Lyden av fred

En krokrygget mann i en kubbestol ved kjøkkenbordet. Foran på bordet ligger Nationen. Fra kobberskåla ved siden av henter grove never fram Tiedemands gul nr 2, en eske fyrstikker og en slitt pipe. Han stapper og tenner opp. I bakgrunnen summer en radio med Folkemusikkhalvtimen. Kaffen er snart ferdigtrekt. Det er fred. Søndagsfred. Gofa, da jeg var 10.

Kanskje burde det vært en ny serie på TV2. Jakten på freden. Ikke nødvendigvis fravær av lyd, men nærvær av balanse. Verden er full av sjarlataner og velmenende engler som påstår å kunne gi deg den. Sjelefreden. Mindfulness, yoga, sjokoladespa, selvhjelpsbøker og meditasjon skal hjelpe deg fram til punktet da du kjenner fortroligheten med ditt indre. Men er det nok?

Søndag er ikke fred lenger, slik den var for gofa. Den er ukas stupebrett før du mageplasker i plikter og krav. Men som vi allerede vet: Den gode følelsen av fredag hadde ikke vært der uten maset først. For gofa var søndag vår fredag, fordi han jobbet alle de andre dagene.

Det er noe med den kalde tømmerhytta på fjellet. Vi drar dit selv om vi fryser spent i hjel. Mørkt som en sekk en fredag kveld. Du tråkker vei med sekker  og poser gjennom snøskavlene, prøver å fyre i ovnen mens neglespretten hamrer, mønstrer gradestokken i stua som fremdeles er fire plussgrader. Du ser Skavlan med vottene på. Det ryker inn. Bikkja drar snø inn i stua, du har glemt noe hjemme. Selvsagt.
Plutselig siger varmen på, du kan ta av anorakken og begynne med maten, trekke opp vinen og se peisilden brenne livlig. Det lukter bjørkeved og snart ferdig middag. Nettopp da kan du synke ned i tilfredsheten og tenke. Fred. Dette er fred. Nå kan jeg legge uka litt vekk og bare være her. Og alt det gode er foran, som den skjøre sterke våren som bringer sommeren, advent som bringer jul. Kanskje derfor det føles best av alt.
Vi skal ikke kjøpe installasjonen "Ring hytta varm". Det ble jo tjue grader til slutt.
Det du sliter for er nok det som smaker best når det kommer.

Tilfreds sier vi. Tilfreds med at livet er akkurat passe enkelt og oversiktlig. Om enn for en stakket stund. For meg -og for gamle gofa en gang for lenge siden.

Labber i snø

Brage synes pus er skummel.

Snart er det oktober

Den store lønna der ute har fått sine to første greiner i rødt og gult. Bilene pløyer vannpytter, speiler lykter i dammene. Foten som inntil i går var nakne i skoen, har fått sin første klemmende sokk. Den etterlengtede indian summer i september er over. Pure, friske netter har fått et stikk av kaldt, vått av høsttåke. Tåkehøst.

Tid for teppet, for panelovnen, for peisilden. Det er slik det skal være når det årstiden skifter. Lette sommerklær må vike plassen for ull og vanter. Ta tranen din, stram skjerfet og bli med – for det er ikke sikkert at det blir så ille, vet du.

I Siljan strammer hjorten Morten seg. Slipper ut et grynt. Geviret er fjernet for at han ikke skal skade seg selv eller andre når brunsttiden setter inn. Det er nå jobben begynner.

Vår brunsttid er kanskje ikke akkurat nå. Vi kan ikke snøfte og yppe oss på nabokontorene før vi entrer PC’n på morgenkvisten, selv om vi sikkert hadde hatt lyst. Det hadde i grunn vært deilig, enda bedre enn å strekke hendene mot taket og kjenner at blodsirkulasjonen virket i dag, også.

Det er om våren vi løper ut. Om høsten skal vi helst holde oss i ro og jobbe intenst fram til sola snur før jul en gang. Finne fokus som det heter. Et ord som egentlig ikke betyr noe som helst.

