jeg hadde tenkt å gå med. Ikke om det hadde spilt noen rolle. Tok jeg feil, var den jo svart - uansett.

Når jeg strikker er det litt annerledes. Det å kombinere fargene, og i særdeleshet finne bruk for noe restegarn i kassa, får hodet til å leke seg. Nå har jeg strikket denne gamle Dale-skigenseren tre ganger, og forskjellige ble de. Jeg må jo være plaget med alle de tre millioner andre genseroppskriftene som finnes...

Nesten ferdig kofte

Den første var den grå, og ble straks yndlingsplagg. Rundfellingen er snill med oss jenter, vi slipper svære kanter nede på armen som gjør ytterjakka vond å få på. Bredskuldret er jeg fra før, og verre blir det med isydde ermer. I tillegg er denne modellen god og varm (dobbelt) over skuldrene og litt luftigere resten. Man kan til og med jobbe på kontor i slik genser, og det gjør jeg jo ofte...
En gammel helle fra Gaustatoppen tenkte jeg på da jeg strikket den. Litt stein, litt snø, litt mose.

Den vinrøde ble julegave til Therese, samboeren til sønnen min. Hennes eneste bestilling var "jeg liker burgunder". Takknemlig bestilling, og takk - jeg slapp å strikke flere Skappel-gensere.

Så var det i gang igjen, denne gangen med kofteutgaven. Jordfarger! Vel, er fremdeles ikke sikker på om jeg kommer til å se ut som en karamellpudding med brunoststriper, men myk og god blir den - i ull/alpakka-blanding. Brunosten er jo utryddingstruet, så det får være min protest mot det.

Det blir neppe en fjerde samme på en stund. Nå går jeg løs på damenes VM i alpint-genser fra Bad Gastein i 1958. Lenge leve skigenseren, kvikklunsjen, appelsinen og hytteveggen så kan det være det samme med skia.
Det er jo vår!

 

Historietimer med mann i lusekofte

Helt uten anstrengelse satt vi som eleven foran salige Aristoteles og lot oss forføre -og føre. Av Frank Aarebrot. Av professoren (67) - denne bautaen av sammenlignende politikk og demokratiutvikling, som  småpludret seg gjennom 200 års norsk historie på 200 minutter. Avbrutt av to røykepauser og et par digresjoner. Som selvsagt ikke var digresjoner, men små historier som var med på å flette sammen dette sirlige mønsteret som heter demokratiet Norge, selv 200 år etter Eidsvoll.

 Ingen klagde. Ingen avbrøt. De som ikke hadde fått plass i det Akademiske Kvarter i Bergen, satt - 300 av dem - klemt sammen med storskjerm i huset ved siden av. Resten av oss måtte ty til tv og web. Vi skulle gjerne ha vært i lokalet. Vi skulle gjerne ha vært studenter igjen. Så godt det er å lære ting. Så lett det er å glemme dette med god fortellerkunst.

En god forteller følger ikke den rette linjen. Han analyserer, han beskriver små bilder og episoder. Han lar blikket hvile over forsamlingen og ikke over powerpoint eller notater. Han grøsser, humrer og ler. Men det viktigste av alt er at dette unikumet av en professor kan noe ikke mange andre får til: Han ser det store bildet, og ikke bare sitt eget lille domene. Av det gror det vyer og oversikt - og en fantastisk mulighet for oss som lytter å lære oss hvordan ting henger sammen.
Så NRK, om dere lager lydbok av disse to hundre minuttene skal jeg gladelig kjøpe den og ha den i øret når jeg lufter bikkja.
Dere som ikke har hørt dette flaggskipet av sakte-tv - finn snareste veien til nrk.no/tv før det  forsvinner derfra!

Faksmile fra NRKs nettsider

Jeg strikket meg gjennom begivenhetene som en annen Hans Nielsen Hauge, og fastelavensbolledeigen ble til i Aarebrots røykepause. Det ble en hel arm og en reise på 200 år. Takk for turen!

 

Fred være med den

Hvis du luker bort de to siste bokstavene i fredag, får du fred. Det passer godt.