Snart skal vi gå gatelangs og kjenne tynn væris sprekke under sålene. De første snøfillene skal lande på nesen og gi varsel om at vinteren er i anmarsj. Mørkt er det når du står opp, svart er det når du går om ettermiddagen.
I Gulsetskauen holder Bass på med veden. Som han alltid gjør.

I hagen er det mørkt og stille. Vekk er hagemøblene og glassene du skålte med i sommerkveldene. Gule løv har erstattet prestekragene i bedet. Nok et år går. Og det går fort. Inne lyser det. Ute går en hund forbi.

Likevel er det disse gatelysfargede rusleturene en husker. En gang hadde du en liten tass i lanken til butikken for å kjøpe rosinene vi hadde glemt til bollene.

En annen gang surret du skjerfet tettere rundt halsen og lente deg inntil kjæresten din for første gang. Eller fant varmen og vennene på en kafé når regnet pisket mot kinnet.

Høsten har en ro som ingen andre tider har. Vi trenger den nok. En inngang til en underlig form for menneskets og naturens dvale. Vi pipler ut igjen til våren.

En velvoksen røy ruslet på grusveien foran bilen min. Den brydde seg ikke om en dame i Toyota, men vraltet videre som en velfødd skogens dronning, full av bær og høstens grøde, foreløpig i fred for brusende tiurkavalerer. Ble borte fra synsfeltet mitt, ut i det som for meg er ukjent.

Men ikke for henne.

Døra sklir igjen bak meg. Jeg trasker opp en kjent gate mot alt jeg ikke vet så mye om ennå.

Gjør vi ikke alle det?

Takk for meg i Varden.

Gleden har vært aller mest min.

Dialektmobbingslandet

Lite omgir vi oss mer med enn språk. Vi babler babyversjonen ved inngangen til livet og en variant av den samme ved utgangen. I mellomtiden uttrykkes det i alle varianter. Geografiske forskjeller, sosiale ulikheter, alder. Sånn midtveis i denne språklige livssyklus kan jeg for eksempel verken skrive eller si «koz og klemz» til min 17-årige datter (det er forresten ut, siden vi eldre vet om det, til og med bruker det). Jeg blir hånet om jeg blir «bøsta i» å ha lasta ned Jay-Zs versjon av «Heart of the city» som renner over av «explicit material», grove uttrykk som rappen er full av, men som likevel har musikalsk driv som får en femtiåring til å grøsse.

Sånn går nu dagan, som nordlendingen sier – og språk er fantastisk. Uten hadde vi ikke vært noen ting. Vi hadde ikke hatt noe å ergre eller more oss over. Vi hadde ikke hatt Facebook-dama Ninette Karlsen i Torsdag Kveld fra Nydalen, som renner over av flosklene vi omgir oss med i det sosiale medielandskapet. Opp i sofaen med no’ rødt i glasset, her kommer Ninette Karlsen. Fra Trøndelag, sjøl’sagt. Dobbelt smiiilefjæs!

Mens de rødgrønne er i ferd med å bestemme seg for bare en karakter i norsk – det vil si at sidemålet blir en parentes i morsmålsopplæringen, slås det alarm på et område som man nesten skulle tro hadde vært dødt i femti år: Barn blir preget av dialektmobbing.
Utgangspunktet er tegnefilmkanalene på TV, med norsk dubbing. De dumme blir trøndere. De snille er fra Toten, heltene fra Østlandet, de rå fra nord. På den måten blir det pinlig å være trønderbarn, mener forskerne. Hvilke idealer skal de ha, da? Mobber østnorskbrukere grenlandsdialekten når de hermer etter den? Eller er det ufarlig og godmodig?

Vi visste at det var vanskelig å være bonde i byen før i tida. Mange la om dialekten sin i frykt for ikke å få jobb. Fintfolket i åsen leide hushjelp fra Sørlandet for at barna skulle få en kledelig skarre-r i riksmålet sitt. Nordlendinger fikk ikke jobb sørpå i det hele tatt, før den store bølgen av industriarbeidere kom på femtitallet, og gjorde det umulig å unngå. Hvem var det som satte disse stengslene? Hvem løste dem opp? I hvert fall er det helt greit nå å ha en finansminister fra Toten som høres ut som Snekker Andersen og Julenissen når han legger fram statsbudsjettet. Ikke rart det møter få protester, budsjettet.

Om få år er 90 prosent av verdens språk døde. Vi kommer til å snakke/skrive engelsk og bokmål fordi det kommer vi lengst med. Kanskje må det bli slik, så liten verden er blitt. Hva som blir viktig for oss språklige minoriteter i framtiden, er å slippe språket litt mer fri, ikke binde det opp med alt som ikke er lov og ikke er bra. Muntlig språk utvikler seg, utvikler oss og vi kan ikke stoppe det. Vi kan bare være flinke forbilder og gode motivatorer for at det skal høres bra ut.

Dialektene våre er små perler i språklandskapet. De tåler å bli herjet med, slik de alltid har gjort. Den dagen vi ikke tåler det, har vi tatt livet av de små identitetsknaggene vi har, og som vi kan kan være uendelig stolte av.

En blå, gammel sykkel

Han kom langs fortauet på den gamle sykkelen, en Svithun med skranglete skjerm og en veske hengende på bagasjebrettet. Brillene hadde svart innfatning og av den typen vi kaller flaskebånner. Han smilte bredt. Alltid smilte han bredt. Vi nikket tilbake, han syklet videre – og alt vi visste var at han het Per. Og at han jobbet på Hydro, for det gjorde jo alle den gangen. Om han hadde noen ordentlige venner, visste vi ikke. Da det var vinter, tok han bussen. Av og til hørte vi at han snakket med bussjåføren fra første sete. Hans sete. Der satt han som kong Olav på Holmenkollbanen, snakket om været, smilte og vinket til alle som kreket seg opp busstrinnene, eller snek seg ut foran, selv om det var påbudt å gå ut bak.

En gang var byen full av originaler, som vi yndet å kalle dem. Hvor er de blitt av? Det er liksom ikke slik at originalslekten er dødd ut, som telemarkskua er i ferd med å gjøre. Vi snakker om mennesker som kanskje ikke har samme håndbagasjen som oss andre, som Inger Hagerup så vakkert skrev. Eller som var tilbakeholdne av natur, valgte å følge sine egne ideer, på tross av hva andre måtte tenke og tro. Noen slapp unna byoriginalstempelet ved å bli oppfattet som eksentrisk kunstner eller distre professor. Særlig ærefullt var det ikke å være original, men det hørte til byen å ha dem. Og noen ganger lot vi dem få være med. I de små byene fikk de jobber på vanlige arbeidsplasser, som hjelpemann på lastebilen, som ryddegutter, vaskedamer, bud og vaktmesterassistenter. Dermed ble de synlige og nesten akseptert. Det var helt naturlig at alle ikke var like strømlinjeformede. Men hva gjorde Per, hva gjorde Kloden, Fru Havanna og Karl med leppa når lyset ble slukket og alle gikk hjem? Var de med? Fikk de skolegang, venner, akseptabel lønn? Nei, det tenkte vi ikke på da. Det eneste vi ga dem var et klengenavn.

Mange av dem som hadde barn som i dag kommer under HVPU, holdt barna sine vekk fra de store sentralinstitusjonene, som Dagsrudheimen. Mente det var bedre tross alt å være med sine egne og ikke få noe skoletilbud, enn å bli skjult på et hjem. Om to år er HVPU-reformen 20 år. De psykisk utviklingshemmede er hjemme eller i egne boliger med skolegang og arbeid i vernet bedrift. Men er de blitt en naturlig del av samfunnet? Det er det delte meninger om.

Det vi vet er at vi ikke ønsker oss tilbake til, er tankegangen om å gjemme dem som ikke passer inn i bildet av det perfekte samfunnet. Heller ikke å la dem gå for lut og kaldt vann i et miljø som innbiller seg at de er innenfor – og i varmen. Kommunens helseavdeling kan ikke være bestevenn. Den oppgaven kan ikke kjøpes. Ansvaret har du og jeg. Som gode naboer.