Noe helt eget er det ved denne dagen, som egentlig er en travel arbeidsdag, der en til syvende og sist stuper ned i en stol og avslutter uka. Med andre ord en vanlig hverdag.  Hva er det da som får skrittene til å bli lettere, blikket til å bli klarere, smilet løsere? Tanken på den lille dyrekjøpte frihetsfølelsen: nå er det hele gjort. Akkurat i dag føles helga lang. Jeg kan sove, lytte, lukte, bevege meg, få lange samtaler, gode måltider, lange bøker, ha masker som venter på å bli strikket. Kjenne smaken av rødvinen akkompagnert av vignetten til Nytt på Nytt, se rundt meg og konstatere at huset er vasket, bikkja matet og luftet. Katten maler ved føttene mine. Kanskje er det dette som er selve lykken, de små tingene som er i orden. På plass. Fred i sinnet. Fredag på kalenderen. Du føler at du har tid. Eier tid.

Fredag, sensommer, hytta, mannen hunden, vinen, gleden....og myggen

Det har vært mange fredager i livet mitt. De som ikke er typiske er liksom ikke ordentlige. Kanskje er jeg ferd med å synke ned i en «huset mitt, hytta mi, sofaen min, puta og dyna og senga mi»-tilværelse som til slutt får deg til å gro fast? Noe så skrekkelig. Men realistisk, ja jøss.

Bloggere opptar meg. Jeg prøver å knekke kodene deres. Hvorfor elsker noen Fotballfrue mens andre stortrives med Livs Lyst? Blir vi glade av dem? Eller misunnelige? Høyest på rankinglistene over antall lesere rager rosabloggerne, de som tegner bilder av seg selv som balanserte, vakre, velproposjonerte, selvforherligende livsnytere. I den andre enden finnes de som blogger om sin utilstrekkelighet, avfotograferer rot og uenighet. Begge beveger seg i ytterlighet av dem som er litt av alt. Det er flest av oss der. Men det ligger drømmer i denne hvitmøblerte, bollebakende yogaverdenen. Vi vil bittelittegrann dit.

De produserer fredag hver dag. Det er det de gjør. Nyvasket, nystrøket fredag. Alle regninger er betalt i de rosa drømmebloggene. Ingen støvdotter, bekymringer eller middagsrester, ingen er utrente eller forspiste. Vi vil ikke se festen deres. Vi vil se en lykkelig hverdag.

Bestemor var ingen rosablogger. Hun kom aldri til å vite hva en blogg er fra 1912 til 1996. Bergit og Knut bodde på en ganske liten gard øverst oppe i Liheia i Bø, der helgene ikke var lengre enn tida mellom dyrestellet søndag morgen til samme kveld. Likevel fant besteforeldrene mine øyeblikk av fred. Hun sydde bittesmå sting på Øst-Telemarkbunader i fleng i kroken sin ved vinduet med bena på en stol. Ved siden av sto radioen. I den andre enden satt bestefar med kikkerten og så utover bygda. Det sammenbrettede radio- og tvprogrammet  for hele uka og brillene i vinduskarmen. Hysj, sa han når det var værvarsel på radioen. Indre Agder og Telemark, Hardangervidda aust, fjelltraktane  i Telemark. Så leste han avisa fra A til Å, og fortalte henne hva han leste. Det var deres fred. Tida til å sette seg ned og tenke at nå er alt gjort for i dag. Brødet gjæret i det store brune fatet på benken, hesjene var hesjet. Rytme. Rutine. Det fremstår som enkelt.

Akkurat det vi leter etter alle sammen. Det ukompliserte. I hvert fall av og til.

Fredag hadde ikke vært fredag uten alle dagene i mellom. Da ville den ha mistet sin særegenhet.  Likevel er det kanskje noe å tenke på dette med ro. Fred. Kan jeg finne noen øyeblikk av den de andre dagene i uka, også? En time med pusling. En halvtime med ingenting?

I hvert fall er en ting sikkert:  Bruk tid på ting som gjør deg ordentlig glad. Lev med at det finnes svin i skogen. Så enkelt, og skikkelig vanskelig. En må jo lure på hvorfor.