Foreldrene mine har kjøpt leilighet. Et dødsbo. Det var da jeg husket Per på den gamle sykkelen. Gliset. Brillene. En del av barndommen min, han også. Her hadde han bodd i hele sitt liv. Alene. Herfra hadde han syklet til butikken, hilst på naboene sine. Tatt bussen. Hva tenkte han når han var alene? Hvorfor tok vi oss ikke tid til å prate med ham? Hadde han det bra helt til slutt?

De tomme flyttekassene skal bæres ut i garasjen. Det er tomt der, mørkt, bare noen hyller og en benk vitner om at her har det en gang blitt snekret og skrudd. Men innerst i kroken blinker det i noe.
En sykkel. En støvete gammel Svithun med en slitt veske hengende på bagasjebrettet.
Parkert for godt.
En sykkel med skranglete skjerm. Men like fullt en sykkel.
Takk, Per, for at du minte oss på akkurat det.

Sentrum ble periferi

For hvert år blir sentrum mer periferi mot mastodonter av kjøpesentra, groende opp som paddehatter. Dit bare biler kan kjøre. Utvider ett, så utvider ett til. Snart er de så store at de svulmer seg helt fram til hageporten din hjemme.

Vi elsker å hate disse upersonlige betongklossene, ofte grodd ut av gammel industri, som ødelegger for bymiljø og friskluft.

Til kjøpesenteret vi drar, som en slags underlig øvelse i askese og selvpine. Vi tråkker gangene i daglige 17. mai-tog, legger igjen i snitt en 500-lapp per person hver eneste gang. For det er så deilig, så deilig å kunne kjøre helt fram, parkere gratis, slippe regn og vind og finne alle nitten klesbutikkene du har lyst til å titte inn i på samme sted.
Så møter du folk der, må vite. Rare, fine, kjente og ukjente. Folk fra bygdene på lørdagshandel. Andre tenåringer som du kan henge med og gjøre ingenting sammen med.

Være gammel og slippe å være redd for å skli på isen og falle.

Det er bysentrum det, folkens. Byen har sklidd ut og fått tak over hodet. Vi må innse det, og det er politisk villet. Ellers hadde det ikke vært noen kjøpesentra. Det nytter ikke å stoppe det, heller ikke sette bein på det. Å forlange parkeringsavgift slik planen er nå, hva godt er det? Skal man forsøke å drepe den som faktisk har vunnet kampen om kundene? La heller alle gamle bysentra ha gratis parkering i området rundt kjernen. Så får det koste skattekroner.

I stedet bør man titte inn i sentrumet sitt og tenke: Hva skulle fått meg til å ville hit? Er det store matbutikker, sportskjeder, bilforretninger, byggevare? Neppe. I hvilken som helst storby i Europa skjer det samme: Sentrum er stedet for kinoen, restaurantene, kaffebarene, kafeen, pubene, Asiamat-butikkene og delikatessene, spesialbutikkene, arbeidsplassene. Folk bor mer i sentrum enn vi gjør her. Der det er vakkert, tradisjonsrikt. Der finner du varene du slipper å bære tungt for å få hjem.

Alle som en har gigantiske kjøpesentra på utsiden av sentrum. Akkurat som oss. Men de har antakeligvis funnet den rette balansen. Og: har nok befolkning og turisme til å fylle begge.

Hvis Skien Aktiemølle blir boliger, kommer Skien til å ha et enormt sentrum. Fra Lie i nord til Herkules i sør, via Klosterøya. Vi er ikke stor nok befolkning til å få dette enorme arealet til å leve. Hvem orker å legge ut på søndagsrusletur i en folketom gågate? Se inn i tomme butikkvinduer?

Da går vi heller en tur i skogen og snakker med trærne.

I en tid da Skien og Porsgrunn smelter stadig mer sammen, er en ting klart: Fyll sentrum med folk som skal bo. Med folk som skal spise, underholdes, ha fritidsaktiviteter. Storhandelen og butikkjedene er bare å glemme. Det er et annet sted.

Klar for litt porno?

Ingen bøker selger fortere enn trilogien «50 Shades of Grey». Ikke engang Da Vinci-koden. 20 millioner eksemplarer i USA og 12 millioner i Storbritannia. Førsteboken, «Fifty Shades Fanget», har toppet den britiske bestselgerlisten i 15 uker. Denne uka lander den i norsk utgave. Vær beredt, norske menn.

Det verste er at nå begynner herreekviperingene å bli utsolgt for grå slips.

Og hva så? Dette er ikke vanlig krim. I utgangspunktet heller ikke vanlig kjærlighet. Modne og umodne kvinner over den ganske verden sitter nå fordypet i trilogien, som rett og slett har islett av porno, av sadomasochisme, for den saks skyld. Domenet som til en hver tid har tilhørt mannen i det synlige landskapet – er nå blitt damefryd. Hva gjør man med slikt? Helst ikke som den britiske, sjalu kjæresten som tømte en flaske HP-saus i hodet på dama fordi hun ikke klarte å rive seg løs fra den bedårende, uskyldsrene Anastasia Steele og hennes forfører Christian Grey. Han dominant og hun underdanig.

Undertegnede fikk lese i fred på engelsk i sommer, men nå er min liste over dem som skal låne dem lang. Du blir smittet, skriver anmelderne. Det kan hende. Men av hva? Fordi det er flaut? Fordi det er spennende? Nytt? Romantisk? Tar 30 millioner kvinner feil?

Litteraturstudenten Anastasia Steele skal intervjue den unge forretningsmannen Christian Grey og de faller pladask. Men Grey har historikk, preferanser og kontrakter Ana ikke er forberedt på.
Hun bindes snart fast til sengen med et grått slips. Derfor nevnte slipseffekt.
Vi lesere trekkes inn i en verden som til nå har vært forbeholdt de stuerene pornoklassikerne, som «Historien om O», «Fanny Hill» og «Lolita».
Bøkene heter av uviss grunn «Fifty Shades» også på norsk, (femti avskygninger) Som i mange andre bøker skrevet om kvinner og for kvinner, ender man opp i en slags runddans for å frelse og normalisere. Ingenting er i orden før alt er vanlig, fint, rikt og pent – og det blir vi litt lei av.
Det verste er nok sporene av action. Ingen venter seg verken biljakter eller helikopterstyrt i kjærlighetsromaner. Vi tviler ikke på at den engelske (kvinnelige) forfatteren E. L. James har ønsket seg amerikansk film.

Derfor får man fort et «Hva så?» når bøkene er slukt. Den blir et følelseslivets da Vinci-koden, for å holde seg til bokverdenen. Alt løses så perfekt – og ender vel egentlig mest opp som halvdum underholdning.

«Fifty Shades of Grey» har flyttet en eneste grense noen ørsmå millimetere. Den handler om kvinnelig begjær er like ok, beskrivelig og snakkbart som mannlig, og at all denne sanseligheten trygt kan stå i bokhylla – uten at det blir flaut.
Eller: De blir ikke stående i hylla, for der har noen allerede lånt dem.

Det gikk alltid et tog

En ferje i solnedgangen ved en nedlagt jernbanestrekning ved Mæl. Ikke så lenge etterpå Norda-gutu stasjon. En militærgrønn-aktig langvegg vendt mot veien.

Ikke et menneske å se. Når var jeg sist på andre side av den veggen?
En gang var denne tiden på dagen den travleste der oppe. Unge og gamle, kofferter, hunder, stasjonsmester med flagg og konduktører med fløyte. «Sørlandsbanen fra Kristiansand til Oslo. Ankommer i spor 3. Lokaltog til Lunde og Bø, spor 4. Ta plass, lukk dørene!»

Med ett blir denne reisen i en bil langs Valebøveien så uendelig stille.

Da jeg var bitte liten tok vi toget fra Ingolfsland stasjon på Rjukan ned til «Storegut» på Tinnsjøen. Gulvet på stasjonen var sjakkrutet og vi kjøpte billetter i papp i luka som det sto «Tal her» på, med ankomststed Bø i Telemark.
Klipp, klipp.