 

Kåpe, hatt og sennepsgult doproblem

Kjeledress i sennep, 1972.

For ikke så lenge siden skulle foreldrene mine flytte fra noe stort til noe litt mindre. Med en gang åpenbarte seg problemet: Hva skulle man gjøre med 1349 bøker? Og hvordan skulle man forsikre seg om at ikke feil bøker havner på feil sted? Det er ikke bare, bare å sette seg ned og bla. Ikke bra å gjøre det inne, heller - siden du sannsynligvis får astmaanfall før du kommer til bok 25.

Heldigvis finnes det smarte steder som Gjerpen IFs Antikvariat, som åpnet klubbhuset for den nedsunkne stasjonsvogna  med de mange tusen millioner ord. Ut kom de, fra kasser og bæreposer, Grimberg og Moberg, De Fire Store, de fire litt mindre, og på døra-kjøpte bokverker som Hjemmets konversasjonsleksikon, hundrevis av krim som alle hadde ordet "døden" i tittelen -  og enda mer av dem som til en hver tid har preget norske hjem: Seriene fra bladforlagene og bokklubbene, Hjemmets bokklubb, de Norske Bokklubbene og et ymse samling Det Beste-greier. Og bakom synger skogene og foran synger Dompapen.

Kunne nesten ha gått i dag

To av de som ble reddet og tatt inn i arvingenes hjem var "Jeg vet en vind" fra Erik Bye - og tro det eller ei: "Lettsydde klær" - utgitt av Husmorforlaget i 1972.  "Jeg vet en vind" er visesamlingen til den gamle høvdingen. Der satt lillesøs og jeg og sang av hjertens fryd. Selv om vi de gang - knapt lesekyndige - ikke helt skjønte innholdet i setningen : "... men kan jeg få være en ekte gast, som lander i natt og gjør tampen fast".

"Lettsydde klær" er med slike mønstre, vet dere, som man skal kopiere over på matpapir, klippe til og legge på stoffet, feste med knappenåler og klippe vei. Ut fra det (samt en symaskin) skal det trylles fram de lekreste drakter. Uten at jeg kan sy. Jeg hater å sy.

Vel var mamma håndarbeidslærer(-inne) på den tiden. (Dette var før 1975) Vi fikk ikke så mye hjemmesydd, for det hadde hun (heldigvis) ikke tid til. Men jeg så andre i flokken min led seg gjennom deres mødres hjemmesydde skibukser og spenserkjoler, tunikaer og foldeskjørt. Tror jeg fikk meg en turkis buksedress en gang, men det var nok alt.
Det finnes heldigvis ikke bilder av det.
Dermed ble "Lettsydde klær" liggende i hylla, vernet mot papirinnsamlinger, nabolagets loppemarkeder og andre potensielle farer. Det går jo ikke an å kaste en slik perle.

Bokens eneste fargebilde er av buksedressen i frotte, som du ser på siden her. Se nøye. Aner vi et problem?
Vi lurer rett og slett på hvordan den vakre kvinnen må slite når hun skal på WC? En ting er at dressen er hel, type catsuit. Det andre er at sikksakksnoren i front, må plukkes helt ut for å la seg åpne. Dårlig mage har lite for seg i slik dress.

Retro kaller vi slikt. Moten går i sirkler, og den senepsgule ser da ikke helt gal ut?
 Heldigvis blir moten aldri helt lik. Som den kåpen og hatten her. Skrekk. Jeg hadde sett ut som Romeo Klive på rømmen, hadde jeg hatt sånne klær (og sånn sveis)
50 is the new 60, sier vi nå. Det er ikke så rart, i grunnen. Den gangen var det visst omvendt.

Verdens aller lykkeligste land

Stine og Eirik, Utvika 2013

The 2013 World Happiness Report er her. Den plasserer (selvsagt) Norge på topp sammen med Danmark, Nederland og Sveits. Sverige litt lenger bak, og USA som nr 17. Målingen kom mandag, samme dag som vi stemte oss fram til et annerledes sammensatt storting. Mange sa: Det er på tide med en forandring nå, nå etter alle disse årene. Forandring fryder, selv i land som slipper å styrte en diktator.