Gule tiere i papir skiftet eier i hjulet med sveiv under luka.
På ferja ble vi stuet sammen med ammoniakk og kunstgjødsel fra Norsk Hydro på Rjukan og fraktet fem kvarter over til Tinnoset. Men i salong på øverste dekk, må vite.
Inn på Tinnoset stasjon for ny dose slikkeri, hentet ut av konfektskap på disken med «Freia Chokolade» på.

På toget var setene myke, og vi kranglet om å sitte ved vinduet. På veggen hang tjukke karafler med lunket vann, med små pappbegre vi kunne lage tullehatter og dumboører av. Utenfor seilte jorder, vann, skog og veier forbi.
Tøff, tøff, risting og bremser som hvinte. Lukten av jernbanesviller, lyden av sprakende høyttalere. «Hjuksebø! Avstigning høyre side!»
Følelsen av liv. Av reise. Av bevegelse.

Norges Statsbaner (NSB) ble født i 1854. Hundre år etter var det fremdeles vekst. Dette spindelvevet av kommunikasjon nådde til slutthelt til Bodø – og helt til verdens ende den andre veien.
Her i Telemark kunne du kjøre tog fra Kragerø, fra Brevik, fra Rjukan. Skien hadde to stasjoner, Skien Gods midt i sentrum og Skien Nylende som er der ennå. Stoppet gjorde det på alle ramper. Miljøvennlig var det da, miljøvennlig er det ennå. Det var rundt stasjonen alt livet var.
Hva skjedde?

Det er ingen luke på stasjonene mer. Nesten ingen folk. Buss for tog. Bil for tog. Lastebilene og motorveiene har tatt godset. UNESCO kan gjøre biten fra Rjukan til Notodden til verdensarv, det er i alle fall håpet.
Hva framtiden for Telemarks tog blir, aner ingen helt – bare at det neppe kan bli like godt som før. Ingen kan si at tog er gammeldags. Jernårene gjennom Telemark som noen en gang har bygd. Sville for sville. Med slegge og muskelkraft.

Kanskje vil ettertiden vil slå fast at det er dette er det dummeste vår generasjon har gjort.
For dette toget har faktisk gått.

Nummer 24 har takket av



Foto: Fredrik Pedersen



Det var romjul. Vi skulle intervjue Gunnar Sønsteby før 85-årsdagen. Snøføyka sto vannrett rundt veggene på Skinnarbu. I resepsjonen fikk vi vite at Sønsteby var på skitur. Han kom inn rett etter. Hadde rød anorakk og snøfiller på lua, ikke med hvit kamuflasje og stengun. Frøs litt på fingrene, sa han – og koketterte med at slikt skjer når man blir gammel.
Gammel?
Snart var han i dressen foran peisen sammen med sin kjære Anne Kari, og en boks med julekaker, snakkende like fort og effektivt, selvsikkert som en 50 åring på høyden av sin karriere.

Han var hjemme på Rjukan, blant sine elskede fjell, der han i ungdommen løp opp Ryes vei, under taubanen, for å komme fort til fjells, eller opp til Gausdalen på den andre siden for å «titte på jentene i Tuddal». Han, Claus Helberg, bestevennen Halvor Rivrud. Spreke rjukangutter som ble attraktive motstandsfolk.

Han tapte artiumskarakterene sine til livet på fjellet. Dermed røk befalsskolen, og han ble erklært uskikket til militærtjeneste i 1940.
Så ironisk, men likevel så forklarlig. Gunnar Sønsteby, kalt Kjakan etter dekknavnet «Kjakubråten», og «nr. 24» var en blanding av grå, liten mus, uredd og lynende intelligent agent. Han stakk og skiftet identitet 25 ganger, og ble aldri tatt. Så klarte han heller aldri å innordne seg militær disiplin.
200.000 kroner var prisen tyskerne satte på hodet hans. Det sier det meste.
200.000 kroner for 70 år siden. Ikke til å tro. Det er 5 millioner kroner i dag.

Det sto en gutt og holdt i en sykkel på Karl Johan 9 april 1940. Han ble med på Norges kanskje aller mest kjente fotografi. Foran ham marsjerte de nyankomne tyskerne. Han bestemte seg for å gjøre noe.
Kjakan begynte med sin innsats for frigjøringen av Norge da han jobbet på Rjukan salpeterfabrikker. Han måtte flykte til Sverige i 1941. Tilbake gikk han til fots sammen med Claus Helberg – for å læres opp i England.