Men vi telte og filosoferte over konsekvenser av ulike partisammensetninger, satt utenlandsk presse og så inn på oss. Flere spurte: Krangler de om penger til velferd? Kan de ikke bare kjøpe den? Dere har jo råd, mens resten av Europa svetter.
Da det var sagt, kom meldingen fra Barentshavet om nok et gedigent oljefunn, verdens nordligste. Det suste i statskassa. Pling!

World Happiness Report kan fortelle at de med dårligst uttellingpå lykkestatistikken er land som Tsjad og Egypt. Neppe overraskende. Men hør her: Det er ikke nødvendigvis bare krig og sult som får folk til å henge med leppa. Det er friheten til å ta viktige veivalg i sitt eget liv, mener rapportørene.

Kanskje er det derfor vi ikke alltid føler oss like bra i verdens lykkeligste, rikeste land?  Aldri har vi vært så mye syke og uføre som nå.
Er vi pakket inn i selvtilfredshet så stram at vi glemmer å puste? La oss utfordre. Skjønne at noen til en hver tid, også i dette landet, står på baksiden av glansbildet?
Da DDR ble oppløst, møtte østtyskerne et polert vest de ikke nådde opp i.
"Det var bedre før. Da var vi i alle fall like fattige alle sammen", sa østberlinerne da.
Antakelig har vi det så brillefint at vi kjøper i øst og vest uten å spørre hva meningen er med det.
Kunne jeg blitt gladere av å gjøre noe helt annet?
Hva slags samfunn vi vil ha, er kanskje vår tids aller største spørsmål.
Hva betyr det egentlig å lykkes?

Vi har marsjet ut i skogene i høst for å plukke sopp og bær.  Medlemstallene til Tustforeningen bare øker, pilegimsferdene har spredt seg fra Roma til Gvarv. Vi heier på hverandre på Facebook, baker og leser bøker om vedstabler. Vi savner en eller annen mening med alt dette greiene her. Noe å svette for, som ikke er på Elixia. Kanskje derfor førstesiden på årets Ikea-katalog var en lagerhylle med hjemmelaget syltetøy. Det opprinnelige, det som ikke handler om å ha penger eller ikke.

Slik går nu dagan, sier nordlendingene - og de går. Markante samfunnsstemmer som Erlend Loe og Henning Næss mener at vi hadde trengt en katastrofe for å våkne, eller svare på tomhet med hygge - som å steke vafler og gå på tur. Andre, som matspaltist Andreas Viestad svarer med at det bare er noe tøys -  du må gjøre opprør mot din egen tomhet, og delta i samfunnet.
Kanskje blir man dum av å ikke delta i samfunnsdebatten. Kjempe for noe.

Det er smart å bo i verdens lykkeligste, rikeste land. Men ingen trær vokser til himmels. Ingen takker deg til slutt for at du skalket alle luker ut mot verden og pusset ufortrødent videre på gullkalven din. Den kalven stikker neppe mulen mot kinnet ditt og gir deg et suss, slik kalver pleier å gjøre.

Innerst inne er noen av oss redde for at vi skal glemme hva vi følte for to år siden. Redselen, sjokket, sorgen som ble lettere å bære fordi vi sang samme sanger om å være tolerante, var et lite, truet land sammen - kunne bestemme oss for at alt det vonde i hvert fall skulle møtes med mer demokrati. Samhold.
Redselen er at vi ikke har lært noen ting. I verdens lykkeligste land.