Vi har strømmet til kinoene for å se Max Manus-filmen, der Kjakan spiller en vesentlig rolle i oppbyggingen og driften av motstandsgruppa Oslogjengen.
De hjalp flyktninger over grensa, stjal og smuglet norske seddelplater for at eksilregjeringen i London kunne skaffe seg penger, sprengte Arbeidstjeneste-kontoret i Oslo for å hindre norske ungdommer i å verve seg til krigstjeneste. Han sprengte trikkestallen til Oslo Sporveier som også huset tyske fly og flydeler, sprengte Kongsberg våpenfabrikk, stjal rasjoneringskortene tyskerne truet med å inndrive og aksjonerte mot tyskernes forsøk på å destruere papirer i justisdepartementet da krigen nærmet seg slutten.
Var han redd?

Nei, han hadde våpen i senga og sprengstoff ved sengestolpen.
«Jeg hadde det ikke verst, jeg. Jeg kunne puste ut i Sverige og England iblant. Tenk på Einar Skinnarland. Han var i hjemmemiljøet hele tiden. Alltid på vakt, aldri utenfor fare», svarte Gunnar Sønsteby.
Han hadde flaks, også. Iskaldt spurte de en tysk patruljevogn om å hjelpe dem opp da de hadde kjørt i grøfta. Jada, det var greit. Det tyskerne ikke visste, var at under setet lå alle seddelplatene til Norges Bank.
Gunnar «Kjakan» Sønsteby har en merittliste få andre nordmenn kan skilte med. Han er Norges høyest dekorerte borger, blant annet med krigskorset med sverd tre ganger.
– Hva tenkte du da det var over? Spurte jeg der foran peisen den romjulen i 2002
– Jeg var lettet. Det var som en svær ryggsekk var blitt løftet av skuldrene mine.
Han var bare 22 da krigen begynte.

Kjakan var med da Vidkun Quisling ble kjørt til fengsel på Akershus. Han var den som ble satt til å følge kronprins Olav gjennom Oslo den 11. mai. Hadde det blitt kastet en granat mot dem da, hadde Sønsteby lovet å kaste seg over den.
Når du blir 95 år, er fem år lite av et liv. Selv om det var krig. Gunnar Sønsteby snakket alltid varmt om oppveksten på Rjukan. Faren var skiftarbeider på Hydro, moren startet syforretning slik at sønnen skulle få råd til å gå på Treiders handelsskole i Oslo. Arbeiderne på Rjukan levde som grever i forhold til andre»
«Tenk vi var de første i landet som fikk vannklosett», smilte Gunnar Sønsteby.

5 desember 2002. Vi er invitert på førpremière på TV-serien om Vidkun Quisling på Filmens hus i Oslo. Gunnar Sønsteby hilser ivrig på oss, spent på hvordan serien basert på Oddvar Høydals biografi kommer til å bli. Plutselig napper han meg i armen.
«Se her, kom hit», sier han og tar oss bort til en eldre mann i lokalet. Finn Thrana, mannen som var Vidkun Quislings regjeringssekretær.
Gunnar Sønsteby tar ham i hånden, lar fotografen ta bilde og sier til oss at en må tilgi og gå videre.
Slik var Gunnar Sønsteby. Til tross for at familie og yrkeskarriere opptok tid, skjønte han hva slags ansvar som var lagt på ham. Han ville advare de yngre generasjonene om hva krig er og hvordan den oppstår.
Ut av det ble det over 1000 foredrag og et helt liv jobbende tett mot Norsk Hjemmefrontmuseum på Akershus. Mang en norsk ungdom har hatt besøk av ham i klassen. Ingen har hatt et kjedelig minutt.
Gunnar Sønsteby har hatt ordet i sin makt. Det også. Ujålet, uten forsterkende adjektiver, rett på sak. Adjektivene trengtes ikke. Hans virkelighet overgikk enhver Hollywood-film.