Fornuft (og en hel del) følelser

Vi skal på hytta. For så vidt skal vi alltid dit, men nå er det jo ferie. Uplettede uker med sol på tærne  og fisk i garnet. Kreps i teina. Kanskje. Eller i hvert fall på fiskemottaket.
Fanken, hvor bra det er med ferie. Selv om jeg alltid minner min kjære på den sommeren det regnet tre uker i strekk, vi hadde ullsokker på beina og bilen hadde innsjø under pedalene- fordi steinsprutgutta ikke hadde tettet fontruta godt nok.
Samt, selvsagt - at jeg gjør ham oppmerksom på at dette paradiset er reine helvete på holmen når sydvesten står som en sentrifuge rundt hushjørnene. Likevel er det morgebad, ute-reiseradio og terrassevin jeg tenker på når jeg stuer nedi kjoler, løse skjorter, shortser - og lar sokkene bli igjen i skuffen. Sokker er noe herk. En tjukk genser er bra, den du drar over shortsen på kjølige kvelder. Regndressen er der også, men den får du jo neppe bruk for.

Bra er det at vi begynte med en huskeliste tidlig i uke 28. Tre krepseteiner, Brage golden retriever, to huskatter, (brødre) ved navn Kåre og Marianne. Det blir til sammen seks -  bur. Vi ser ut som en minkfarm i Nissedal på flukt fra aktivistene.
Klær, mat, stor parasoll, utepotteplantene som ikke skal tørke inn som følge av hjemmeblivende ungdoms manglende grønne lanker. Badetøy, badesko, joggesko, lesestoff, dvd'er, pc, vinen vi har samlet til en deilig anledning. Eller to. Eller tre.
Alt, alt skal inn i familiens kasseaktige stasjonsvogn, som en gang ble kjøpt for å få plass til nevnte retriever, nå fire år.
Kanskje klarer vi å gli av gårde en av de neste dagene, baktunge, svette (og trolig lykkelige) - på ferie i Norge. Med blomsterampelen på fanget og toalettveska på dashbordet.
 Jada, vi har sikkert glemt noe.

Følelsen sier at det blir sommer. Noe annet ville være fælt å tenke. Det ville være grusomt å vite at mens jeg tilbrakte mine dager på kontoret, var det selve livet som kom og forsvant på utsiden av vinduet. Den skarve lille sommeren som vi har gjort oss så avhengige av. Vitaminene som skal fylle porene den dagen vinterdekkene skal på igjen.
Vinteren blir ikke bedre med årene. Den blir verre og verre, oftere og oftere, glattere, våtere, eklere.

Kjære Yr. Ikke tull mer. Gi oss mer sommer. Fråtsende, livsbejaende sommer! Jeg lover å komme meg gjennom Jo Nesbøs samlede kakerlakker, gjenferd og snømenn - bare jeg får sitte i fred der ute under solhatten. Helst ikke med solhatt innabords. Den er et tegn på at snørra renner.
Takk.

Villblomstsommeren

Sandsetdalen, Tinn, juni 2013

Aldri har smørblomstene vært større. Eller gulere. Aldri har blåklokkene nikket mer med hodene i vinden, storkenebbene skiftet mer farge. Lilla, blå. Små føtter har løpt bare gjennom jonsokblom og prestekrager, funnet markjordbær i skråningen. Vi satte opp indianertelt midt i herligheten, og lekte Målestråle, Falk og Sølvpilen. Bandt kranser til håret og plukket buketter til bestemor i svette barnehender. Det var alltid fint vær.
Selvsagt var det alltid fint vær.
Kanskje har du ligget på ryggen og mønstret sola med et strå i munnen og lest en bok langt borte fra maset? Det summer av sommer, av fluer, av spillende gresshopper. Sommeren som ikke koster noe, som bare er der. Som sjelevarmer, som duftende vitamin før høsten trekker sceneteppet ned.