8 .mai 2012, på selveste frigjøringsdagen, er Rjukans befolkning på torget for å avduke en kopi av «gutten på sykkelen». Per Ungs monument over Kjakan som ble reist på Solli plass for noen år siden. Endelig skal de få hedre sin æresborger, sin æreselev, sin solprins ordentlig.
Barnebarna er til stede. Vi skjønte at han må være syk, når han ikke orket å ta turen hjem.
Lenger bak ham på torget troner Sam Eyde, grunnleggeren av Norsk Hydro og Rjukan.
Vi tror Tinn gjorde rett i å sette den unge gutten på sykkel helt fremst. For hans mot, klokskap og usvikelig tro på fred og frihet. Den lille mannen ble den sterkeste til slutt.
Han har takket av nå, trillet vekk sykkelen for godt. Hans del av norgeshistorien er avsluttet.
Bak seg har han et takknemlig folk. Hva han gjorde for vår frihet finnes det verken ord eller medaljer nok til å dekke.
Vi lyser fred over minnet ditt, Gunnar Sønsteby.



De tar det så fint

«Det jeg tror har skjedd er at da jeg så Pracon, så .. Ut ifra de fordommene og de assosiasjoner man kan få, er det noen typer som ser litt mer venstreorientert ut enn andre: Men han så veldig høyreorientert ut, og da jeg så ham, så jeg egentlig meg selv på mange måter. Jeg vet at jeg selv ser ganske høyreorientert ut. Jeg tror nok det var det som var årsaken til at jeg kanskje ikke fyrte av noe skudd mot ham. At det skjedde instinktivt, altså»

Ordene falt i Oslo tingrett mandag Anders Behring Breivik fortalte uoppfordret om møtet med skiensgutten Adrian Pracon (nå 23) på Utøya 22. juli. Senere ble Adrian skutt likevel, men reddet seg ved å spille død blant de døde vennene sine. Han var en av de første som rapporterte til omverdenen hvilket helvete som var i ferd med utspille seg på Utøya.

Hvor mange ganger har vi andre sagt til hverandre etterpå: Så fint de tar det! De står rakrygget mot rasisme og fordommer, velger å møte med kjærlighet og mer solidaritet – og ikke hat.

I løpet av noen dager ble hele budskapet med 1. mai levende igjen. Det er ikke bare paroler og snakk, men praktisk arbeid for fred og forståelse. Det er en bragd at nåtidens unge, født to tiår etter at innholdet i 1. mai i det hele tatt var noe tema, kan vise ideologien i praksis. Vi har vel egentlig ikke lært bort så mye om det, vi som er foreldrene deres. Det må vi innrømme.

Vi handler hagemøbler på 1. mai nå.

Det er bare det, at vi står foran 600 unge mennesker som dro på sommerleir en vanlig uke i juli, og møtt det svarteste av det svarte, en virkelighet som overgår alt de har sett på dataspill og film. De har venner og familie som også er berørt. 69 unge kom aldri hjem fra sommerleiren. I denne verden av dyp sorg og vantro skal en høre en tiltalt snakke om sine ideologier, tankespinn og utfall, som det skulle være den enkleste sak av verden. Tilbake står en hel ungdomsgenerasjon, sønderknust.

Vi vet ikke hvilken effekt dette vil få over tid, når lysene på arenaen er slukket, men vi vet at mange sliter tungt. Det er bare så fordømt urettferdig at de som står der, på trappene til livet skal loppes for alle illusjoner, slik de er blitt nå.

Det er neppe tilfeldig at helseutdanning og læreryrket opplever voldsom økning akkurat i år. Det er trygge yrker.

«Håper i hvert fall at livet mitt vil normalisere seg over tid, og at jeg på sikt klarer å få et normalt søvnmønster igjen,» sa Adrian Pracon mandag.

Han er glad for at han ble reddet, men han er ikke glad.

De tar det fint. Hvilket valg har de, da – annet enn å rette ryggen og fortsette livet. Det hjelper ikke å legge seg ned å skrike, knuse, slå og banne, eller gå løs på andre.

En ting vet vi: Vi må være der for dem.