Tenk at noe som er så selvfølgelig plutselig er truet?
Villenga er det. Den er ikke lønnsom nok.
Ljåslått og hesjer har forlengst måtte vike for siloer, plastballer, kunstgjødsel og slåmaskiner. Ingen venter vel at bonden skal snu og gå bakover i tid for at romantikken skal leve  videre? Alle som har vært med på slåtten vet hvor drepende kjedelig (og slitsom) den var. Hvert år, hver eneste sommer. Alltid vekket av en bestefar som bannet over slåmaskina. Inn med frokost og ut med  riva. Ingen tenkte på å hoppe i det fæle høyet etterpå. Det eneste som sto i hodene våre var å komme oss til nærmeste bekk for å få svømt av seg høyfrø og jord, for etterpå å storme ned Liheia til Løvlund for å kjøpe is. Så høyballene er dere vel unt, kjære bønder. Slåmaskiner og siloer, også. Skulle bare mangle.
Jeg rykker da ikke tilbake til manuell skrivemaskin jeg, heller.
Kulturlandskapssenteret er bekymret. Den gamle slåtteenga, den som ble slått med ljå og seint på sommeren, er i ferd med å forsvinne. Gresset vinner når kunstgjødsel blir tilsatt for å skaffe bedre for.
Husdyrholdet i Telemark har gått ned, og dermed behovet for høy. Vollene gror igjen med busk og kratt.Uslåtte setervoller mister blomsterprakten om ikke de ikke blir slått sent på sommeren, slik at blomstene lettere kan frø seg.

Næringssituasjonen i en slåtteeng er slik, at hvis ingenting blir tilført, får ikke det dominerende og storvokste artene anledning til å ta plassen fra de små. Artsrikdom i enga gir også artsrikdom til insekter, som sommerfuglene. Slik henger naturen sammen.

Vi har en jobb å gjøre. Redde de engene som reddes kan, slik at barna og barnebarna våre kan kjenne det samme som oss. Fargene, luktene. Barbeinte i sommerenga.

Den dagen jorda ikke gikk under

Fra Vinje tirsdag 18. desember.

Jorda gikk ikke under i dag. De som tok det mest med ro, var Maya-indianerne selv. For dem begynner en ny kalender nå, en som etter sigende har godhet mellom mennesker som et viktig innhold.

Ja, takk. Vi kjøper den.

Noen stoppet bakingen i 11-12-tida for å lytte etter undergangen. Andre spiste sjokolade på jobb, hadde glemt det bort - eller kanskje ruslet ned i kjelleren og allierte seg med nødprovianten, mens livet passerte revy. Norgesglasset på P1 telte ned våre siste minutter mens de spilte Van Halens noe frenetiske "Jump", som fyller 30 år akkurat i dag.

Selv skulle jeg stikke en kjapp tur bort på Rema, for å handle i lunsjen. Hvorfor gjorde jeg det? Det er som å be om undergangen.

Nei takk, vi kjøper søtten meg ikke den , på en måte. Men vi gjør det likevel. Står i kø. Svetter oppover i vinterjakkene  våre. Klør i nakken. Koker i skoene. Lengter hjem til Ole Edvard Antonsens stille trompetklang.

Betalingsterminalene har selvsagt gått i stå. Det er 3 millarderdagen vi snakker om her. Folk trasker rundt, glassaktige i blikket, med trillevognene fulle av mat de aldri kommer til å orke å spise opp. Ikke bare trasker de. De kjører på hverandre med de rullende mordvåpnene, sier ikke unnskyld, viker ikke for motgående trafikk, klasker nevene i norvegiaoster og lammeruller, i strømpegodt og doruller.  Jeg skal ete deg levende, ditt krek, om du små mye som rører skivene med gravlaks jeg skulle ha!

Slik går dagen. Og bakom synger Christer Sjögren.

Jeg tror Märtha skulle ha vært der og satt englevinger på oss alle der på Rema 1000, Falkum, en halvtime før  jorda skulle gå under 21.12.12. Da hadde vi i hvert fall fått noe å smile av til hverandre.

Da jeg kommer til kassa, står en av de som har meldeplikt hos politiet kl 12 foran meg. Han får ikke betalt med reserveløsningen en gang. Han får verken handlet eller rekker meldeplikten sin. Samtidig avgjør Høyesterett at Mahdi og Verona, to av Norges over 400 asylbarn, ikke får bli i Norge.  Om følelsen av undergang  ikke kom for oss alle, kom den for noen denne fredags formidddagen. Og her laller vi i kassakøene, slitne, mens det egentlige slitet er helt andre steder.

Måtte julefreden komme, tross alt.

Det har vært et år for forandringer. Med mangt et mageknip underveis.

Slik år er.

Vi føler oss så heldige! Og vet, så gamle er vi, – at lykke kun er små øyeblikk av gangen. I sekundene  da du ser den blå timen utfolde seg  over snøfonnene. Lys. Mennesker du setter pris på. Nye mennesker du får lov til å møte.  De gode samtalene. Måltidene.

I årets julekort har jeg skrevet:

"Måtte julen deres bli god, måtte det nye året bringe fred og helse til dem som ikke opplever det – glede og arbeidslyst for oss alle sammen. Så kan kanskje felles nyttårsforsett være: Se mer til hverandre."

Se hverandre.  Det hadde vært fint.

God jul fra Anne

Ved vintersolverv

Vinteren krabber under huden og gjør det vondt å gå. Kjøre bil. Komme seg dit en vil. Men så er den der, og er ikke så ille likevel. 17 kuldegrader på en uoppvarmet hytte en fredagskveld? Pyttsann. Vi lærer å leve vinteren nok den gang. Når sola snur om en uke, snur den til det lyse. Hvor godt er ikke det? Vi spikker flis, setter alle ovner til og tenker nesten ikke på varmekabler og Ring Hytta Varm i det hele tatt. Bøtta med vann vi forlot sist er gått over til isklump, og har kulerund bunn.

Vinteren kaster ikke bare skygger. Den leverer månelys, panoramaer av ild på himmelen, av pastell, kaskader av snøfnugg som glitrer, skare som knaser blått, skispor. I dalen er det kanskje grått, men se opp på nuten! Der bryner sola seg på Sandsetnåse, som om det er påske.

 

I elveråkene bobler det her og der, mellom magre bjørkelegger er det harespor. Tre dompaper kvitrer mellom granene på Knutstaul, som om de var bestilt fra et julekortfirma. Du og jeg og dompapen.

Brage borer hodet ned i nysnøen, ruller rundt som i det reneste spa. Stormer av gårde over en snølagt setervoll. For tykkpelsede hunder er vinteren den egentlige sommeren.

 

Vi er veldig ute når vi er ute. Hver rose på kinnet er en hedersbevisning. Tjukke votter og lua på nesa. Belønningen er å tørke frosne støvelbein foran peisen etterpå. Finne ro og bake serinakaker her i stedet for hjemme. Hente inn en liten granbusk å pynte. Lys på bordet. Ingenting er mer fredfylt enn førjul uten stress. Finne glede i å bruke tid, la disse lange, mørke kveldene få et innhold. Det hyggelige innholdet kan være hva som helst. Bake. Vaske. Snakke. Lese. Gå tur. En god film.

Mulig kan vi romantikere være vonde å leve med. Vi drømmer og mimrer, røres av de underligste ting. En gjenglemt ting i skapet fra barndommen, en julepynt som minner deg om noe, en hund med snuten full av snø. Kanskje finner hun ikke de største opplevelsene blant feiringer og merkedager, men i hverdagen?  Hverdagsromantikeren er en heldig fant, siden det er i overkant flest av dem. Når selveste jula kommer, er hun egentlig ferdig med å ha det kjempefint. Nå har hun det bare fint, og kan ta ned juletreet 3. juledag.

Magien er i forventningene, den. Freden bor i ryggraden, og utløses med trasking langs snølagt grusvei mens du småsnakker med bikkja. Gjerne om de viktige ting i livet, siden du alltid får rett. Hunder er enige dyr. Det er derfor de er så fine.

De gamle kakeoppskriftene ligger på kjøkkenbenken. Skaphyllene har fått årets vask. I bakgrunnen synger Frank Sinatra. Livet synger bittelitt med. I hvert fall akkurat nå. Nå, før jul.

Det er for så vidt nok, det.

 

Takke så pent for maten

Går det an å glemme den første gangen du presterte ditt første helt hjemmelagede måltid? Det som oppsto fordi du kanskje hadde dårlig råd, svart samvittighet for at du aldri laget noe selv, eller fordi du hadde fått Ingrid Espelis Hovigs rutete kokebok til jul? Den første skåla med hjemmerørte jordbær, omeletten som faktisk ble høy? Løken og potetene som reddet deg når studielånet rant tomt. Premieren på brun saus, eller den aller første gang du stekte juleribbe – og fikk til Svoren? Svoren, dette svennestykket på møblert hjem. På ribba, som er det billigste stykke mat du kan kjøpe. Ah, stolthet!

Selvlagd er nesten alltid vellagd. Det synes pus, også.

Vi strevde i husstelltimene i ubrukelige forklær vi hadde sydd selv. Fru Onstad med hvitt skaut formanet oss til husmoderlig orden, til tross for at gutta bakte viskelær inn i bollene og dama tvang oss til å gå ut å plukke brennesle til neslesuppe. Den hvite sausen fikk gule klumper, den, men hvit saus var det likevel. Så fant vi ut da i våre fattige etableringsår at den hjemmelagede maten var billigere enn den ferdiglagede, og etter hvert ble den god – til tross for at hendelige uhell faktisk hendte.
Ikke bare drikker vi mye. Vi spiser mye, også – og veldig mye av dette høyst menneskelige, daglige inntak er feil.
Så rart. Jo mer penger vi har, jo dårligere spiser vi – så ille at selveste Eyvind Hellstrøm dukker ned i folkedypet og drar suppeposene og fjordlendingene ut av skapdypene. Selv vi matfriker blir litt sure.

Litt grandiosa og pulverisert tacotid må en da kunne unne seg der på dørstokken mellom arbeid og organisert fritid, da maten skal inntas stående, gående, løpende. Ja, hvorfor ellers sitter folk og vagler på barkrakker i fancykjøkkenene sine. Det er for at det skal være mer effektivt å forlate det fort. Med müsliyoghurt i munnviken. For vi skal jo rekke selve livet der ute, selv om vi vet at hjemmelagd ikke nødvendigvis er treiglagd.
Ingen dannet mann er mer taper enn han som står bak kona når Hellstrøm rydder hjemme og aldri har tatt i en kokkekniv. En japansk en. En som kan hakke, kutte og dele de fire store (grønnsakene) for at kraften skal bli god. Uten kraft og årgangsdrikke, duger kokken selvsagt ikke.

Midt oppe i dette skjer en underlig segregering. De som gladelig spiser av de 50 millioner frossenpizzaene som blir laget i Norge pr år, og de som ikke spiser frossenpizza (annet enn når ingen andre ser det) Sistnevnte dyrker selv, graver og røker, stapper og leter etter eksklusiviteter – mens de hyler mot fullmånen og dømmer norske bønder til evig fortapelse fordi de må betale mer for franske oster. Selv om de elsker å oppsøke Mathallen i Oslo, eplefest i Sauherad eller Mersmak i Skien, der alle de forhatte bøndene har sine bord med kortreist mat.

Kortreist fra Gvarv

Den norske maten som vi elsker og sjelden hater. Den skal liksom ikke koste noe. Men ellers skal den være både eksklusiv og deilig, økologisk velsmakende. I mellomtiden er det stadig færre små kortreiste sauer som beiter fjellangs. Det er ikke gaupa som truer dem mest.
Det er vi folk som ikke skjønner bæ’et.
Uansett hvor lite, mye, elsklusivt eller feil vi spiser – mat er et tema  som aldri stopper. Noen liker bønnespira og andre liker kua, den tredje lever greit på saus fra Toro. Så har vi godt av å vite hva vi stapper i kjeften, og skal helst lese innholdsdeklarasjonen først. Det er mye dritt der ute.

Kanskje vi skal være like opptatt av hva vi kler innsiden med, som utsiden. Nytt skjørt til jul kan like gjerne bli nytt kjøtt til jul.  Det trenger ikke være gåselever.  Bare noe som du vet hva er satt sammen av. Enkelt og greit. Osten kan du jo raspe selv.

Da er den til og med ost.

PS: Greit nok at det er noen palmeblader i bibelhistorien. Men palmeolje i ferdigkjøpt pepperkakedeig kan vi klare oss uten til jul. Takk som byr. Vi rører det sammen selv.